Winterreise med Ian Bostridge og Håvard Gimse, Universitetets aula 23.09.14

Som siste konsert av Oslo kammermusikkfestival, ca en måned etter resten av festivalen, hørte jeg i kveld den britiske tenoren Ian Bostridge og Håvard Gimse framføre Franz Schubert og Wilhelm Müllers sangsyklus "Winterreise", D.911, fra 1827. Bostridge har gjort den på plate med Leif Ove Andsnes - jeg husker at jeg kjøpte den i en butikk på min vei ned til samme kammermusikkfestival for ti år siden, da den akkurat var utgitt. 

Mitt første møte med plateartisten Ian Bostridge var da han ga ut Schumanns "Dichterliebe" i 1998.  Jeg var overhodet ikke forberedt på hva jeg hadde i vente da jeg satte på promoplata som fulgte med Gramophone. Hans "Im wunderschönen Monat Mai" var noe av det nydeligste jeg hadde hørt noensinne. Etter det har jeg fulgt han ganske nøye, vært på mang en konsert, planlagt New York-reise etter Carnegie Hall-konserten hans i 2008, kjøpt mange plater, gledet meg til utgivelser. Nest etter Dichterliebe-plata kommer hans "Ich habe genug"-kantateplate, altså Bach, som er en helt nydelig tolkning av denne vakre kantaten som jeg har minst seks forskjellige innspillinger av. 

Jeg tror kanskje tyske lieder er det jeg liker aller best at han synger - med barokk hakk i hæl. Språket kler han. Han formidler Winterreises dramatiske tekst veldig bra, er levende på scenen, og bruker dynamikken for alt den er verdt - fra de mykeste toner i "Gute Nacht" til nærmest fortissimo i "Erstarrung" - eller i samme lied, som i "Irrlicht". I enkelte av liedene (f.eks. "Gefror'ne Tränen") får han også brukt det dypere leiet, og det er ikke så ofte man hører. Fin dyp klang! Og Gimse var en bra match, han spilte som vanlig veldig flott. 

Ian Bostridge har en unik stemme, og jeg synes den har holdt seg bra i alle disse årene siden han slo igjennom på 90-tallet. Han er sart i det ene øyeblikket, og i det neste synger han så kraftig at man nesten blir overrasket. Hans intense tolkning av "Winterreise" føltes helt riktig. Det virket som den fullsatte aulaen var helt enig med meg!

Franske mestere - Marc Soustrot og Trondheim Symfoniorkester, Olavshallen, 18.09.14

Først vil jeg si at å gå på konsert i Olavshallen alltid er mye koseligere enn å gå i Oslo Konserthus. Man kommer tettere på orkesteret, salen er mindre, brattere, man er nærmere musikken. I Oslo Konserthus er det alltid en distanse; scenen er langt unna og litt for høy. 

I går var det franske mestere som skulle presenteres. Et helfranskt program, med fransk dirigent (Marc Soustrot er vanligvis sjefsdirigent for Malmö symfoniorkester, og er kjent for å formidle mye fransk musikk). Først spilte de suiten fra Gabriel Faurés "Pelléas og Mélisande", op. 80, som Fauré selv i 1901 satte sammen av utdrag fra scenemusikken han noen år tidligere komponerte til Maurice Maeterlincks drama. Fra første stund ble jeg bergtatt av denne vakre musikken. For noen klanger! Jeg kjenner igjen flere ting som minner om både Requiem og cellomusikken hans, forsåvidt også pianomusikken, som jeg har hørt mye på. Mye fint både i forspillet og i 2. sats, "Spinnersken", der man kan høre rokken som spinner i strykerne. Oboen har melodien. "Sicilienne" er den mest kjente fra denne suiten; den hadde jeg på min første egenkjøpte klassiske plate i tenårene, "Klassiska Mästerverk 3". En nydelig melodi, helt utsøkt spilt av fløytisten og harpisten i orkesteret. Dynamikken når strykerne kommer inn er også veldig gripende. Sistesatsen handler om Mélisandes død, og ble spilt i Faurés begravelse. 

Maurice Ravels "Le Tombeau de Couperin" er en hyllest både til komponisten Couperin og barokkens dansesuiteform. Opprinnelig ble den skrevet for klaver, men Ravel orkestrerte den i 1919. Treblåserne er veldig sentrale også her, og det er en riktig bra blåsegruppe orkestret har. Klangene til Ravel er helt unike, han bruker disse maj9-akkordene mye, også moll9, særlig helt mot slutten på menuetten - det er så lekkert! Sistesatsen, rigaudon, er en munter og rask pizzicato-sats der oboen igjen har melodien. 

Claude Debussys symfoniske dikt "Faunens ettermiddag" (1894) er velkjent og vakker, programmusikk så det holder, det er vanskelig å ikke se for seg skogen og trærne og faunen og nymfene og vannet og sola og skyggen. Som en akvarell! To harper, fløytesolist. 

Til slutt: Georges Bizets symfoni i C, komponert i 1855 da han var bare 17 år. Deretter ble den glemt, så han opplevde aldri å høre den oppført - det ble den ikke før i 1935. Han studerte med Charles Gounod på denne tiden, det er en god del likheter i teknikker og oppbygging, men det sies at eleven overgår mesteren til tross for sin unge alder. Et romantisk verk med en letthet som kan minne både om Mozart og Schubert. Og som jeg har skrevet tidligere om denne symfonien: Det som gjorde mest inntrykk, var andresatsen med den nydelige obostemmen (praktfullt spilt!). Det er noe nesten litt arabisk over satsen, mystisk og magisk og hypnotiserende, som av og til kan gi assosiasjoner til f.eks. den arabiske dansen i Tsjajkovskijs Nøtteknekkeren. 

Jeg vil si det er svært vellykket konsertprogram, der man er i noenlunde samme stemning hele tiden. Av og til er det fint å bryte en stemning med noe helt annet, men akkurat i går hadde det blitt upassende med stilbrudd. Fransk musikk både før og etter pause var helt riktig!

Konserten gikk direkte i NRK P2, så den kan høres her! Anbefales!

Lauryn Hill, Sentrum Scene, Oslo 15.09.14

For en MUSIKER!! Lauryn Hill er 100% musikk, alt hun gjør har helt perfekt timing, alt hun gjør er riktig, hun har virkelig en gudegave. Nesten to timer spekkfullt av driv og energi og tempo, ingen av låtene var i den versjonen vi er vant til å høre dem fra platene, alt var arrangert om - enkelte ganger var det kun i teksten man kunne kjenne igjen en låt. Det var SUVERENT!! Flere av låtene endret karakter midt i, tempoet gikk opp og ned, taktarten endret seg, velregissert men ikke sånn at det føltes overprodusert. 

Hun blander en drøss genrer; hip hop, reggae, pop, rock, soul, fusion, ska, og hun får alt til å høres helt riktig ut. Stemmen hennes er knallbra, og måten hun bruker stemmen på er noe andre artister, i allefall her til lands, bare kan drømme om. Talentet stråler ut i hver eneste lille tone.

Midt i fikk vi en liten avdeling hvor hun kompet seg selv på gitar - også det var kjempefint; hun er så rytmisk at hun egentlig er et lite band i seg selv. Og rytmesansen får hun virkelig bevist når hun rapper - hun er som en mitraljøse, og i tillegg når tempoene er skrudd opp - hvordan er det mulig å få så mange ord inn på så kort tid?

Så kom Fugees-låtene på rekke og rad, der hun gjorde både egne og Wyclefs og Pras' greier. Hun veksler mellom det maskuline og det feminine i stemmen og uttrykket som den naturligste ting i verden. 

Lauryn Hill er virkelig kjernen i sin generasjon av hip hop/soul, hun har vært i klubbene siden hun var kjempeung, øvd og øvd og blitt knallgod, hun lever denne musikken. Og det høres i alt hun gjør. Ingenting er lettvint, ingen snarveier, det er gjennomarbeidet kvalitet. Hun er helt ubestridelig en av verdens beste innen det hun gjør. 

• Killing me softly with his song
• Everything is everything
• Final hour
• To Zion
• Lost ones
• I never loved a man (the way I love you)
• Ex-factor

(akustisk avdeling)

• Mr. Intentional
• Adam lives in theory
• Oh Jerusalem
• Turn your lights down low

• Zealot
• How many mics (med I can't stand losing you-innslag)
• Fu-gee-la
• Ready or not
• Killing me softly with his song
• Reggae jammin'
• Is this love
• Could you be loved
• Bang bang
• Doo wop (that thing)

James Taylor, Oslo Konserthus 13.09.14

13. januar ble billettene kjøpt. 13. september satt James Taylor på krakken sin på scenen i Oslo Konserthus, to og et halvt år etter forrige konsert - i Folketeatret i 2012. Vi satt som vanlig på første rad. James kom ruslende inn, i rutete skjorte, jeans og jakke, publikum hylte og skrek og applausen tok aldri slutt. Han hadde oss i sin hule hånd fra første sekund, salen var full av dedicated fans. Steve Gadd-fansen var på plass, de skjeggete mennene vi alltid ser på James-konsertene var der, de samme musikerne som jeg ser på alle konserter jeg går på - alle var der. (Neste gang skal jeg spille James Taylor-publikum-bingo!)

Jeg har vært James Taylor-fan siden jeg var 13-14, mitt yndlingsalbum er kanskje "Gorilla", men også "J.T.", "In the pocket", "Dad loves his work", "That's why I'm here" - og alle de andre. Ingen stemme i verden er tryggere; jeg har sagt det tusen ganger før - blir det atomkrig, vil jeg være der James er. Hans musikk trøster; både stemmen, gitarspillet, harmoniene, melodiene. Han er så tvers igjennom kvalitet, han er proff, man behøver aldri være engstelig for at arrangementene skal skuffe, at stemmen ikke skal holde. Han endrer ikke konsertene så veldig mye fra gang til gang, man vet i grove trekk hva man får, men når det er akkurat det man vil ha er det jo suverent! (Vi satt etter konserten og funderte på hvem av dagens artister som er i dette sjiktet, men har ikke kommet fram til noen ennå. Det er litt vemodig, er de en utdøende rase?)

Hans trofaste band har spilt med han i årevis, og de er ekstremt samspilte. Alt sitter som det skal, Steve Gadd traver avgårde med visper og stikker og takler en hvilken som helst genre. Bandleader og bassist Jimmy Johnson er bunnsolid. Mike Landau har fine lyder og linjer i gitaren. Larry Goldings er den perfekte James Taylor-pianist (og organist og trekkspiller!). Koristene Kate Markowitz, Arnold McCuller og Andrea Zonn (som også spilte en stemningsfull fiolin) har vært med lenge, og de har soundet fra 70tallet - som Joni, Carly, James. McCuller har blitt kjent for sin "Shower the people"-koring, og den fikk vi naturligvis høre. 

"Something in the way she moves", hans audition for Paul McCartney og George Harrison og Apple Records, var første låt ut. Først alene med gitaren, så kom kompet inn, med veldig fin gitar fra Landau. Han fortalte historien bak, snakket om låter som hadde en "soft spot in my heart", men at det kanskje ikke var hjertet egentlig, men noe i nærheten - milten? Neste låt var ny, "Today, today, today" - ikke umiddelbart av den typen låter jeg faller mest for, men den hadde absolutt sine partier. Neste låt introduserte han som "hippie treehugger bullsh*t", og det var "Lo and behold" fra "Sweet baby James"-albumet. Jeg satt litt utålmodig og trippet og håpet at neste låt skulle bli noe riktig treffende, kanskje fra en av de albumene jeg liker best, og jammen fikk jeg ønsket mitt oppfylt. Helt uventet kom "Wandering" fra "Gorilla"-plata, og den sørget for kveldens første tåreflom hos meg. Den sangen hadde jeg i hodet på repeat, om og om og om igjen, på den aller tristeste dagen i mitt liv for et par år siden. Jeg har hørt den mye i ettertid, men jeg har aldri hørt den live. Følelsene og minnene presset på, og det var sterkt. 

Gadditude. 

Deretter kom Buddy Holly-låta "Everyday", og James sin versjon (fra "That's why I'm here") er virkelig hundre ganger bedrre enn Buddy sin. "Here's another one of those treehugger anthems", sa James, og de dro i gang "Country Road" - en av låtene som alltid er med på konsertene hans. Deretter "Millworker", en låt han skrev til en Broadway-musikal som ble tatt av etter bare noen dager ("Working" av Stephen Schwartz og Studs Terkel). Fin låt. Så snakket han litt mer om da han var i England og fikk henge med The Beatles under innspillingen av White Album. Han hadde det moro, men lengtet hjem til Carolina - og vi fikk "Carolina on my mind". Jeg lurer på hvor mange ganger han har fortalt disse historiene. Jeg har hørt dem fire ganger nå, men det blir ikke kjedelig. Neste låt var "one of those songs that didn't want to be written", en "sorry excuse for a song", og at vi ikke måtte lytte så veldig til den. Det var "One more go round". 

Make it raaaain... love, love, love is sunshine...

Huh?

Deretter tok Larry Goldings på seg trekkspillet sitt. "I know how terrifying that looks", sa James, "but Larry can really be trusted with the accordion". Og så kom "Sweet baby James", en av hans aller største tidlige hits. Nydelig. Så holdt James opp setlista for oss, som han pleier, som om det var en stor meny. Han ramset opp noen av de vi hadde fått hørt, mimret tilbake til de gode tidene (altså for bare noen minutter siden), og snudde menyen så vi som satt nærmest kunne se hva vi hadde i vente i neste avdeling. Siste låt før pause ble en av mine absolutte yndlinger, tidligere nevnte "Shower the people". Live-versjonen har nesten blitt en egen låt, den er litt annerledes enn på plata, og Arnold McCuller fikk som vanlig utfolde seg med sin praktfulle soulstemme. 

Første låt i andre sett var ny, jeg tror det var "Stretch on the highway". Neste låt var også en av de nye, en kjærlighetssang om langvarig kjærlighet og en liten dæsj reinkarnasjon, og den var så vakker!!! "You and I", full av melodiske og harmoniske fine ting, med innslag av både Bacharach og Legrand, og nå gleder jeg meg virkelig til ny plate. Han fulgte opp med å si at neste låt var så langt fra the warm and fuzzy "Shower the people"-feeling som mulig, "Get out of your family and run as far as you possibly can!" Her kom "Raised up family". 

To heldige fans som fikk oppleve han på nært hold. 

Og etterpå en av mine store favoritter - "Handy man". Jeg trodde lenge det var en James Taylor-original, men det er det ikke. Det vil si - hans versjon er så Jamesete og annerledes enn de foregående, så det er egentlig ikke samme låt i det hele tatt. Jeg velger å tenke på den som en James Taylor-låt, for den er så gjennomsyret av han. Så kom "Steamroller", bluesparodilåta han elsker å spille, og som han mener tar lenger tid å spille enn det gjorde å skrive den. "A shameless display". Deretter "Only one" fra "That's why I'm here", og så endelig - "Fire and rain". Steve Gadd drrrrrrrrrrrrr'et som vanlig i sin kvasi-50ways-stil, den er godt innarbeidet på denne låta nå. James fortalte ikke historien bak, men den sitter i hodet mitt og kommer fram hver gang jeg hører den - og der kom kveldens andre tåreflom. For en praktfull sang det er. 

Så en coverlåt, written for The Drifters back in 1903 or something, by Carole King og Gerry Goffin - "Up on the roof". Deretter "Mexico", og siste ordinære lot ble "Your smiling face". Kjempefint! Heldigvis visste vi at det alltid er plass til flere ekstranumre, og da den stående applausen resulterte i "How sweet it is", ble vi jo naturligvis stående - og danse. Ut med bandet, inn igjen - og da satt vi og det var jammen bra - for der kom "You've got a friend". Jeg vet ikke hvor mange hundre tusen ganger han har framført den, men han klarer alltid å formidle så mye kjærlighet og følelser, og det går rett i hjertet på meg. For tredje gang åpnet tårekanalene seg. Og aller siste ekstranummer ble en skotsk melodi, "Wild mountain thyme", i nydelig James Taylor-arrangement.   

Arnold: "Larry og Jimmy, se! Hun tar bilde!"

Etter siste ekstranummer. Vi trodde James skulle gå av scenen. Men det gjorde han ikke, det vil si han hoppa av - ned til oss!

Og begynte å signere LP-covere! Den som ikke hadde tenkt så langt som til å ta med seg noe som kunne signeres, fikk gi han billetten sin: 

Jeg takket han med tårefylte øyne. "Thank you so much". Han smilte sitt vennlige Jameseske smil til meg og sa med snille øyne "You're welcome!". Så gikk jeg lykkelig ut i septembernatten,  med min signerte lille billett i hånda, mens andre fans kastet seg over han for å ta selfies sammen med han. 

Setliste:

• Something in the way she moves
• Today, today, today
• Lo and behold
• Wandering
• Everyday
• Country road
• Millworker
• Carolina on my mind
• One more go round
• Sweet baby James
• Shower the people

• Stretch of the highway
• You and I
• Raised up family
• Handy man
• Steamroller
• Only one
• Fire and rain
• Up on the roof
• Mexico
• Your smiling face

Ekstra:

• How sweet it is
• You've got a friend
• Wild mountain thyme

Omtale av konserten i Folketeatret 2012

Omtale av konserten i Tivoli i København 2009

Omtale av konserten i Oslo Konserthus 2008