Bach store messe i h-moll, BWV 232, av min komponist-morfar kalt "verdens åttende underverk", er virkelig noe av det vakreste som er skapt på denne jord. Jeg har hørt mange innspillinger, vært på mange konserter, senest René Jacobs med Werner Güra og flere i Nidarosdomen i fjor sommer - den var svært, svært bra. Den fineste innspillingen jeg noensinne har hørt, kom i 2012 på den lille labelen Phi som Philippe Herreweghe selv står bak, og det var tredje gang han spilte inn dette verket. Solistene var top notch - sopranen Dorothee Mields, som gjorde sånn inntrykk i hans Matteuspasjon som man kan høre i sin helhet på YouTube. Hana Blazikova, som jeg falt sånn for i Leipzig i 2013, som synger på den fabelaktige kantateplata Herreweghe ga ut i 2012, som sang så fint i domkirka i fjor. Damien Guillon, kontratenoren og Scholl-eleven som slo meg i bakken da han sang Köthener Trauermusik i domkirka for to år siden, og som så praktfullt sang i Matteuspasjonen med Herreweghe i Concertgebouw i fjor. Thomas Hobbs som var nydelig tenor på samme Trauermusik-konsert. Og Peter Kooy, the godfather of barokk-bass-sang. Han som har viet hele sitt liv til å synge Bachs kantater, pasjoner og oratorier. Han som er med på samtlige 55 kantateplater under Masaaki Suzuki, samt en hel haug av Herreweghes innspillinger. Peter Kooy som jeg fikk hilse på i fjor vinter (og følte meg som en fjortis da jeg utbrøt "I just LOVE your voice!!"). Og som naturligvis sang på Matteuspasjonen i Concertgebouw. Denne tredje innspillingen til Herreweghe har jeg skrevet om flere steder, anbefalt på radio, gitt bort i presang, og kan virkelig anbefale den av hele mitt hjerte.
Da jeg i august leste på Collegium Vocales hjemmesider at de skulle framføre nettopp h-moll-messa med nøyaktig disse solistene i Budapest i januar, var det ikke tvil i mitt hjerte - jeg måtte dra. Heldigvis er jeg gift med en mann som deler mine oppfatninger om at reiser gjerne kan styres av konserter og turnéer, og som i tillegg er glad i Bach og studerte nettopp h-moll-messa på musikkvitenskap på Universitetet. Vi bestilte billetter.
Vi satt helt, helt perfekt - på rad 5, god sikt, knallgod lyd, og jeg tror muligens jeg satt og gapte lykkelig og fårete hele tiden i de to timene konserten varte, mesteparten også med gåsehud. Jeg ble starstruck allerede da orkesteret kom inn, der var barokk-oboistene Marcel Ponseele og Taka Kitazato, der var barokk-fløytisten Patrick Beuckels, der var konsertmester Christine Busch. Så kom koret, og blant dem solistene - for de synger jo i koret i alle korsatsene. Jeg gispet - som vanlig. Og til slutt: Philippe Herreweghe. Jeg holdt pusten da han stilte seg foran ensemblet, orgelet ga dem en h, og han slo dem inn på første "Kyyyyyyyyy-riii-eeee..". Så klokkerent, så klart, så følsomt allerede fra første stund. Mange kor gir på ordentlig i starten på de første kyriene, mens her holder de nesten litt tilbake, så man hører hvor få de er i koret, hvor god hver enkelt stemme er. Så kom instrumentaldelen, så vakker, så inderlig, så mollstemt og så helt nydelig spilt. Så kom tenorene inn, kontratenorene/altene, sopranene, og til slutt bassene. Åpningssatsen er i det hele tatt så himmelsk vakker og vemodsstemt at man nesten blir ulykkelig. Men neste sats, "Christe eleison" er en munter og glad duett mellom de to sopranene. Den overjordiske Dorothee Mields har jeg virkelig lengtet etter å høre live, både på grunn av denne fantastiske innspillinga fra 2012 og nevnte Matteuspasjonen på YouTube, men også fordi hun synger så praktfullt på Juleoratoriet-dvden de ga ut i fjor (med Mields/Guillon/Hobbs/Kooy). I duetten fikk hun briljere fint sammen med aftenens andresopran, dessverre ikke Blazikova som hadde meldt avbud - men derimot Margaret Oizinger, østerriksk mezzosopran som absolutt var en bra erstatter.
Videre var alt helt perfekt - "Kyrie" (del 2) var kompleks og intens, "Gloria" var jublende med trompeter, og vi frøs på ryggen av "Et in terra pax". Jeg skulle gjerne hørt Blazikova i "Laudamus te", men Oizinger klarte seg fint - hun hadde en varm klang. "Gratias agimus tibi" ga meg gåsehud atter en gang, også fordi jeg jo vet at dette også er avslutningssatsen. Heldigvis var det ennå mye igjen.
Domine Deus åpner med den fine fløytesoloen, moro å høre fløytist Beuckels, som spilte de lengste og flott fraserte linjer uten at vi helt kunne forstå når han pustet. Inn med Mields og Hobbs, for en duo! Så klare og nydelige stemmer de har! Og rett over på neste ryggfryselåt, "Qui tollis peccata mundi". For noen klanger! Så kom obo-introen som ledet oss inn i Damien Guillons første soloarie, "Qui sedes ad dextram Patris", og den mannen blir bare bedre og bedre. Jeg synes han er helt på linje med sin læremester Andreas Scholl. De etterstreber begge to det jeg mener er det beste hos en kontratenor - fin, varm og passe kraftig klang, ikke for nasal, ikke for mye vibrato, og absolutt ikke en ukontrollert eller flagrende sådan. Jeg tror ikke jeg til dags dato har hørt en bedre kontratenor på konsert enn dette.
Deretter Peter Kooys første solo. "Quoniam tu solus sanctus" åpner med denne litt pussige horn-introen, corno di caccia, eller jakthorn, som i grunnen ikke er et spesielt pent instrument. Så avsluttes Gloria-delen med "Cum sancto spirito", og Credo kommer med flere korsatser. Neste høydepunkt: "Et in unum Dominum" med Mields og Guillon. To av verdens beste Bach-sangere i duett. Det var nesten ikke til å holde ut. "Et incarnatus est" og "Crucifixus", mollstemte korsatser fulle av vemod. Trompetene kommer tilbake i "Et resurrexit", temposats i dur, der Peter Kooy har et lite soloparti. Oboduett innleder neste sats, "Et in spiritum Sanctum Dominum", fin bass-arie. "Confiteor", femstemt korsats som går rett over i neste, "Et expecto".
Så kommer Sanctus-delen, og her byttet mange av sangerne plass. Bassene havnet i midten, med tenorer, kontratenorer og sopraner på hver side, i et seksstemmig kor. "Osanna" fulgte, og deretter tenorarien. Thomas Hobbs er en utmerket tenor, han er kjempegod som evangelist i juleoratoriet (dvd), og sang "Benedictus" helt nydelig - som han også selvfølgelig gjør på plata. Fløyteobligaten kler denne arien så godt. Det sies at Bach ikke spesifiserte hvilket instrument som skulle spille her, at det kanskje er fiolin, men fløyta klinger i allefall veldig fint her. "Osanna" kommer i en liten reprise, og så det siste soloinnslaget som kanskje er høydepunktet i hele verket: Kontratenorens "Agnus Dei". Guillon sang den finere enn jeg noensinne har hørt den tidligere. Klokkeklart, så rent, fra første tone - en høy d, som jeg tidligere har hørt andre slite litt med. Det kan nok være en fordel at han har sunget i alle korsatsene gjennom hele konserten og ikke har hatt særlig pause.
Til slutt "Dona nobis pacem". Da var det over. Og applausen brøt ut, de måtte inn fem ganger til, vi klappet til håndflatene ble såre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar