Johannespasjonen stod på programmet, med en solistrekke man bare kan drømme om - som vanlig. Evangelisten Thomas Hobbs, som han brukte i Juleoratoriet-dvd'en som kom for et par år siden, er en av de virkelig gode arvtagerne til Anthony Rolfe Johnson. Damien Guillon, min yndlings-kontratenor på delt førsteplass med sin læremester Andreas Scholl, var selvfølgelig med. Peter Kooy, gudfaren av barokk-bassang, er et must i slike sammenhenger. Dessuten engelske Grace Davidson, en sopran i den klare lyse ungpike-tradisjonen, som jeg gledet meg til å høre etter å ha hørt henne f.eks. i det nydelige arrangementet av Faurés "Après un Rêve" med Tenebrae (det er hun som er på toppen). Barytonen Tobias Berndt sang rollen som Jesus, og Zachary Wilder sang tenorariene, sistnevnte var et nytt (og positivt) bekjentskap for meg.
Thomas Hobbs er som nevnt blant de aller, aller beste evangelistene i omløp nå. Han er lys, myk og formidlende. Det er rent, enkelt, ikke overdrevent på noe vis - bare veldig pent. Tobias Berndt er en dyktig Jesus, det vet vi fra Herreweghes oppsetning av Matteuspasjonen som ligger i sin helhet på YouTube. En behagelig stemme og god formidling. (Han vikarierte for Florian Boesch). De utfylte hverandre fint, og har såpass viktige roller for dette verket at det fort kan bli irriterende om en eller begge ikke er helt på topp. Men det var jo disse to. I det hele tatt var det virkelig ikke noe svakt punkt i hele denne konserten, ingen trakk det ned, og det er faktisk ganske sjelden. Men nå har vi jo med virkelig de aller, aller ypperste utøverne å gjøre, og heldigvis har jeg og Philippe Herreweghe temmelig lik smak når det gjelder soliststemmer! (Så glad han gikk bort fra Barbara Schlick-typen!)
Tenoren Zachary Wilder var ikke annonsert - han steppet inn på nokså kort varsel for den opprinnelige tenoren Robin Tritschler. Han sang fint, hadde mye kraft i stemmen og ga jernet i den ene crescendoen etter den andre når vi trodde han var ferdig med en frase. (Fun fact: Jeg googlet lenge da vi kom tilbake på hotellet for å finne ut hvem tenoren var, siden navnet hans ikke var oppgitt noe sted. Etter å ha sjekket ut noen sannsynlige muligheter som viste seg å ikke stemme, ga jeg opp - og gikk tilbake inn på Instagram, hvor jeg et kvarter tidligere hadde lagt ut bilde fra konserten (og hashtagget med Herreweghe og Barcelona osv). Der hadde jeg fått en "like" fra en person som var mistenkelig lik tenoren - bingo! Der var han. Mens jeg hadde lett etter han, hadde han sett på bildet jeg hadde lagt ut.)
Damien Guillon imponerer meg mer og mer. Han blir virkelig bedre og bedre. Jeg hørte han første gang i Köthener Trauermusik i Oslo Domkirke for et par år siden, deretter i Concertgebouw i Matteuspasjonen i fjor, så i h-moll-messa i Budapest i januar - og derimellom selvfølgelig på utallige plater og konsertopptak her og der (også de tidligere nevnte Herreweghe-oppsetningene av Matteuspasjonen på YouTube og Juleoratoriet på dvd). Hans "Von den Stricken meiner Sünden" var praktfull, og om mulig enda bedre: "Es ist vollbracht" i del 2, akkompagnert av orgel, lutt og bass - og naturligvis gamben, hvis linjer er blant høydepunktene i hele verket. Og da evangelisten med mild, mild fløyelsrøst kunngjorde "Und neigte das Haupt und verschied..." etterpå, var det musestille i tjue sekunder. Det er så fint!
Peter Kooy sang både bassariene og Pilatus-partiene. Han har gjort Bachs kirkemusikk hele livet, og har definert måten å synge barokkbass på. Man blir ydmyk bare av å se han komme inn på podiet. Gudfaren! Det er fjerde gang jeg hører han live, og jeg håper det blir mange, mange flere. Helt klart min yndlings-bass! Trygg og fin, aldri noe tull, kjenner verkene ut og inn.
Grace Davidson var jeg veldig spent på. Det lille jeg har hørt av henne fra før er nydelig vakkert, men det er noen år siden de opptakene ble gjort og hun har ikke sunget inn så mange plater. Vel, skuffet ble jeg på ingen måte. Hennes jublende og lyse og lette "Ich folge dir gleichfalls mit freudigen Schritten" var direkte en humørspreder, så klare og rene toner i toppen. Hun er som en litt yngre Carolyn Sampson med litt mer luft og mindre vibrato. Jeg gledet meg til "Zerfliesse, mein Herze", verkets tåreperser (mascaraen Kanebo 38 holder forresten stand både i bryllup, begravelser og på konserter) - og måtte svelge tungt da obo da cacciaen og fløytene dro i gang denne. Og Grace, da. Hun sang helt praktfullt. Så lyst, sørgende, så klart og med et helt riktig fravær av vibrato på de høyeste og lengste tonene. Sånt blir jeg så vanvittig lykkelig av der jeg sitter. Jeg håper virkelig hun skal være med på en plateinnspilling snart, og gjerne av dette verket, for det er en stund siden Herreweghe spilte det inn sist nå. (Og da gjorde han den versjonen hvor åpningskoret ikke er med) Men om det blir Dorothee Mields som synger sopranen på en eventuell ny innspilling, sånn som hun skal gjøre når de framfører dette under Bachfest Leipzig i juni, blir jeg minst like glad!
Collegium Vocale er et ekstremt bra ensemble. Orkesteret denne gangen var knøttlite, få strykere, med lutt i continuoen på ariene, og med de knallgode treblåserne som de er så kjente for. Konsertmesteren Christine Busch er fascinerende å se på, hun har sånn kontroll og kjenner verket så godt, og aller morsomst var det da hun og naboførstefiolinisten byttet til hver sin viola d'amore på Kooy sin fine lutt-arpeggio-pregede arioso "Betrachte meine Seel" og tenorarien "Erwäge". Jeg ble starstruck bare av å se de to gamle velholdte instrumentene liggende der klare før konserten, med de fine hodene, de mange skruene og strengene. For noen kunstverk!
Og koret, som sagt. De er så knallgode at jeg vet ikke hva jeg kan si for å understreke det ytterligere. I Matteuspasjonen i fjor var det jo dobbeltkor - de var kanskje tretti totalt. På h-moll-messa i Budapest var de tjue, altså femstemt, mens nå var de bare femten (det manglet en tenor). Og solistene var naturligvis blant disse femten. Det er bra at solistene er med på korpartiene også, naturligvis fordi de har gode stemmer og forsterker korklangen, men også fordi de holder stemmen varm gjennom hele verket (evangelist og Jesus unntatt). Stemmene smelter inn i hverandre, det er ingen som forsøker å kjøre noe sololøp, og de er så inderlig dyktige til å formidle teksten, bruke dynamikken til å understreke dramatikk eller sorg - dette er det jo naturligvis Herreweghe som har bestemt, men de utfører det helt praktfullt. Dette er et kor jeg vil høre om og om igjen, jeg gleder meg til å de legger ut turnéplanen for neste sesong og håper det blir mye Bach å høre!
Femte rad, fin lyd, god sikt!
Luttenist Matthias Später.
Thomas Hobbs, Zachary Wilder, Damien Guillon og Grace Davidson.
The Godfather.
Tobias Berndt, Peter Kooy, Thomas Hobbs.
Evangelist Thomas Hobbs får velfortjent jubel.
Herreweghe takker Tobias Berndt alias Jesus.
Dominique Verkinderen, Magdalena Podkoscielna, Grace Davidson (skjult bak fiolinisten) og Griet de Geyter. Tror aldri jeg har hørt en så solid, samstemt og velklingende sopranrekke! Kun fire stemmer.
Konsertmester Christine Busch.
Oboistene Marcel Ponseele og Taka Kitazato, kjente ansikt i Herreweghe-sammenheng!
Patrick Beuckels og Amélie Michel, barokkfløytemestere.
