Først var det "Suser avgårde" og "Før var det morsomt med sne", så Hjernen er alene - men fredagens konsert hadde jeg gleda meg aller, aller mest til. "Svett smil" og "Varme mennesker" kom ut på høsten hhv 1990 og 1991, det var ungdomsskoletid med den tilhørende følelsen av fremmedgjorthet, å ikke bli invitert på fester fordi man hørte på annen musikk enn de "kule" i klassen, alt det der.
deLillos spoke to my soul.
Fra første gitarakkord på "Beibi" var hvilepulsen doblet, og de neste tre timene var fårete glis godt plassert på meg og min jevnaldrende kusine som har akkurat samme forhold til disse platene. Å stå blant hundrevis av mennesker som også har hørt mye på disse platene og som kan alle låtene, vel vitende at eventuelle "Kokken Tor!"-brøl ikke ville komme, var veldig fint - og det gjorde nesten ikke noe at det ble allsang på absolutt alle låter. Vi hørte uansett best lyden fra scenen. Man kunne virkelig føle på kjærligheten fra fansen til bandet og disse to albumene, og tilbake - fra bandet til publikum. Høytidsstemning!
Etter pause var det klart for 1991. Jeg husker også godt da jeg kjøpte "Varme mennesker". Jeg hadde ikke cd-spiller på rommet mitt, så jeg pleide på den tiden utelukkende å kjøpe LPer - men den høsten var jeg en tur i Oslo akkurat da dette albumet kom, og jeg måtte ha det umiddelbart så jeg kunne høre på det på toget på vei hjem - så da ble det faktisk kassett, på Musikkhuset på Karl Johan. Jeg hadde jo med walkman. Jeg satt på toget og lyttet og lyttet til disse helt nye låtene, "Frognerbadet" var den eneste jeg hadde hørt fra før (hadde kjøpt singelen om sommeren). Senere på høsten ble det konsert, jeg fikk komme inn selv om jeg langt fra var gammel nok, jeg elska albumet og tok opp (på video) alt jeg kunne komme over av opptak som ble sendt på NRK. For som nevnt tidligere - på den tiden var det musikkprogrammer på NRK, og de gjorde mange morsomme opptak og musikkvideoer med bl.a. deLillos.
Perle etter perle. Beckstrøms "Nittenåttifire" satt som ei kule, publikum svarte med å synge med på hele låta og applaudere voldsomt, opphavsmannen ble lykkelig og ydmyk. "Klokken er mye nå", platas aller fineste og såreste sang, ble veldig fin live. På "Kanskje" tok Lars Lillo rollen som Joachim Nilsen, det funka bra, og neste låt - "Vellykkede menn", som er en av mine personlige deLillos-favoritter noensinne - viste seg å være litt krevende når man både skulle spille et litt vrient gitarriff og samtidig få med seg teksten. Men det gikk fint. Nydelig sang. "Den irriterte sangen" var kjempefin, og så kom det som kanskje ble konsertens høydepunkt: "Konger og keisere". Tror ikke jeg har hørt den live før. Lars Lillo på B3 (synthvarianten i allefall), Beckstrøm på vokal og groovy-seige basslinjer, Lundevall på det klassiske gitarriffet og de litt reggae-aktige rytmegitarakkordene, Øystein Paasche på den særegne tilbakelente shufflebeaten som har så mye å si for låtas uttrykk.
Vi tror nesten ikke det er sant at vi har hørt disse to albumene live. Det er som en drøm. Jeg gleder meg til konsertene kommer på video dvd hva man nå gir ut ting på for tiden.
Setliste:
Svett Smil
- Beibi
- Da tiern var gul
- Elskling
- Folk tok helt feil
- Kongepuddelen Odd
- Stakkars Oslo
- Ha det bra
- Sår
- 40 mil ute
- Tenk så rart
- Spøkelser
- Glem de regnfulle damene
- Tett til hverandre
- Ensom tenker
Pause
Varme mennesker
- Tog
- Nittenåttifire
- Frognerbadet
- Synd
- Hva så
- Klokken er mye nå
- Kanskje
- Vellykkede menn
- Den irriterte sangen
- Konger og keisere
- Varme mennesker
- Maritim lykke
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar