Å sitte midt på første rad når Olli Mustonen spiller Rakhmaninovs 2. klaverkonsert under ledelse av Eivind Aadland, er en ganske interessant opplevelse. For det første sitter man nesten under flygelet, så nært at man kan se svetteperlene på nesa til solisten. For det andre hører man nesten bare pianostemmen; strykerne er langt unna et sted. Akkurat det er egentlig ikke så fordelaktig, for denne konserten er fin nettopp fordi pianoet og strykerne blander seg så fint og fremkaller gåsehud i crescendoene. Men Mustonen har en ganske røff spillestil, så sannsynligvis hadde han overdøvet dem uansett hvor i salen man satt. Det var moro å se han på nært hold; han er en energisk pianist. Tredjesatsen var kanskje den som satt aller best. Som ekstranummer etter mange runder med trampeklapp, spilte han et preludium av Prokofiev. Etter pause spilte orkesteret Sjostakovitsj' sjette symfoni i h-moll fra 1939, en spennende og variert symfoni. Førstesatsen er langsom, vakker og samtidig litt uhyggelig, og åpner med unisone mørke strykere som spiller en mollstemt melodi som senere gjentas i de lysere strykerne, før hele orkesteret kommer inn med slagverk og det hele. Andre- og tredjesats er helt annerledes i karakteren; lystige og korte, med nærmest dansbare rytmer. Små partier av tredjesatsen kunne lett være filmmusikk til en Tom&Jerry-tegnefilm; veldig visuelle linjer. Og slik slutter symfonien - virkelig langt unna der den startet. Førstesats i "kirkegård ved havet"-stemning, sistesats i en vill katt-og-mus-jakt. Helt ypperlig spilt av Trondheim symfoniorkester!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar