Det er ikke hver dag Oslo får besøk av storheter som Alfred Brendel, så når det først skjer, vil jeg gjerne være tilstede koste hva det koste vil (og det vil det).
Brendel er blitt 76 år gammel, en voksen mann, men noe forfall spillemessig var ikke mulig å høre. Han kom på scenen tre minutter over halv åtte, bukket, satte seg og begynte straks å spille. Slik var det mellom hvert verk - ikke lange konsentrasjonspauser før første anslag. Heller ikke mellom satsene var det lange pauser, og det fungerer veldig bra - det blir en større sammenheng innad i verket når andresatsen kommer bare et par sekunder etter at førstesatsen har tonet ut.
Han spiller lekende lett og dundrende tungt, og under pianissimo-partiene i Beethoven-sonaten måtte man nesten holde pusten. Og den fine fugen i siste sats spilte han så vakkert...
Han åpnet med Haydns c-moll-sonate (Hob.XVI:20), fortsatte med Beethovens nr 31 i Ass-dur (op. 110), og etter pause kom to impromptuer av Schubert - og til slutt Mozarts fine c-moll-conate, K.457. Et perfekt Wien-orientert program.
Ekstranummer var Schubert såvidt jeg kunne høre; antagelig en Moments Musicaux.
(Det må bare sies at Oslo Konserthus har dårlig akustikk for musikk - men ekstremt god akustikk for hosting.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar