Paul Simon, Oslo spektrum 27.10.16

Tidligere i år meldte Paul Simon at kommende turné antagelig ble hans siste av det slaget. Han er sliten av å reise rundt, han må hvile mer enn før for å holde stand gjennom turnéen, og han er litt lei av akkurat den delen av musikerlivet. I sommer kom en veldig fin plate, "Stranger to stranger", og jeg håper virkelig han kommer til å fortsette å lage musikk selv om han ikke kommer hit flere ganger. 

Bandet på 9 entret scenen først, en liten instrumental-intro fra "Rhythm of the saints"-albumet, "Proof". De fleste var med forrige gang og har spilt med han i mange mange år; et rutinert ensemble hvor alle spiller flere instrumenter. Så kom den lille coole New Yorkeren ut på scenen, til øredøvende applaus. Iført svarte klær og en lilla glinsende blazer dro han i gang "Boy in the bubble", låta som åpner albumet "Graceland". Det svingte! Det gjorde også neste låt - "50 ways to leave your lover", en av hans aller fineste. Det må være enhver trommis' drøm å spille Steve Gadds legendariske trommebeat! Neste låt var "Dazzling blue", den som jeg alltid får på hjernen når jeg hører på albumet "So beautiful or so what" fra 2011 - forøvrig ei kjempefin plate. Gitarriffet fester seg. Så kom "That was your mother", småcrazy zydeco-låt med vaskebrett og trekkspill. Jammen hopper han mellom genrer, uten at det blir gjort noe stort nummer av det. Danse gjorde han også. 

Tilbake til "So beautiful or so what", nå kom "Rewrite" - og da var det plutselig fire akustiske gitarer på scenen. "Slip slidin' away" begynte som en tradisjonell blues, åpenbart til publikums store glede (hva er det med nordmenn og blues?! Fatter det ikke) - så jeg ble litt glad da det viste seg å være denne låta. Over til "Mother and child reunion" fra hans første soloalbum (1972) etter Simon&Garfunkel-tida. Veldig fin plate forøvrig! Og deretter: "Julio is well into his seventies now, still hanging out in the schoolyard...". "Spirit voices" fra "Rhythm of the saints" hører man jo ikke så ofte, det var en fin versjon de spilte. "The obvious child" fra samme album har jeg hørt mer. 

Deretter kom en låt fra den nye plata, nemlig tittellåta "Stranger to stranger". Kanskje en av de fineste på hele plata. Falsetten hans er nydelig. "Homeward bound" fulgte, og noen instrumentale takter av "El condor pasa" før "Duncan" fra 1972-albumet - med trekkspill i stedet for de nervøse fløytene. Helt ok. "The werewolf" fra den nye plata fikk en jungelstemning med didgeridoo og mye perkusjon, samt mystisk lyssetting. "The cool, cool river" er også fra "Rhythm of the saints". Så et av mange høydepunkter: "Diamonds on the soles of her shoes". Denne gang uten Ladysmith Black Mambazo, men bandet koret fint og en av dem hadde en riktig dyp bass. Paul veivet med armene for å få publikum til å reise seg, hvilket de gjorde, og da de gikk rett over i "You can call me Al" ble det jubel. 

Deretter kom fire runder med til sammen åtte ekstranumre. Moro! "Wristband" er en morsom sak fra den nyeste plata, som handler om en artist som går ut for å trekke litt luft, og opplever å ikke slippe inn igjen i konsertlokalet fordi han mangler båndet rundt håndleddet. "I know what I know" er ganske annerledes uten koristene fra plata, men fint allikevel. "Still crazy after all these years" må være en av historiens aller nydeligste låter. Bare Paul + rhodes først, så kom de andre inn etterhvert. Ut igjen, og inn igjen - "Late in the evening", konsertens eneste låt fra min yndlingsplate "One-trick pony". Herlig! Så "One man's ceiling is another man's floor", fra min nest-yndlingsplate "There goes rhymin' Simon". Til slutt i denne encore-sekvensen kom "The boxer", naturligvis med allsang. 

