Lucia di Lammermoor, Metropolitan Opera, 16.03.11

The Met. Magnetisk tiltrekningskraft.


Det er mange faktorer som er med og bestemmer når og hvor man skal reise når man har utfartstrang. Hvor man skal reise, er ikke så vanskelig - har vi råd, drar vi som regel til New York. Men når? Flybillettene må være billige. Man må ha fri fra jobben. Og man må sjekke programmene til de store kulturhusene. Og kanskje værstatistikken, selv om denne ikke bør være avgjørende. (Man reiser ikke til New York på grunn av været.) Allikevel, tanken om våren i denne herlige byen, kombinert med nye direkteflyruter fra slutten av mars, gjorde at vi grublet på april. Da blomstrer magnoliaen utenfor kirken ved Union Square. Central Park er grønn. Men jeg hadde allerede sjekket aprilprogrammet på The Met, og selv om Rossinis "Le Comte Ory" med Juan Diego Florez i hovedrollen sikkert hadde vært en opplevelse i seg selv, klarte jeg ikke å glemme programmet for mars: Donizettis "Lucia di Lammermoor" - med selveste Natalie Dessay i hovedrollen. Mitt reisefølge var enig med meg, og da ble det sånn: Risiko for vintervær, mellomlanding på Keflavik (som vi jo liker) - og en garanti om et minne for livet i Metropolitan. Vi reiste i mars.


Og jammen var det et helt riktig valg. Oppsetningen var så flott, så imponerende og gripende at jeg ville ha ergret meg i årevis om jeg hadde gått glipp av den live (for jeg hadde helt sikkert ha sett den på operakino i går). Natalie Dessay er et unikum - jeg har aldri sett noen løpe og synge, ligge og synge, sprette rundt (riktignok ikke i denne operaen, men i "La fille du Régiment") og synge som henne. Bitteliten, superveltrent, og med en stemme som bærer laaangt. Når man er vant til å se henne i komiske operaer, som nok er hennes favorittgenre, understrekes Lucias nærmest apatiske karakter i mangelen på store gester og sprudlende kroppsspråk og mimikk. Og dette mener jeg er et poeng i akkurat denne operaen: Tragedien har allerede skjedd før vi kommer inn i handlingen. Hun er deprimert etter morens død, sliter psykisk, har vrangforestillinger, og er glad i en mann hun ikke kan få. Hun skal gifte seg med en annen for å redde familieformuen. Hun er aldri lykkelig, sånn som de tragiske heltinnene i andre operaer som regel - i allefall i korte flyktige øyeblikk - er. Hennes eneste stevnemøte med sin kjæreste i løpet av de tre aktene, er for å ta farvel - han skal reise bort. Det er en mørk opera. Og vanviddsscenen - don't get me started!


Bravorop og endeløs trampeklapp for ensemblet, og spesielt for Natalie Dessay. Så inderlig velfortjent.

De andre rollene må også nevnes; her var det ikke et eneste svakt ledd: Joseph Calleja (Edgardo), Ludovic Tézier (Enrico) og Kwangchul Youn (Raimondo). Dirigent var Patrick Summers, og ansvarlig for produksjonen var Mary Zimmerman. Daniel Ostling var set-designer.

Bravo!!

Jeg har Lucia di Lammermoor i en innspilling med Callas fra 50-tallet, som regnes som mørk og enda mer gal i forhold til Joan Sutherlands lysere og mer briljante koloraturpregede tolkning (det var hennes store rolle). Dessay dyrker både galskapen og koloraturen. Jeg tenker ikke å rangere disse tre sopranene, da de gjør forskjellige ting og er så suverene på hver sin måte.