Nobelkonserten (Nobel Peace Prize Concert), Oslo spektrum 11.12.10

En kort liten oppsummering fra rad 4:

Dyktig, engasjert og vakkert vertskap. Anne Hathaway og Denzel Washington.
Kringkastingsorkesteret var suverene som alltid, gjennom hele konserten.

Konsertens første høydepunkt: Jamiroquai! "Canned Heat"-disco først, supplert av Kork-strykerne. Stryk og 70talls-stil-disco hører sammen i en tidløs herlig sound, uten å være spesielt sent nittitalls selv om de var størst da. Så "Lifeline" fra den nye plata - og deretter siste låt før pause: "Virtual insanity". Det er vanskelig å ikke skulle kunne danse. (Men man sitter der blant gallakledte mennesker som kanskje reiser seg mot slutten av konserten, og man vil ikke sperre utsikten for de bak heller.) I allefall, det groovet som bare Jamiroquai kan groove.

Små flinke kulturskolebarn fra rundtom i landet spilte Rigaudon fra Holbergsuiten - den lille lyse til venstre skal man kanskje legge merke til! Han hadde alle kammerorkesterlederfiolinist-movesene inne, inkludert kasting på håret. Det var fredsprisvinnerens ønske at barn skulle opptre på konserten.


Robyn! Jeg har vært skapfan siden hun var 14 og samarbeidet med Martin ("Do you really want me"). Hun sang vakre "Jag vet en dejlig rosa" i en stille og enkel versjon, bare akkompagnert av et keyboard. Så sommerhiten "Dancing on my own" - supert! En ordentlig konsert med henne bør på planen snart.

Herbie Hancock! Jeg kan ikke huske å ha hørt han live før faktisk, til tross for alle hans Norgesbesøk de siste femten årene, så det var jammen på tide. Han spilte bl.a. med flotte India.Arie som jeg dessverre ikke har bilder av. Hennes stemme har jeg vært begeistret for lenge, ikke minst i samarbeidet med Stevie Wonder på plata "A time 2 love".

Også helt til slutt, årsaken til at jeg overga meg og bladde opp en del penger for å dra på en konsert av typen som ofte blir litt underlig i sammensetningen, men som i år heldigvis ikke hadde noe boyband.... BARRY MANILOW, hit-makeren, pianisten og sangeren. Noen god reklame for plastisk kirurgi er han ikke, så var det sagt og vi er ferdig med den saken. Barry har skrevet så mange gode hits, både for seg selv og andre, og han har produsert plater for en rekke store artister (Dionne Warwick, Bette Midler osv). Han har denne amerikanske entertainerske melodiske-harmoniske kombinasjonen som var kanskje aller størst på 70-tallet - jeg mener i retning Burt Bacharach, Marvin Hamlisch og lignende komponister, låter som ble framført av Carpenters, Barbra Streisand og tilsvarende. Det er kommersielt, og det kan på mange måter være enkelt - men låtene har alltid det lille ekstra som høyner kvaliteten en hel del sammenlignet med andre hitmaskiner som kjører den safe linja. Det er ofte en melakoli over melodiføringa som sitter dypt iallefall i mange av oss som opplevde det i sin samtid (jeg var dog svært liten, men allikevel, jeg tok det til meg som en svamp). Denne delen av populærmusikkhistorien har mange perler!

Og Barry fremførte noen av sine. Han åpnet med en kortversjon av min aller største Barry-favoritt - "Could it be magic", basert på Chopins preludium i ciss-moll, op. 28 nr. 20 (jeg visste om det på forhånd, så jeg besvimte ikke). Deretter sørget han for at hoder svingte fra side til side i Muppetshow-stil til "Can't smile without you" - en annen klassiker, bl.a. gjort udødelig av Carpenters (i tillegg til Barrys egen versjon naturligvis). Tilbake til flygelet og "Mandy", og endelig var det publikums tur til å danse - til "Copacabana"! Denne har jeg alltid digget - jeg husker den helt fra jeg var bitteliten, den festet seg. Til slutt "One voice", en sang han mente å ha skrevet i en drøm. Hvorfor ikke "I write the songs" ble med vites ikke - kanskje pga tiden.

Det er nesten så man får lyst til å reise til Vegas for å høre hans helaftens show.

Men alt i alt synes jeg dette var en Nobelkonsert som overgikk de fleste jeg har sett (tv eller live), og at nivået var jevnt over veldig høyt. Som sagt, ingen kjipe boyband eller dørgende kjedelige liksom-sopraner som synger Løvland eller Lloyd Webber - får man ryddet slike av veien, blir jeg øyeblikkelig mer interessert.

Og jeg kan krysse av Barry Manilow på lista mi over artister jeg gjerne skulle hørt, men ikke hadde drømt om å få oppleve. Hurra!