I kveld hørte jeg Bachs vakre Johannespasjon framført av Le Concert Lorrain og Nederlands Kamerkoor under ledelse av Christoph Prégardien. Billettene kjøpte jeg for fire måneder siden, for en pasjon med Andreas Scholl på altstemmen og James Gilchrist som evangelist er et definitivt must for en lidenskapelig Bach-elsker.
Johannespasjonen er mektig. Jeg har hørt mest på Gardiners innspilling fra 1986 med Anthony Rolfe Johnson som evangelist. Han er blant de beste, men jammen er Gilchrist like god. Det var en ren nytelse å høre han formidle teksten med en stemme som veksler mellom høye og lave, sterke og svake toner med like god klanglig egalitet. Han har klar og fyldig stemme, med store variasjoner i klangfargen, noe som er viktig når man skal være en forteller av en tekst som veksler mellom voldsom dramatikk og stille sorg.
Gilchrist og Scholl
Andreas Scholl hører virkelig hjemme i barokken. På de to forrige konsertene har han sunget nesten bare Händel, men endelig fikk jeg høre han synge Bach live. Alten har to arier. I "Von den Stricken meiner Sünden" i første del ble stemmen hans nesten overdøvet av fløytene, men i den vemodige "Es ist vollbracht" mot slutten, kom han virkelig til sin rett. Continuoakkompagnementet ble supplert av en sørgmodig gambe, og publikum holdt pusten. Jeg kunne hørt på Scholl i timesvis. Hans nyeste plate inneholder min yndlings-kantate "Ich habe genug", BWV 82.
Den vakre sopranarien "Zerfliesse, mein Herz" fremkaller gåsehud hver eneste gang, men jeg tror kanskje den aller fineste innspillingen jeg vet er fra Magdalena Kozenás "Bach arias". Sopranen i denne oppsetningen sang også fint, men kanskje med vel mye koloratur. (De andre solistene var også gode, men all min fokus var i grunnen på Gilchrist, Scholl, koret og ensemblet.)
Le Concert Lorrain er et ekstremt samspilt ensemble, de følger hverandre og fraserer linjene så fint innad. Continuogruppen må fremheves spesielt, og de bruker lutt som akkordinstrument. I "Es ist vollbracht" er det en gambe som har solistrolle sammen med alten, og dette ble nydelig spilt.
Sist men ikke minst: Det er lenge siden jeg har hørt et så dyktig kor som Nederlands Kamerkoor. De er fem på hver stemme, og ingen stemmer skjærer ut eller skiller seg ut på noe som helst vis. De har en homogen klang, og flere av sangerne hadde småroller i del 2 som avslørte at de er gode solister også. Bach utnytter koralens muligheter til fulle i sine pasjoner, ikke minst når det gjelder dynamikken. I de sørgeligste partiene synger de langsomt og forsiktig, nesten trøstende. Salmesang blir ikke vakrere enn dette!
Jeg er vant til å se Christoph Prégardien som tenorsolist på ymse platecovere; Schumann og Wolf og Schubert, og Bach selvfølgelig, så det var moro å se han som dirigent nå.
En fin kveld i Oslo Domkirke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar