Tidligere i år meldte Paul Simon at kommende turné antagelig ble hans siste av det slaget. Han er sliten av å reise rundt, han må hvile mer enn før for å holde stand gjennom turnéen, og han er litt lei av akkurat den delen av musikerlivet. I sommer kom en veldig fin plate, "Stranger to stranger", og jeg håper virkelig han kommer til å fortsette å lage musikk selv om han ikke kommer hit flere ganger.
Bandet på 9 entret scenen først, en liten instrumental-intro fra "Rhythm of the saints"-albumet, "Proof". De fleste var med forrige gang og har spilt med han i mange mange år; et rutinert ensemble hvor alle spiller flere instrumenter. Så kom den lille coole New Yorkeren ut på scenen, til øredøvende applaus. Iført svarte klær og en lilla glinsende blazer dro han i gang "Boy in the bubble", låta som åpner albumet "Graceland". Det svingte! Det gjorde også neste låt - "50 ways to leave your lover", en av hans aller fineste. Det må være enhver trommis' drøm å spille Steve Gadds legendariske trommebeat! Neste låt var "Dazzling blue", den som jeg alltid får på hjernen når jeg hører på albumet "So beautiful or so what" fra 2011 - forøvrig ei kjempefin plate. Gitarriffet fester seg. Så kom "That was your mother", småcrazy zydeco-låt med vaskebrett og trekkspill. Jammen hopper han mellom genrer, uten at det blir gjort noe stort nummer av det. Danse gjorde han også.
Tilbake til "So beautiful or so what", nå kom "Rewrite" - og da var det plutselig fire akustiske gitarer på scenen. "Slip slidin' away" begynte som en tradisjonell blues, åpenbart til publikums store glede (hva er det med nordmenn og blues?! Fatter det ikke) - så jeg ble litt glad da det viste seg å være denne låta. Over til "Mother and child reunion" fra hans første soloalbum (1972) etter Simon&Garfunkel-tida. Veldig fin plate forøvrig! Og deretter: "Julio is well into his seventies now, still hanging out in the schoolyard...". "Spirit voices" fra "Rhythm of the saints" hører man jo ikke så ofte, det var en fin versjon de spilte. "The obvious child" fra samme album har jeg hørt mer.
Deretter kom en låt fra den nye plata, nemlig tittellåta "Stranger to stranger". Kanskje en av de fineste på hele plata. Falsetten hans er nydelig. "Homeward bound" fulgte, og noen instrumentale takter av "El condor pasa" før "Duncan" fra 1972-albumet - med trekkspill i stedet for de nervøse fløytene. Helt ok. "The werewolf" fra den nye plata fikk en jungelstemning med didgeridoo og mye perkusjon, samt mystisk lyssetting. "The cool, cool river" er også fra "Rhythm of the saints". Så et av mange høydepunkter: "Diamonds on the soles of her shoes". Denne gang uten Ladysmith Black Mambazo, men bandet koret fint og en av dem hadde en riktig dyp bass. Paul veivet med armene for å få publikum til å reise seg, hvilket de gjorde, og da de gikk rett over i "You can call me Al" ble det jubel.
Deretter kom fire runder med til sammen åtte ekstranumre. Moro! "Wristband" er en morsom sak fra den nyeste plata, som handler om en artist som går ut for å trekke litt luft, og opplever å ikke slippe inn igjen i konsertlokalet fordi han mangler båndet rundt håndleddet. "I know what I know" er ganske annerledes uten koristene fra plata, men fint allikevel. "Still crazy after all these years" må være en av historiens aller nydeligste låter. Bare Paul + rhodes først, så kom de andre inn etterhvert. Ut igjen, og inn igjen - "Late in the evening", konsertens eneste låt fra min yndlingsplate "One-trick pony". Herlig! Så "One man's ceiling is another man's floor", fra min nest-yndlingsplate "There goes rhymin' Simon". Til slutt i denne encore-sekvensen kom "The boxer", naturligvis med allsang.
Ut - og inn - og da kom "Sound of silence" i en veldig fin versjon. Etter denne trodde jeg det skulle være over, men jammen kom de inn for fjerde gang - og da fikk vi "Bridge over troubled water". Det må også sies at lyden på denne konserten fungerte bra for oss. Ikke for høyt, og generelt fin - det gjelder å sitte så midt på som mulig i Oslo Spektrum. (Gjerne langt foran, men i alle fall midt på - ute på sidene kan det være hit or miss.)
Ååå, Paul Simon. Vemodig å se og høre han for siste gang live. For en legende, for en stemme, for en energi - og for en coolness. For en låtskriver! Jeg er også veldig glad for å ha fått oppleve han tre ganger. Han er en av de virkelig, virkelig store i vår tid. Heldigvis har vi platene! Og konsertminnene:
Berlin 11.07.11
Oslo 24.07.12
Setliste:
- Proof
- The boy in the bubble
- 50 ways to leave your lover
- Dazzling blue
- That was your mother
- Rewrite
- Slip slidin' away
- Mother and child reunion
- Me and Julio down by the schoolyard
- Spirit voices
- The obvious child
- Stranger to stranger
- Homeward bound
- El condor pasa
- Duncan
- Werewolf
- The cool cool river
- Diamonds on the soles of her shoes
- You can call me Al
Encore I
- Wristband
- I know what I know
- Still crazy after all these years
Encore II
- Late in the evening
- One man's ceiling is another man's floor
- The boxer
Encore III
- The sound of silence
Encore IV
- Bridge over troubled water
(Dessuten var det en liten tass i magen som sparket rett som det var. Jeg gleder meg til å fortelle ungen at den var med på Paul Simon-konsert!)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar