Stacey Kent er tilbake i Oslo! Hun har etterhvert vært her en del de siste årene, jeg mener hun også pleide å henge på Akers Mic og signere plater da jeg jobba der på slutten av 90-tallet. Aftenens konsert var ganske lik den forrige, samme band naturligvis (Graham Harvey/Jeremy Brown/Josh Morrison/Jim Tomlinson/Stacey selv på gitar), og noenlunde samme låter.
Det slår meg at hun har endret repertoaret ganske mye siden 90-tallet. De første platene var preget av standardlåter, låter man f.eks. har hørt mye med Ella, dessuten en hel plate viet musikken til Richard Rodgers. Etter det har hun begevet seg mot Brasil, med Jobim- og Valle-låter, og mot Frankrike - med f.eks. filmmusikk fra franske sekstitallsfilmer eller rett og slett Serge Gainsbourg. Hun gjør begge deler veldig fint. Jim Tomlinson har en tone i saksofonen som minner veldig om Stan Getz, helt klart inspirert, og Stan Getz har jo definert bossanova-saksofonen innen jazzen, så det faller ganske naturlig at han spiller Getzk på disse låtene. Dessuten spiller han fløyte, både vanlig tverrfløyte og altfløyte, sistnevnte bl.a. i en nydelig obligatmelodi på B-delen på "Jardin d'hiver", den nest siste låta på konserten.
En melodi som alltid slår an er "This happy madness", eller "Estrada Branca" som den opprinnelig heter. Frank Sinatra gjorde den med Jobim (som har skrevet låta sammen med Vinicius de Moraes), og den finnes på den utmerkede plata "Double Rainbow" som Joe Henderson ga ut i 1995. Stacey gjør den kjempefint på engelsk, teksten (som jeg vanligvis er altfor dårlig til å høre på) kler henne godt. Videre tror jeg hun er glad i gamle showtunes som ikke spilles så mye lenger, som f.eks. "The trolley song" som ikke ble framført i kveld, men som hun har med på en av platene sine. Den er fra "Meet me in Saint Louis" med Judy Garland. I kveld sang hun "Show me" fra "My fair lady". Hun sier hun er kresen på repertoaret, hun synger bare melodier hun er "deeply in love with". Det klarer hun virkelig å formidle, og det har nok også litt å gjøre med min mange ganger nevnte oppfatning av at de låtene hun velger, går igjennom en "Staceyfier" - hun setter sitt preg på den sånn at den nærmest virker å være skrevet for henne. Og hun har jo også låtskrivere som skriver direkte til henne, låtskrivere som kjenner henne godt og vet hva hun liker og hva som kler personligheten og stemmen hennes. Jim Tomlinson, ektemannen, har skrevet mange låter til henne gjennom årene, sammen med både en portugisisk og en japansk-britisk makker. Det er fine melodier, Tomlinson kan håndverket, og tekstene (som jeg som sagt vanligvis aldri hører på, men Stacey får meg til å høre på dem) er fascinerende fordi de forteller en konkret historie kronologisk snarere enn å ha overført betydning eller være mer generelle. "The summer we crossed Europe in the rain" (ikke med i dag), "(Let's you and me go away to) the ice hotel", og selvfølgelig "The changing lights". Fortellinger med egen stemning, om byer, "you and me", reiser, "The city was asleep", regn, taxi, gjøre ting man egentlig ikke har råd til, venner i baksetet av bilen som ler mens trafikklysene skifter, det er i det hele tatt noe veldig romantisk over det. Disse tekstene er signert Kazuo Ishiguro.
Mye fint saksofon- og fløytespill, pianospill ikke minst - Graham Harvey har veldig feeling for disse låtene. Stacey spiller selv gitar på noen av bossa-låtene, som f.eks. "How Insensitive", "One note samba" og "So nice" - sistnevnte av Marcos Valle, som hun alltid snakker om med hjerteformede pupiller. En av hennes store helter, som hun har turnert med og spilt inn plate med. Jeg har ikke hørt den, men jeg har mange av de gamle platene til Valle - han er en flott singer/songwriter.
På "Aguas de Marco" tok de en Elis Regina / Antion Carlos Jobim-vri, og sang den som duett. Stacey og Jim. Veldig fint! Han er en tidligere choir boy, kunne Stacey fortelle, og hadde jo en pen stemme. Det initiativet kom fra Ébène-kvartetten, en av de flotteste strykekvartettene jeg har opplevd live (på konsert i Risør i 2010), som de har turnert litt med de siste årene. I tillegg spilte Jim den ikoniske fløytesoloen som må være med.
Nok en fin konsert med Stacey Kent og bandet!
Setliste:
*The face I love (Valle)
*Photograph (Jobim)
*Show me (Loewe, fra My fair lady)
*(mangler tittel)
*This happy madness (Jobim)
*Mais uma vez (Tomlinson)
*So nice (Valle)
*How insensitive (Jobim)
*One note samba (Jobim)
*The changing lights (Tomlinson)
*Aguas de Marco (Jobim)
*A time for love (Mandel)
*So danco samba (Jobim)
Ekstranumre:
*Jardin d'hiver (Salvador)
*The ice hotel (Tomlinson)
Tidligere konserter (de jeg har vært på etter at denne bloggen ble opprettet):
* 18.10.13 på Cosmopolite, Oslo
* 30.10.11 på Cosmopolite, Oslo
* 16.08.08 på Chat Noir, Oslo
(Også var det jo en konsert jeg skulle på i New York den 23.06.2004, men den glemte jeg helt, gitt. For den dagen ble jeg fridd til.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar