Jeg har hørt dem to ganger før - på Nobelkonserten i 1998, og på en av de to legendariske Vallhallkonsertene i 2001. Sistnevnte var et av popkonserthøydepunktene i mitt liv fram til det tidspunkt. Det var første gang jeg stod med øynene fulle av tårer på konsert - fordi det var så vakkert da Morten Harket sang duett med Anneli Drecker i Carole Kings udødelige "Crying in the rain". Den ble framført i kveld også, i en liten akustisk sekvens, med Paul Waaktaar på andrestemmen.
"Now I must wave goodbye... wave goodbye..."Konserten åpnet med toner fra Tsjajkovskijs serenade for strykere, op. 48. Deretter kom musikerne + bandet inn - og "The sun always shines on TV" brakte løs. Hvilken start!! Hvilken LÅT!! En av de beste, helt klart. Deretter "Move to Memphis", fra en periode der jeg delvis hadde mistet interessen, men det er en bra låt. Så "The blood that moves the body" - jeg fikk "Stay on these roads"-plata i 13årsgave, så dette minner om sommeren 1988. Veldig flott versjon!
Deretter kveldens første virkelige høydepunkt - tittelkuttet fra "Scoundrel days", min yndlings-LP med A-ha. Og Morten Harket leverer virkelig. De høye tonene ligger så lett for han, selv etter mange måneder med relativt tettpakket turnéprogram.
"The swing of things" fulgte, som den også gjør på plata, herlig. Jeg skulle så inderlig ønske jeg var i konserthuset i høst og fikk høre dem spille gjennom hele "Hunting high and low" OG "Scoundrel days". Ikke bare fordi jeg har et sterkt forhold til særlig sistnevnte, men fordi det er god melodikunst. Paul Waaktaar har skrevet de fleste låtene, og han fant sin stil fra første stund - og har holdt seg til den, sånn at man lett kan kjenne igjen en A-ha-låt uten å ha hørt den før. Det handler ikke om å plagiere seg selv eller være forutsigbar, det handler om å ha funnet sine virkemidler og yndlingsvendinger både melodisk og harmonisk, og deretter å bruke dem for alt de er verdt. Når man attpåtil har en vokalist som takler de store sprangene, høyt og lavt, står man mye friere til å dyrke nettopp denne teknikken.
"The swing of things" fulgte, som den også gjør på plata, herlig. Jeg skulle så inderlig ønske jeg var i konserthuset i høst og fikk høre dem spille gjennom hele "Hunting high and low" OG "Scoundrel days". Ikke bare fordi jeg har et sterkt forhold til særlig sistnevnte, men fordi det er god melodikunst. Paul Waaktaar har skrevet de fleste låtene, og han fant sin stil fra første stund - og har holdt seg til den, sånn at man lett kan kjenne igjen en A-ha-låt uten å ha hørt den før. Det handler ikke om å plagiere seg selv eller være forutsigbar, det handler om å ha funnet sine virkemidler og yndlingsvendinger både melodisk og harmonisk, og deretter å bruke dem for alt de er verdt. Når man attpåtil har en vokalist som takler de store sprangene, høyt og lavt, står man mye friere til å dyrke nettopp denne teknikken.
"I'll soon be gone now..." Så "Forever not yours", fin låt fra "Lifelines", bedre enn tittelkuttet (som de utelot). Og nå kom enda en utfordring for Harket - "Stay on these roads". Høye lange toner, men slett ikke noe problem. Jeg må si jeg er imponert over intonasjonen hans - den er veldig mye bedre enn for noen år siden, da jeg mener å huske at han ofte hadde problemer med å synge rent.
"Manhattan skyline" som jeg alltid har hatt et ambivalent forhold til - fordi jeg synes de rolige tretaktpartiene er så inderlig fine, mens den litt mer heavy firetaktsdelen i refrenget bryter litt for mye og endrer sangens karakter - var suveren!! Og det var vemodig med alle hendene som wavet goodbye. Plutselig begynte jeg å legge merke til hvor mange låter som handler om å ta farvel.
Nå. Konsertens høydepunkt, og det kriblet i magen allerede da jeg hørte en forsiktig rytme som kunne være denne - og det var det. "Hunting high and low", kanskje den aller fineste sangen Paul Waaktaar noensinne har skrevet - og det i en alder av 22? 23? Den gjør seg så godt live. Gåsehud. Allsang etterpå, akkompagnert av Waaktaar på gitar.
"The bandstand" har jeg ikke noe forhold til, men man kunne lett tro det var en låt fra 80tallet - særlig pga synthriffet. Men da "We're looking for the whales" kom etterpå ble jeg meget glad - det var en av mine yndlinger fra "Scoundrel days".
"Manhattan skyline" som jeg alltid har hatt et ambivalent forhold til - fordi jeg synes de rolige tretaktpartiene er så inderlig fine, mens den litt mer heavy firetaktsdelen i refrenget bryter litt for mye og endrer sangens karakter - var suveren!! Og det var vemodig med alle hendene som wavet goodbye. Plutselig begynte jeg å legge merke til hvor mange låter som handler om å ta farvel.
Nå. Konsertens høydepunkt, og det kriblet i magen allerede da jeg hørte en forsiktig rytme som kunne være denne - og det var det. "Hunting high and low", kanskje den aller fineste sangen Paul Waaktaar noensinne har skrevet - og det i en alder av 22? 23? Den gjør seg så godt live. Gåsehud. Allsang etterpå, akkompagnert av Waaktaar på gitar.
"The bandstand" har jeg ikke noe forhold til, men man kunne lett tro det var en låt fra 80tallet - særlig pga synthriffet. Men da "We're looking for the whales" kom etterpå ble jeg meget glad - det var en av mine yndlinger fra "Scoundrel days".
Akustisk del fulgte så, med deres siste hit "Butterfly, butterfly (the last hurrah)" som egnet seg godt i nedstrippet og dempet versjon. Og selvfølgelig også tidligere nevnte "Crying in the rain". 
"Staaayy... don't just walk awaaay.." Så et par låter fra "Minor earth, major sky", det store comebacket fra 2000. Først tittelkuttet, deretter superhiten "Summer moved on". Med den lange tonen. No problem.
"I've been losing you", en annen Waaktaar-klassiker fra Scoundrel Days, var nest siste låt ut i hovedsettet - kjempefin - og sist kom fjorårets sommerhit "Foot of the mountain". Fint fint fint.
De hadde forøvrig bare med to ekstra musikere - en trommis, og en altmulig-synth-bass-mann. Store deler av kompet er med andre ord synthbasert, dette er jo tross alt et synthpopband med utgangspunkt i 80-tallet. Og det funker. (Dog er det alfa og omega med levende trommeslager.) Jeg vil også berømme Furuholmen og Waaktaar for bra koring - førstnevnte fikk vist fram sin flotte falsett flere ganger, og Waaktaar som vi jo har hørt synge mye i sitt andre band, Savoy, har solide andrestemmer og en fin røst.
Første runde med ekstranummer åpnet med "Cry wolf" - og deretter "Analogue (all I want). Så: "The living daylights"! Vi skal ikke glemme at et norsk band faktisk har skrevet en James Bond-låt - en av de bedre fra tiden etter Roger Moore. Det står det respekt av, og det vil for alltid vitne om hvor store de faktisk var. 
"I'll be gone.. in a day or twooooooooooooooooo..."Ja. You'll be gone in a day or two. Om én dag er det over. Konserten sluttet hvor de begynte for 25 år siden, med "Take on me", et hoppende jublende publikum - og flagrende greier som drysset ned fra taket. Og legg merke til billedtekstene mine - jeg gjentar, så mange sanger om avskjed!
Hadet, a-ha! Takk for alt. You'll be missed.
3 kommentarer:
Fin konsertomtale, vemodig å lese. (Særlig for en med en form for redusert til konsertopplevelser for øyeblikket. Gid de siste konsertene var på nyåret.)
Jeg var på to av konsertene denne uka (30.nov og 4.des). For en opplevelse. Den siste konserten med a-ha var bare helt fantastisk.
Jeg var på Lerkendal da de var her i bartebyen, og jeg er enig i det inntrykket du formidler. Morten Harket synger virkelig som en GUD, voksne mannen. Jeg har alltid vært så glad i _låta_ Scoundrel Days, og mener å ha lest (i fanboka jeg fikk til jul som 10/11-åring?) at refrenget der er skrevet før førsteplata kom ut. Fint å tenke på, og sanne ord mange mange år etterpå også.
Legg inn en kommentar