Tilstandsrapport

Nick Drake - koselig mann på D

Ferdig med B på jazzen og D på pop/diverse. 

Jeg har danset meg gjennom d'Angelo, d'Sound og De La Soul, fått diverse Dagsland-sitater på hjernen ("KA KANN EG GJØR, EG E SÅ LIIIIIIDEEN!"), mimret over Dance with a Stranger og tenkt at jo, det var gode tider, men det blir nok en god stund til jeg hører på dem igjen, jublet over gjenhøret med de første deLillos-platene (mer om det siden - de fortjener en egen post), ledd av danske Det Brune Punktum som jeg reiste til Midt-Fyn-festivalen for å høre live i 2004, irritert meg litt over Dido, lidd meg gjennom "Walk of life" men forsåvidt mimret på en koselig måte over andre ting Dire Straits har gjort, hørt på Snoop Dogg mens jeg så Simpsons (interessant kombinasjon, men kanskje enda mer interessant at jeg har invertert han og altså satt han på D for Dogg), vasket leiligheten og kost meg med Nick Drake, innsett at Dronning Mauds Land kanskje ikke er helt min greie, danset litt mer til Dubstar, og endt bokstaven D med selveste Dum Dum Boys. En svært variert journey her altså. En rar bokstav. Her trengs det kanskje litt opprydding og utsiling. 

Og når det gjelder jazz, har jeg brukt lang tid på bokstaven B. Den rommer jo både Chet Baker, Count Basie, Art Blakey, Michael Brecker og Donald Byrd, og dette betyr mange MANGE plater å høre på. Innimellom andre ting på B.    

Klassisk: Midt i Grieg. Fullstendig rapport kommer etter Fauré eller deromkring. Men en ting vil jeg bare si: 

Det er når man lytter gjennom samlingen sin på denne måten at man oppdager at man har TRE innspillinger av Peer Gynt. Hmmmmm. Det kan bli litt too much.