Truls Mørk og Oslo Camerata, Den norske opera og ballett, 26.10.14

En spontan konsert på en søndagskveld - vi er heldige som har muligheten til sånt her i hovedstaden. Hive seg rundt og stikke bort i operaen, og høre musikk utført på utsøkt vis. Strykeensemblet Oslo Camerata er fra miljøet rundt Barrat-Due, og på denne konserten hadde de med Truls Mørk som vi i høyeste grad kan kalle norsk verdensstjerne med sine grammynominasjoner og -pris. Man kunne trygt lene seg tilbake. 

Første verk på programmet var Pendereckis sinfonietta for strykere; en orkesterversjon av hans stryketrio fra 1991. Den åpner med en energisk og aggressivt hurtig repeterende dissonans-akkord, etterfulgt av et rolig melodisk soloparti i bratsjen. Så kommer akkorden igjen, og tilsvarende solo i fiolinen. Veksling mellom solister/instrumentgrupper og orkester er en veldig klassisk form med røtter langt tilbake i barokken og dens concerto grossi. Tonaliteten er nokså oppløst, men allikevel får man en slags følelse av grunntone, langt fra noe matematisk dodekafoni. Det kan til tider i de rolige partiene minne litt om Fartein Valen. Klangene er tette, bratsjene er dype, det er flott musikk. Oslo Camerata spiller veldig engasjert og levende, og er helt klart på hjemmebane i denne genren. (også!)

Så var det klart for kveldens hovedverk, Haydns cellokonsert i C-dur. En av de mest kjente cellokonsertene i før-romantisk tid, denne er godt kjent og spilles mye. Førstesats har en fin eksposisjon, melodien i celloen er nydelig, mye sekvensering og små sukk. Sekvenseringen kommer igjen både i dur og moll (parallelltoneart), samme motiver. Andresatsen er vakker, med alle disse melodiske tingene som jeg liker best med wienerklassisismen. Mot slutten spilte de nesten pianissimo, i allefall piano, jeg holdt nesten pusten. Tredjesatsen er energisk, full fart, og sannsynligvis ganske krevende for solisten, selv om det ser lekende lett ut for han. Virtuost og praktfullt! Han har en nydelig klang og en veldig fin måte å forme linjene på. Han vant forøvrig spellemannprisen 1992 for sin innspilling av Haydns to cellokonserter sammen med Det Norske Kammerorkester. 

Etter pause fikk vi høre Tsjajkovskijs "Andante Cantabile", opprinnelig andresatsen fra strykekvartett i D-dur, opus 11. Et kjent og kjært stykke, mye brukt som encore. Deretter hans vakre Nocturne,  opprinnelig et klaverstykke fra opus 19, men arrangert for cello og strykere av Tsjajkovskij selv. Fin duett mellom cello og fiolin uti der, vemodig stemning. 

Til slutt kom Béla Bartóks Divertimento for strykere, Sz.113. Jeg har fordypet meg en del i Bartoks musikk tidligere, så dette var flott å høre live. Bartoks tonespråk er friskt og ungarsk-folkelig, rytmen er også preget av ungarsk folkemusikk, de modale toneartene han alltid bruker (mye lydisk og mixolydisk, i dette tilfellet en blanding) - med den lave septimen minnet åpningen av førstesatsen nesten om Gershwin! Andresatsen begynner helt svakt, i piano, med lange toner og delvis dissonerende harmonier, helt ypperlig som illustrasjonsmusikk i film (Bartok er forøvrig ofte brukt i filmer). Det bygger seg kraftig opp, crescendo, ned igjen. Tredjesatsen er litt tilbake i det gershwin-ungarske fra førstesats, med mange solopartier for fiolinen og bratsjen. Små motiver spilles, gjentas, nesten ekko-effekter, og denne vekslingen mellom enkeltinstrumenter og orkester er på samme måte som i Pendereckis Sinfonietta - det peker tilbake til barokkens concerto grossi. 

Orkestret er ungt og svært allsidig, det er godt over 200 år mellom det eldste og det yngste verket de spilte, og de takler alle disse genrene helt utmerket. Scene 1 i operaen er et mye, mye bedre sted for orkesterkonserter enn Oslo Konserthus, lyden er kjempefin og man sitter nærmere uansett hvor man befinner seg i salen. Jeg er glad for at det arrangeres konserter også her! Og jeg er glad for at jeg kan gå på konsert en søndagskveld i oktober på ganske kort varsel for en billig penge, og få servert de store komponistene tolket av en verdensstjerne og et prima orkester.