Bach og Bee Gees: deLillos "Suser avgårde" og "Før var det morsomt med sne", Riksscenen, Oslo 04.11.2015

Hurra! Endelig gjør deLillos det jeg har ønsket meg i alle år - spiller igjennom platene sine kronologisk, i anledning sitt 30-årsjubileum. De har gjort et par av platene live tidligere, "Suser avgårde" og "Hjernen er alene", sistnevnte på en himmelsk aften i operaen i 2009, men nå skal de ta alle. I går fikk vi høre de to første, alle låtene, i riktig rekkefølge. Dette er deLillos fra min barndom, jeg var på min første konsert da jeg var 12, på turneen året etter at "Før var det morsomt med sne" kom ut. Veldig, VELDIG moro å høre disse låtene igjen! Den store overraskelsen for min del var at Øystein Jevanord, trommisen fra den tiden, var med. Da jeg var 12 skrev jeg fanbrev til deLillos, og fikk svar fra Jevanord - på brevpapir som han hadde tatt med seg fra et hotell i Frankrike da han var på turné med A-ha året før (det imponerte meg husker jeg). Trommisjobben ble delt med de to andre, av og til spilte to av dem sammen, Lars Lillo spilte piano i blant, Beckstrøm sang på sin "For første gang" (hans første sololåt i deLillos, fra "Før var det morsomt"), alle koret, og det var i det hele tatt en knallgod konsert - som endte med "Racerbåt", en av de aller fineste. Det slår meg gang på gang hvor bra disse albumene er, hvor god lyd det er, fine melodier, bra spill, bra vokal, alt er topp kvalitet. Tekstene ikke minst. Og det slår meg hvor mye XTC det er her, Prefab Sprout, Tom Petty, Talking Heads, og hvor mye bra de har plukket med seg fra Beatles, Beach Boys (ikke minst koring!), selvfølgelig Neil Young - uten å bli plagiate på noe som helst vis. De har sitt eget sound. Ett av landets aller største band gjennom tidene, som jeg har digga siden slutten av 80-tallet, på den tiden hvor man var helt alene om å digge slike ting (og det er faktisk ganske ensomt!) - og alle i klassen trodde man var sprø om man likte noe annet enn det som lå på "Ti i skuddet"-lista.

Fine kulisser var det også, husvegg med vinduer, gjerde, sykkel, klessnor med klær (og bassgitar og mandolin) på, masse høstløv på scenegulvet, bilde av Lars og far Per på flygelet, en benk.. Og mange historier om låtene, innspillingene i studio, mye vi også kan lese i boka som akkurat er kommet ("Glemte minner") - og en del morsomme småting som skyldes av en setliste som ikke er praktisk lagt opp etter hvilke gitarer man spiller når, men selvfølgelig etter rekkefølgen på plata. Mye gitarstemming og småtterier underveis, men jeg synes sånt bare bidrar til en enda sterkere følelse av tilstedeværelse og nærhet. Burt Bacharach-konsertene er velregisserte. deLillos sine behøver virkelig ikke å være det i like stor grad, i allefall ikke når hele poenget er å spille seg gjennom hvert album på denne måten. Dessuten blir det jo bare morsomt når Lars Lillo teller opp på "Finnes det en kvinne" og ingen responderer, og han innser "Åja, jeg er jo alene først ja." Eller når han synger feil verselinje og avbryter hele låta og må ta det fra starten. Mer musikk på oss! Hvis jeg skal trekke fram noen låter som var ekstra, ekstra bra, kan det f.eks. være "Mine øyne" (nydelig trestemt koring på "peeee-eee-eeen, a-alt for peeen.."), "Knut" (særlig mot slutten, når de bekymrer seg for Knut og hans oppførsel, "stakkars Mona.."), "Livet er en liten dings", "Arne", "Hun har gått seg vill", "Forelsket", "Racerbåt".. nei, jeg synes ALLE var like bra.

I kveld blir det "Hjernen er alene" igjen, hurra!