Først vil jeg si at å gå på konsert i Olavshallen alltid er mye koseligere enn å gå i Oslo Konserthus. Man kommer tettere på orkesteret, salen er mindre, brattere, man er nærmere musikken. I Oslo Konserthus er det alltid en distanse; scenen er langt unna og litt for høy.
I går var det franske mestere som skulle presenteres. Et helfranskt program, med fransk dirigent (Marc Soustrot er vanligvis sjefsdirigent for Malmö symfoniorkester, og er kjent for å formidle mye fransk musikk). Først spilte de suiten fra Gabriel Faurés "Pelléas og Mélisande", op. 80, som Fauré selv i 1901 satte sammen av utdrag fra scenemusikken han noen år tidligere komponerte til Maurice Maeterlincks drama. Fra første stund ble jeg bergtatt av denne vakre musikken. For noen klanger! Jeg kjenner igjen flere ting som minner om både Requiem og cellomusikken hans, forsåvidt også pianomusikken, som jeg har hørt mye på. Mye fint både i forspillet og i 2. sats, "Spinnersken", der man kan høre rokken som spinner i strykerne. Oboen har melodien. "Sicilienne" er den mest kjente fra denne suiten; den hadde jeg på min første egenkjøpte klassiske plate i tenårene, "Klassiska Mästerverk 3". En nydelig melodi, helt utsøkt spilt av fløytisten og harpisten i orkesteret. Dynamikken når strykerne kommer inn er også veldig gripende. Sistesatsen handler om Mélisandes død, og ble spilt i Faurés begravelse.
Maurice Ravels "Le Tombeau de Couperin" er en hyllest både til komponisten Couperin og barokkens dansesuiteform. Opprinnelig ble den skrevet for klaver, men Ravel orkestrerte den i 1919. Treblåserne er veldig sentrale også her, og det er en riktig bra blåsegruppe orkestret har. Klangene til Ravel er helt unike, han bruker disse maj9-akkordene mye, også moll9, særlig helt mot slutten på menuetten - det er så lekkert! Sistesatsen, rigaudon, er en munter og rask pizzicato-sats der oboen igjen har melodien.
Claude Debussys symfoniske dikt "Faunens ettermiddag" (1894) er velkjent og vakker, programmusikk så det holder, det er vanskelig å ikke se for seg skogen og trærne og faunen og nymfene og vannet og sola og skyggen. Som en akvarell! To harper, fløytesolist.
Til slutt: Georges Bizets symfoni i C, komponert i 1855 da han var bare 17 år. Deretter ble den glemt, så han opplevde aldri å høre den oppført - det ble den ikke før i 1935. Han studerte med Charles Gounod på denne tiden, det er en god del likheter i teknikker og oppbygging, men det sies at eleven overgår mesteren til tross for sin unge alder. Et romantisk verk med en letthet som kan minne både om Mozart og Schubert. Og som jeg har skrevet tidligere om denne symfonien: Det som gjorde mest inntrykk, var andresatsen med den nydelige obostemmen (praktfullt spilt!). Det er noe nesten litt arabisk over satsen, mystisk og magisk og hypnotiserende, som av og til kan gi assosiasjoner til f.eks. den arabiske dansen i Tsjajkovskijs Nøtteknekkeren.
Jeg vil si det er svært vellykket konsertprogram, der man er i noenlunde samme stemning hele tiden. Av og til er det fint å bryte en stemning med noe helt annet, men akkurat i går hadde det blitt upassende med stilbrudd. Fransk musikk både før og etter pause var helt riktig!
Konserten gikk direkte i NRK P2, så den kan høres her! Anbefales!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar