But of course!
Jeg har vært fan av Stacey siden jeg jobbet på Akers Mic på slutten av 90-tallet, og hørte henne live da hun opptrådte på Chat Noir for noen år siden. (Jeg skulle egentlig høre henne live i New York i 2004, men på konsertdagen ble jeg fridd til, og da glemmer man liksom alt annet.)
Stacey Kent har en lett gjenkjennelige stemme, pikeaktig men allikevel moden, den er behagelig og myk og luftig, og på mange måter peker hun med hele sitt vesen bakover til en svunnen tid, et eller annet jeg ikke er helt sikker på hva er. En eleganse og en sjarme som man kanskje har sett i gamle filmer. Hun er en stor tekstformidler; som jeg har nevnt før - alle låtene hun velger kler henne så godt, ved å synge den blir de staceyfied - og dermed høres det ut som om alle er skrevet til henne ( - og en del av dem er forøvrig det også). Det er fint når man finner artister som har samme musikksmak som en selv, og velger låter en selv ville ha valgt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt "Hvis jeg noen gang skal gi ut plate, skal denne være med" - jeg har nok yndlingslåter til femti plater, tro meg. Og Stacey plukker de samme, rett som det er.
Bandet består av ektemannen Jim Tomlinson på sax, Graham Harvey på piano og rhodes, Jeremy Brown på kontrabass, Matt Skelton på trommer, og Stacey selv på vokal - og bossanova-gitar på enkelte spor.
Konserten åpnet med "Breakfast on the morning tram", skrevet av Tomlinson, utgitt på plata med samme navn. Teksten (av Kazuo Ishiguro) inneholder linjer som "Just treat yourself to a cinnamon pancake / Very soon you'll forget your heartache" og "And don't forget your Belgian waffles / You'll soon forget your troubles". (Staceyfied!) Fin åpningslåt! Så kom Rodgers&Hammersteins "It might as well be spring", som hun har gjort både på fransk og på engelsk på plate. Dette er en låt jeg er veldig glad i, også med f.eks. Blossom Dearie, som ikke er unaturlig å nevne i denne sammenheng. Den vant Oscar for beste filmmelodi ("State Fair", 1945). Neste låt var "Mi amor", skrevet til henne av Claire Denamur, en ung fransk låtskriver og artist.
Så satte hun seg på en pianokrakk og plukket opp en gitar. Hun så nesten ut som Maria von Trapp der hun satt, med den korte frisyren, den tekkelige langermede kjolen og den lille gitaren - men jeg tror aldri Maria hadde svarte sko med høye wedgehæler. Bossanovaakkordene klang forsiktig og rytmisk fra strengene, og hun la til at dette er en av hennes absolutte yndlinger - selvfølgelig Jobim. "Dreamer", eller "Vivo Sonhando", er en låt jeg har hørt mye på - den var på min aller første Jobim-plate. Den finnes også på hennes splitter nye liveplate, som har fått tittel etter nettopp denne låta. Så fortsatte hun med en annen fabelaktig Jobim-klassiker, stadig ved gitaren - "Corcovado". Denne har hun gjort på plate med Ebéne-kvartetten, en av de flotteste kvartettene jeg har hørt live noensinne. Nydelig låt som man selvfølgelig kjenner i mange forskjellige versjoner.
Deretter en liten historie om hvordan hennes russiske immigrantbestefar aldri trivdes i USA, og hvordan han helst av alt ville være fransk. Han lærte henne fransk fra hun var bitteliten, og det er et naturlig språk å synge for henne - derfor ga hun ut en plate med kun franskspråklige låter i fjor; "Raconte-Moi". De framførte tittelsporet, veldig fin låt. Etterpå fulgte "Aguas de marco" eller "Waters of March", i en fin versjon som kler stemmen og stilen hennes utmerket. Den finnes på den nye liveplaten, og det gjør også neste låt - "O comboio", skrevet av Tomlinson. Veldig fin melodi, fine harmonier, og ny for meg. Så enda en Tomlinson-låt, "Saint-on Jamais?", en nydelig liten perle fra "Raconte-Moi".
Neste låt var "The ice hotel", ei Tomlinson/Ishiguro-låt fra "Breakfast"-platen, som hun syntes var morsom å synge her oppe i det kalde nord. De varme bossanovataktene og -harmoniene står i fin kontrast til den kalde - men fine - teksten. Og så - en av de aller, aller fineste Jobim-låtene, som jeg gjerne skulle hatt en innspilling av med henne - nemlig "How insensitive", eller "Insensatez". Klump i halsen. Vemodig tekst, nydelig melodi, vakre harmonier. Jim Tomlinsons saxsolo var melodisk og vakker, med mye klang og mye Stan Getz-feel. Stacey spilte gitar, langsom rytme. Og som om ikke tårene presset på nok - neste låt var "They say it's wonderful" fra Irving Berlins "Annie get your gun" - udødeliggjort av John Coltrane og Johnny Hartman. Nydelig!!!
Marcos Valle er en av Staceys store helter, og hun fortalte om nylige møter med han i Brasil som hun var veldig begeistret over. Dette ble en intro til neste låt, "So nice" eller "Summer samba" som den også er kjent som. Denne har de gitt ut på Tomlinsons plate "Brazilian Sketches", som inneholder fine melodier av både Jobim, Luis Bonfa og andre. Siste ordinære låt på konserten var "Samba saravah", en Baden Powell-låt kjent fra filmen "Un Homme et une Femme", og utgitt på "Breakfast"-platen. Kjempefin låt, samba på fransk klinger veldig bra. Bandet behøvde ikke å forlate scenen for å bli klappet inn igjen - de tok like gjerne ekstranummeret med en gang, og det var en stille versjon av "What a wonderful world". En sterk tekst, nydelig formidlet.
En veldig fin konsert som absolutt stod til forventningene. Hun har med seg dyktige musikere som passer soundet godt. Hun er en helproff sanger og artist, med en utstråling som smitter - ikke minst ettersom hun og mannen er så darn adorable together. Kanskje jeg skal plukke opp gitaren igjen og begi meg ut på turné med min egen saxofonspillende ektemann. Og lære meg fransk. Og portugisisk!
Bilde rappet fra Facebook-siden, fra en konsert i Sverige (?), iført samme kjole som på Cosmopolite.(Den nye plata ligger på Spotify, men selvfølgelig skal man kjøpe den selv!)
Stacey Kent på Cosmopolite 18.10.13
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar