Klarinettene i introen. Bassen når den kommer inn. Basslyden. Klarinettoppgangen i sekst- og ters-intervaller etter første og tredje strofe. Dur-akkorden når strykerne kommer inn i overgangen til refrenget, og melodien flyttes opp til B-dur/g-moll. Og deretter tilbake til d-moll igjen. Doblinga av vokalen på melodien, en oktav over, i andre vers. Klarinettene igjen. Strykerne og refrenget igjen. Modulasjonen én tone opp til e-moll og den dype gitarsoloen, som flyttes opp en oktav for hver linje. Modulasjonen tilbake igjen til d-moll før tredje vers. Falsetten som overtar melodien i tredje vers.
Slike tanker man gjør seg klokka halv åtte en lørdagsmorgen på vei til jobb, når man hører på en plate som kom for 25 år siden og som man hørte ihjel på sin gule Sony sportswalkman på vei til og fra ungdomsskolen høsten 1989. Og alt dette kan oppsummeres i følgende setning:
Paul McCartney, I love you.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar