lørdag, oktober 08, 2016

Stacey Kent og Jim Tomlinson, Cosmopolite, Oslo 07.10.16



Heldigvis for oss er Stacey Kent glad i å turnere, og hun kommer til Norge nesten hvert år. Hun har mange trofaste fans her, det blir stadig flere. Selv har jeg likt henne siden jeg var pur ung student og jobbet på Akers Mic på slutten av 90-tallet, der hun stadig var innom og signerte plater i forbindelse med sine besøk. Jeg går som regel på alle konsertene her i Oslo, og stemningen er alltid den samme. Dempet belysning, balsam-for-sjelen-lydbilde, fine pianoharmonier, en utsøkt setliste (mer om den straks), fint saksofon/fløyte-spill, og Staceys myke stemme som understreker teksten og formidler den på en uklanderlig måte. Selv den som sjelden legger merke til tekster fordi fokuset er fordelt på melodi og arrangementer (jeg) får med seg innholdet. Det er en eleganse og en old-school understated glamour der, som i kombinasjon med hennes elskverdige framtoning og kjærlighet til fansen virkelig jobber til hennes og bandets fordel. Det er et slags wooosj tilbake til en svunnen tid, selv når hun synger helt nye låter. Og det føles ikke tilgjort. Det blir i alle fall veldig godt mottatt hos meg, som er glad i Perry Como og Tino Rossi og Luis Bonfa og Jerome Kern og alle sammen. Jeg blir lykkelig når noen fremhever denne musikken i våre dager på en slik respektfull måte. 

(Så er det alltids noen tvertimot respektløse uforskammede vesener som skal prate høyt med hverandre selv når lyden fra scenen nærmest er pianissimo, og alle andre i rommet er stille, men de ga seg heldigvis etter en halvtime med sinte blikk fra alle kanter og en god del hysj! Et derimot festlig bidrag fra salen var da en herre nøs kraftig akkurat i det halve sekundet hvor hele bandet gjorde en bråstopp i Serge Gainsbourgs "Les amours perdues". "Amazing timing! Very percussive!" sa Stacey og alle lo. )



Stacey Kents stemme og Jim Tomlinsons spill, enten det er saksofon eller fløyte, utfyller hverandre perfekt. Han er stadig i en slags Stan Getz-tradisjon, hvilket hennes stemme også delvis kan beskrives som, og det kan virkelig høres at de har jobbet sammen i alle år. Han har produsert alle hennes album, så de snakker helt klart samme språk hva smak og preferanser angår. Pianist Graham Harvey spiller flott, han legger fine harmonier som kler soundet veldig godt, og bass (Jeremy Brown) og trommer (Josh Morrison) er akkurat passe "på" - det blir aldri slapt. Trommisen veksler mellom stikker, visper og køller, sistnevnte gir en frampå upbeat groove som kontrast til den klassiske bossanova-beaten som går igjen i mange av låtene. 

For bossanova blir det mye av. Men absolutt ikke for mye! Det er kanskje noe av det beste hun gjør. Stacey Kent har vendt seg mye mot Brasil de siste ti årene, hun har blitt venn med en av sine store helter Marcos Valle (som spilte i Oslo for et år siden), hun har i den forbindelse også spilt med en annen helt (Edu Lobo), og med sin forståelse for genren og ikke minst språket (hun har et godt og musikalsk språkøre), passer hun helt utmerket inn sammen med disse nestorene. 



I begynnelsen av platekarrieren valgte hun et repertoar i retning jazzstandardlåtene, showtunes fra 30-tallet; Gershwin og Rodgers&Hammerstein og Porter. Hun ga ut bl.a. et helt album med bare Richard Rodgers-låter, "In love again", ett av hennes beste. Senere dro hun inn mer fra den litt større American songbook, med låter av Carole King og Fleetwood Mac, fransk filmmusikk, Sergio Mendes. Flere og flere låter komponert av Tomlinson sammen med bl.a. den japansk-britiske forfatteren Kazuo Ishiguro. Så kom en helfransk plate! Hun snakker flytende fransk (hun lærte det av bestefaren sin). Hele tiden har det vært brasilianske innslag. Tomlinsons låter er gjerne også i denne tradisjonen ("The summer we crossed Europe in the rain" er et godt eksempel). 

Å velge ut låter, fritt etter hva man synes er fint, og formidle dem til andre - det er noe av det beste jeg vet. Stacey gjør det ved å spille dem selv, jeg gjør det ved å pushe allerede innspilte plater på andre via ymse kanaler (bl.a. her i bloggene mine). Hadde jeg vært plateartist, hadde jeg antagelig brukt tre ganger så mye tid på å velge låter som på å spille dem inn. 