Ut - og inn - og da kom "Sound of silence" i en veldig fin versjon. Etter denne trodde jeg det skulle være over, men jammen kom de inn for fjerde gang - og da fikk vi "Bridge over troubled water". Det må også sies at lyden på denne konserten fungerte bra for oss. Ikke for høyt, og generelt fin - det gjelder å sitte så midt på som mulig i Oslo Spektrum. (Gjerne langt foran, men i alle fall midt på - ute på sidene kan det være hit or miss.)

Ååå, Paul Simon. Vemodig å se og høre han for siste gang live. For en legende, for en stemme, for en energi - og for en coolness. For en låtskriver! Jeg er også veldig glad for å ha fått oppleve han tre ganger. Han er en av de virkelig, virkelig store i vår tid. Heldigvis har vi platene! Og konsertminnene: 

Berlin 11.07.11
Oslo 24.07.12

Setliste:

• Proof 
• The boy in the bubble
• 50 ways to leave your lover
• Dazzling blue
• That was your mother
• Rewrite
• Slip slidin' away
• Mother and child reunion
• Me and Julio down by the schoolyard
• Spirit voices
• The obvious child
• Stranger to stranger 
• Homeward bound
• El condor pasa
• Duncan
• Werewolf
• The cool cool river
• Diamonds on the soles of her shoes
• You can call me Al

Encore I

• Wristband
• I know what I know
• Still crazy after all these years

Encore II

• Late in the evening
• One man's ceiling is another man's floor
• The boxer

Encore III

• The sound of silence

Encore IV

• Bridge over troubled water

(Dessuten var det en liten tass i magen som sparket rett som det var. Jeg gleder meg til å fortelle ungen at den var med på Paul Simon-konsert!)

Grigory Sokolov, Den norske opera og ballett, Oslo 16.10.16

Nøyaktig et år siden forrige konsert, kom Sokolov tilbake igjen. Salen var utsolgt. Repertoiret for aftenen bestod av Mozart og Schumann. 

Han kom som vanlig gående inn med raske skritt og bøyd hode, bukket pent og satte seg ned - og gikk i gang med Mozarts sonate i C-dur, K.545, den som så mange har hatt i pianolekse. Deretter spilte han fantasien i C-moll, K.475, og siste Mozart-innslag før pause var sonate i c-moll K.457, den hvis deler av andresatsen er mistenkelig likt adagiosatsen fra Beethovens Pathetique-sonate. Kjente toner, men jammen er det sjelden man hører dem så mykt, lett og vakkert spilt. Albertibass er ikke for amatører! 

Etter pause var det Schumanns Arabeske op. 18. Dette er jo noe av det flotteste jeg vet, Schumanns klavermusikk, og å få høre det spilt live av en slik mester er et minne for livet. Siste punkt på det faste programmet var C-dur-fantasien, op. 17. Helt praktfullt. Dynamikken, crescendoene. Klangen, innlevelsen. 

Applausen og jubelen brøt løs etterpå, og deretter fulgte - som i fjor - hele seks ekstranumre før han ga seg: 

Schubert: Moments Musicaux nr. 2 i Ass-dur
Schubert: Moments Musicaux nr. 3 i f-moll
Schubert: Moments Musicaux nr. 5 i f-moll
Chopin: Mazurka op. 30 nr. 2 i h-moll
Chopin: Mazurka op. 68 nr. 2 i a-moll 
Debussy: Canope fra Préludes, bok 2

Så var det over, og vi kan bare glede oss til neste gang. (Og kanskje håpe at den konserten blir lagt til en årstid der ikke halve salen er plaget av tuberkulose eller tæring. Hosting på slike konserter er forferdelig ødeleggende.) 

Classic Albums Sunday - Steely Dan "Gaucho"

Classic Albums Sunday arrangerte en gjennomlytting av Steely Dans mesterverk "Gaucho" her forleden, ledet av den legendariske DJen Francois Kevorkian. Det fant sted på Kunstnernes hus, i surround naturligvis, med et oppsett av høyttalere som gjorde at vi følte oss som medlemmer av bandet. Veldig kult å ha Purdie der foran og Brecker Brothers og resten av blåserekka bak seg! Jeg liker slike arrangementer som tar albumformatet på alvor, der man lytter til hele - uten å prate, med mobiltelefonene avslått - og snakker om det etterpå. Evt lytter til de andre som snakker og stiller spørsmål. 

Gaucho var den siste i rekken av superalbum som Steely Dan spilte inn på 70-tallet. Den oppsummerer på en måte alt de er, samarbeidet mellom de to, det beste de får til. Alt bygger opp til dette. Alt er kontrollert og presist, de tilbragte måneder i studio, hadde mange musikere som spilte det samme for å finne den beste. De aller beste musikerne på den tiden, vel å merke. Bernard Purdie, Jeff Porcaro, Michael og Randy Brecker, Valerie Simpson, Steve Gadd. Dag etter dag. Fagen og Beckers "attention to detail" er legendarisk, og blir ofte brukt i mot dem selvfølgelig, men jeg synes det er fascinerende. De vet hva de vil ha, og gir seg ikke før de finner riktig person. På denne tiden (1979) hadde de helt sluttet å spille live, de var bare i studio, så målet var aldri at alle disse låtene skulle spilles på konsert senere. De trengte ikke å ta hensyn til det når de arrangerte dem. Dessuten var dette tiden før alle begynte å bruke datamaskiner og programmering for fullt. Studioteknologien og utstyret som senere ble brukt av mange for å skjule at de var dårlige musikere, ble her brukt til å perfeksjonere det som egentlig allerede var perfekt. Alt ble spilt av mennesker. Eksempel: De siste 45 sekundene av fadinga på "Time out of mind" ble spilt inn 55 ganger i studio før de var fornøyde. Kevorkian snakket også om hvor klart alt er, hvor mye space hvert instrument  og hver del får, det er ikke en kakofoni av greier. Man kan skille ut delene, synge med på alle små linjer. Man legger merke til én ting i gangen. Composing, arranging, mixing. 

Gaucho representerer noe i utviklinga her, "the sounds of that time, it hasn't changed. Quite a stunning piece, actually." 

Noen spurte om Steely Dan var inspirert av samtidige popband. Kevorkian grublet litt, og svarte at det kunne han aldri tenke seg. Hvis de gikk ut på klubber for å høre på musikk, var det på jazzklubber. Det stemmer jo godt overens med Donald Fagens bok "Eminent hipsters" som jeg leste for noen år siden. 

Purdie-shuffle på bra anlegg og surround, det unner jeg alle å oppleve. 

Francois Kevorkian, DJ/produsent-legende gjennom førti år

De kule høyttalerne på Kunstnernes hus!

Stacey Kent og Jim Tomlinson, Cosmopolite, Oslo 07.10.16

Heldigvis for oss er Stacey Kent glad i å turnere, og hun kommer til Norge nesten hvert år. Hun har mange trofaste fans her, det blir stadig flere. Selv har jeg likt henne siden jeg var pur ung student og jobbet på Akers Mic på slutten av 90-tallet, der hun stadig var innom og signerte plater i forbindelse med sine besøk. Jeg går som regel på alle konsertene her i Oslo, og stemningen er alltid den samme. Dempet belysning, balsam-for-sjelen-lydbilde, fine pianoharmonier, en utsøkt setliste (mer om den straks), fint saksofon/fløyte-spill, og Staceys myke stemme som understreker teksten og formidler den på en uklanderlig måte. Selv den som sjelden legger merke til tekster fordi fokuset er fordelt på melodi og arrangementer (jeg) får med seg innholdet. Det er en eleganse og en old-school understated glamour der, som i kombinasjon med hennes elskverdige framtoning og kjærlighet til fansen virkelig jobber til hennes og bandets fordel. Det er et slags wooosj tilbake til en svunnen tid, selv når hun synger helt nye låter. Og det føles ikke tilgjort. Det blir i alle fall veldig godt mottatt hos meg, som er glad i Perry Como og Tino Rossi og Luis Bonfa og Jerome Kern og alle sammen. Jeg blir lykkelig når noen fremhever denne musikken i våre dager på en slik respektfull måte. 

(Så er det alltids noen tvertimot respektløse uforskammede vesener som skal prate høyt med hverandre selv når lyden fra scenen nærmest er pianissimo, og alle andre i rommet er stille, men de ga seg heldigvis etter en halvtime med sinte blikk fra alle kanter og en god del hysj! Et derimot festlig bidrag fra salen var da en herre nøs kraftig akkurat i det halve sekundet hvor hele bandet gjorde en bråstopp i Serge Gainsbourgs "Les amours perdues". "Amazing timing! Very percussive!" sa Stacey og alle lo. )

Stacey Kents stemme og Jim Tomlinsons spill, enten det er saksofon eller fløyte, utfyller hverandre perfekt. Han er stadig i en slags Stan Getz-tradisjon, hvilket hennes stemme også delvis kan beskrives som, og det kan virkelig høres at de har jobbet sammen i alle år. Han har produsert alle hennes album, så de snakker helt klart samme språk hva smak og preferanser angår. Pianist Graham Harvey spiller flott, han legger fine harmonier som kler soundet veldig godt, og bass (Jeremy Brown) og trommer (Josh Morrison) er akkurat passe "på" - det blir aldri slapt. Trommisen veksler mellom stikker, visper og køller, sistnevnte gir en frampå upbeat groove som kontrast til den klassiske bossanova-beaten som går igjen i mange av låtene. 

For bossanova blir det mye av. Men absolutt ikke for mye! Det er kanskje noe av det beste hun gjør. Stacey Kent har vendt seg mye mot Brasil de siste ti årene, hun har blitt venn med en av sine store helter Marcos Valle (som spilte i Oslo for et år siden), hun har i den forbindelse også spilt med en annen helt (Edu Lobo), og med sin forståelse for genren og ikke minst språket (hun har et godt og musikalsk språkøre), passer hun helt utmerket inn sammen med disse nestorene. 

I begynnelsen av platekarrieren valgte hun et repertoar i retning jazzstandardlåtene, showtunes fra 30-tallet; Gershwin og Rodgers&Hammerstein og Porter. Hun ga ut bl.a. et helt album med bare Richard Rodgers-låter, "In love again", ett av hennes beste. Senere dro hun inn mer fra den litt større American songbook, med låter av Carole King og Fleetwood Mac, fransk filmmusikk, Sergio Mendes. Flere og flere låter komponert av Tomlinson sammen med bl.a. den japansk-britiske forfatteren Kazuo Ishiguro. Så kom en helfransk plate! Hun snakker flytende fransk (hun lærte det av bestefaren sin). Hele tiden har det vært brasilianske innslag. Tomlinsons låter er gjerne også i denne tradisjonen ("The summer we crossed Europe in the rain" er et godt eksempel). 

Å velge ut låter, fritt etter hva man synes er fint, og formidle dem til andre - det er noe av det beste jeg vet. Stacey gjør det ved å spille dem selv, jeg gjør det ved å pushe allerede innspilte plater på andre via ymse kanaler (bl.a. her i bloggene mine). Hadde jeg vært plateartist, hadde jeg antagelig brukt tre ganger så mye tid på å velge låter som på å spille dem inn. 

(Ja, de er gift!)

Hennes nyeste album, "Tenderly", er et samarbeid med gitaristen Roberto Menescal, bossanova-legende. Det at hun stadig danner nye musikalske bekjentskaper og samarbeid på den måten, utforsker musikkgenrer og stiler, spiller sammen med kjernen og lærer mye av dem, viser at hun overhodet ikke har stagnert, men stadig vil utvide sitt repertoar. Det skal vi som fans være veldig glade for. Det er nok av stjerner som flyter på fordums storhet her i verden. De som hele tiden vil videre og lære mer, som har en drive, gjør dette fordi de elsker det - ikke bare for å tjene penger. Samtidig beholder hun sitt særpreg i alt hun gjør, som jeg har nevnt mange ganger før. Låtene går gjennom en staceyfier, også høres det ut som om alt er skrevet for henne. "There will never be another you", med bare Stacey og Roberto er helt utsøkt. Den bringer tankene til Ella Fitzgerald og Joe Pass-platene, eller Julie London og Barney Kessel. Myk sang og like myk gitar, for en perfekt kombinasjon! 

Fra denne nye plata spilte de imidlertid bare én låt på konserten, "People will say we're in love" fra Rodgers&Hammersteins "Oklahoma". Det var ingen gitarist i bandet denne gang, hun spilte ikke selv heller, slik som hun pleier av og til. Jeg kunne veldig gjerne tenke meg å høre en duokonsert med Stacey Kent og Roberto Menescal!  



Setliste: 

• People will say we're in love (Rodgers&Hammerstein)
• Make it up (Jim Tomlinson + Cliff Goldmacher)
• Fotografia (Antonion Carlos Jobim)
• Les amours perdues (Serge Gainsbourg)
• The very thought of you (Ray Noble)
• Estrada do sol (Jobim)
• The face I love (Marcos Valle)
• Happy talk (Rodgers&Hammerstein)
• I know I dream (Jim Tomlinson + Cliff Goldmacher)
• Bullet train (Jim Tomlinson + Kazuo Ishiguro)
• For all we know (Coots&Lewis, instrumentalversjon)
• My one and only (George & Ira Gershwin) 
• Rua Madureira (Nino Ferrer)
• To say goodbye (Edu Lobo)
• Shadow waltz (Warren&Dubin)

Encore: 

• Águas de marco (Jobim)
• Jardin d'hiver (Henri Salvador)

En spennende og variert setliste. Sammenlignet med tidligere konserter er det ikke mange gjentagelser her. "Aguas de marco" er kanskje den hun har sunget oftest, men de siste par gangene har det vært en duett mellom henne og Jim - altså på sang - som selvfølgelig er inspirert av Jobim og Elis Reginas klassiske versjon, og det funker som bare det. De skal straks spille inn ny plate, så vi fikk høre en del som de ikke har gjort noe særlig før nå - deriblant Tomlinsons nye "I know I dream". "Estrada do sol" av Jobim er visstnok ikke oversatt til engelsk, er det kanskje derfor vi ikke hører den så ofte som de andre låtene hans? Og plutselig: Noe fra "South Pacific". Det passer som hånd i hanske. Fint også å høre låter av Edu Lobo og Nino Ferrer. Siste ekstranummer var Henri Salvadors "Jardin d'hiver", helt nydelig, og jeg vil nok en gang berømme henne for å spre denne musikken til publikum (kanskje et nytt sådan). For tre år siden avsluttet de med Hoagy Carmichaels "Stardust", i den versjonen hvor man også tar med introverset. Det er kanskje en av de fineste konsertavslutningene jeg noensinne har hørt. For en perle!

Det var med andre ord en veldig bra konsert, som vanlig. Man vet at man får kvalitet når man går på konsert med Stacey Kent, men ikke nødvendigvis akkurat hva man får. Jeg håper hun fortsetter å turnere i mange, mange år til. (Jeg lurer fremdeles på hva de spilte på konserten under New York Jazz Festival i 2004 som jeg skulle på - men glemte å gå på - fordi jeg ble fridd til den dagen.) 

Stacey Kent-konserter fra tiden etter at jeg begynte å musikkblogge: 

• Cosmopolite 17.04.15
• Cosmopolite 18.10.13
• Cosmopolite 30.10.11
• Chat Noir 16.08.08

"É o pé, é o chao, é a marcha estradeira..."