(Ja, de er gift!)


Hennes nyeste album, "Tenderly", er et samarbeid med gitaristen Roberto Menescal, bossanova-legende. Det at hun stadig danner nye musikalske bekjentskaper og samarbeid på den måten, utforsker musikkgenrer og stiler, spiller sammen med kjernen og lærer mye av dem, viser at hun overhodet ikke har stagnert, men stadig vil utvide sitt repertoar. Det skal vi som fans være veldig glade for. Det er nok av stjerner som flyter på fordums storhet her i verden. De som hele tiden vil videre og lære mer, som har en drive, gjør dette fordi de elsker det - ikke bare for å tjene penger. Samtidig beholder hun sitt særpreg i alt hun gjør, som jeg har nevnt mange ganger før. Låtene går gjennom en staceyfier, også høres det ut som om alt er skrevet for henne. "There will never be another you", med bare Stacey og Roberto er helt utsøkt. Den bringer tankene til Ella Fitzgerald og Joe Pass-platene, eller Julie London og Barney Kessel. Myk sang og like myk gitar, for en perfekt kombinasjon! 

Fra denne nye plata spilte de imidlertid bare én låt på konserten, "People will say we're in love" fra Rodgers&Hammersteins "Oklahoma". Det var ingen gitarist i bandet denne gang, hun spilte ikke selv heller, slik som hun pleier av og til. Jeg kunne veldig gjerne tenke meg å høre en duokonsert med Stacey Kent og Roberto Menescal!  



Setliste: 

  • People will say we're in love (Rodgers&Hammerstein)
  • Make it up (Jim Tomlinson + Cliff Goldmacher)
  • Fotografia (Antonion Carlos Jobim)
  • Les amours perdues (Serge Gainsbourg)
  • The very thought of you (Ray Noble)
  • Estrada do sol (Jobim)
  • The face I love (Marcos Valle)
  • Happy talk (Rodgers&Hammerstein)
  • I know I dream (Jim Tomlinson + Cliff Goldmacher)
  • Bullet train (Jim Tomlinson + Kazuo Ishiguro)
  • For all we know (Coots&Lewis, instrumentalversjon)
  • My one and only (George & Ira Gershwin) 
  • Rua Madureira (Nino Ferrer)
  • To say goodbye (Edu Lobo)
  • Shadow waltz (Warren&Dubin)
Encore: 
  • Águas de marco (Jobim)
  • Jardin d'hiver (Henri Salvador)
En spennende og variert setliste. Sammenlignet med tidligere konserter er det ikke mange gjentagelser her. "Aguas de marco" er kanskje den hun har sunget oftest, men de siste par gangene har det vært en duett mellom henne og Jim - altså på sang - som selvfølgelig er inspirert av Jobim og Elis Reginas klassiske versjon, og det funker som bare det. De skal straks spille inn ny plate, så vi fikk høre en del som de ikke har gjort noe særlig før nå - deriblant Tomlinsons nye "I know I dream". "Estrada do sol" av Jobim er visstnok ikke oversatt til engelsk, er det kanskje derfor vi ikke hører den så ofte som de andre låtene hans? Og plutselig: Noe fra "South Pacific". Det passer som hånd i hanske. Fint også å høre låter av Edu Lobo og Nino Ferrer. Siste ekstranummer var Henri Salvadors "Jardin d'hiver", helt nydelig, og jeg vil nok en gang berømme henne for å spre denne musikken til publikum (kanskje et nytt sådan). For tre år siden avsluttet de med Hoagy Carmichaels "Stardust", i den versjonen hvor man også tar med introverset. Det er kanskje en av de fineste konsertavslutningene jeg noensinne har hørt. For en perle!

Det var med andre ord en veldig bra konsert, som vanlig. Man vet at man får kvalitet når man går på konsert med Stacey Kent, men ikke nødvendigvis akkurat hva man får. Jeg håper hun fortsetter å turnere i mange, mange år til. (Jeg lurer fremdeles på hva de spilte på konserten under New York Jazz Festival i 2004 som jeg skulle på - men glemte å gå på - fordi jeg ble fridd til den dagen.) 

Stacey Kent-konserter fra tiden etter at jeg begynte å musikkblogge: 

"É o pé, é o chao, é a marcha estradeira..."




Ingen kommentarer: