Risør Kammermusikkfest fredag

Risør kirke kl. 2215.

Jansen & Trpceski

Det første verket var Elgars "Salut d'amour", som han skrev til sin elskede Alice mens de var forlovet. Det er en vakker liten perle for fiolin og klaver, fremført av stjerneskuddet Janine Jansen på fiolin akkompagnert av Simon Trpceski. Jansen spiller veldig flott; og hun får lovord overalt for sine plater (bl.a. den siste; Mendelssohn & Bruch). Så kom Risør Festival Strings, denne gang under ledelse av Per Kristian Skalstad. De spilte Elgars serenade i e-moll, et av de fineste stykkene skrevet for denne typen orkester. Det sies at Elgars Alice også var inspirasjonen for dette verket.

Risør Festival Strings

Deretter spilte argentinske Ingrid Fliter noen stykker av Chopin - bl.a. nocturne i Dess-dur op. 27, noe som passet bra jfr min tidligere nevnte fascinasjon for Chopins nocturner når det regner - det plasket ned utenfor Risør kirke på dette tidspunkt. Hun spilte også Barcarole i Fiss-dur op. 60, Grande valse brilliante i Ess-dur op. 18, og sist men ikke minst: Vals i Dess-dur, op. 64 nr. 1. Hendene hennes freste over klaviaturet på denne siste - dog svært lett; det hørtes ut som en sommerfugl som fløy rundt omkring, og fingersettingen var det virkelig ikke noe å si på...! Full fart. Trampeklappen var vel fortjent. Til slutt spilte Janine Jansen, Julian Rachlin, Thorleif Thedéen og Polina Leschenko Dvoráks klaverkvartett nr. 2 i Ess-dur, op. 87. Dvoráks kammermusikk hører man altfor sjelden, og denne siste kvartetten hans er et sent verk og dermed ganske mye friere og mer modent enn i periodene før. Nydelig.

Risør Kammermusikkfest fredag formiddag

Konsert 29. juni

Risør kirke kl. 12.30

Formiddagskonsertern på fredag var i sin helhet viet Edvard Grieg. Mellom stykkene leste skuespiller Jørgen Langhelle brev Grieg skrev til sine nære venner, som satte verkene i perspektiv og fortalte historien omkring dem. Risør Festival Strings under ledelse av Frode Larsen åpnet med "Våren", op. 34 nr. 2, og beviste det jeg nevnte tidligere - at strykeorkester er noe av det vakreste som finnes. De utnyttet alle sine fordeler, spesielt dynamikken, og spilte fra pianissimo til fortissimo med voldsomme crescendoer. Videre spilte de "Kulokk" og "Stabbelåt" (op. 63), "Det Første Møde" (op. 53 nr 2), og "Bådnlåt" (op. 68 nr 5). Deretter kom Åshild og Ingfrid Breie Nyhus inn og spilte henholdsvis hardingfele og klaver - førstnevnte spilte "Myllargutens bruremarsj", deretter spilte den andre Griegs arrangement/bearbeidelse for klaver fra "Slåtter", op. 72. Og det samme med "Håvard Gibøens draum", også fra opus 72.. Veldig morsom idé! Og det viste oss virkelig hvor fint dette ligger for klaver, eller hvor fint Grieg bearbeidet det. Han tilførte melodien akkorder, noe som er litt begrenset på hardingfela.

Så kom konsertens høydepunkt: "Norske danser", op. 35, altså firhendig klaver. Det var Leif Ove Andsnes og makedonske Simon Trpceski som spilte, med humor og driv; man måtte le høyt flere ganger. Ved de to første satt Andsnes og dundret nede i bassen, og halvveis byttet de plass. Det er lenge siden jeg har hørt disse dansene live på konsert, og det var enda morsommere enn jeg husket - firhendig piano er kult, særlig når det er såpass bra! Bildet over er tatt akkurat i det siste tone i dans nr. 4 opphører (hence arma til Andsnes som skyter opp i været)

Til slutt sang baryton Johannes Weisser noen av Griegs sanger med tekst av Aasmund Olavson Vinje, op. 33; "Guten", "Den særde", "Eit syn", "Langs ei å", "Ved Rondane", "Trudom" og til slutt "Våren", alt akkompagnert av Simon Trpceski. Det var en flott avslutning på konserten; Weisser synger nydelig. Disse sangene av Grieg er veldig forskjellige, noen er konsekvent strofiske (f.eks. tre helt like vers), noen er variert strofiske (kanskje en "bridge" midt i) - og noen, som "Langs ei å" er gjennomkomponerte, hvor ingen melodilinjer gjentas flere ganger. Sistnevnte tror jeg er min favoritt-romanse av Grieg.

Risør Kammermusikkfest onsdag

Konsert 27. Juni

Risør kirke kl. 22.15

Fint vær, nydelig by, mange kjentfolk å prate med. Veldig koselig start på festivalen!
Julian Rachlin og Leif Ove Andsnes åpnet med å spille Fritz Kreislers ”Liebesleid” på en spenstig måte, samt ”Schön Rosmarin”, som resulterte i trampeklapp og vill jubel i lille Risør kirke. Deretter spilte den amerikanske Mirókvartetten et ungdomsverk av Webern; ”Langsamer Satz”, som var noe ganske annet enn det vi vanligvis forbinder med han. Her ser man plutselig sammenhengen mellom den første og den annen wienerskole; det minner nærmest om Brahms. Nydelig! De spilte også en sats fra Schuberts kvartett i c-moll, D.703. De er utrolig samspilte og høres nesten ut som ett instrument. Etter pause spilte Andsnes seks korte klaverstykker (op.19) av Arnold Schönberg, hvorav det siste skal være skrevet til minne om Gustav Mahler. Dermed passet det jo godt å avslutte med Mahler også: Risør Festival Strings under ledelse av Øystein Sonstad spilte Mahlers vakre Adagietto fra femtesymfonien, kjent bl.a. fra ”Døden i Venedig”. Strykeorkester er noe av det fineste som finnes... En vidunderlig avslutning!

Mirókvartetten setter seg

Police i Århus

Den første september spiller et av min barndoms favorittband, The Police, i Århus. Hurra! Billettene er på plass, flybilletter er bestilt. Jeg er fremdeles overrasket over gjenforeningen som jeg aldri trodde kom til å skje. Rooooooxanne!

Dagens iPod 26.06.07

*Glen Campbell: "Wishing now"
*Beady Belle: "Bella"
*Prefab Sprout: "Couldn't bear to be special"
*Stevie Wonder: "The shadow of your smile"
*David Bowie: "Fame"
*Karin Park: "Nothing matters now"
*Mo'Horizons: "Pé na Éstrada"

Gårsdagens innkjøp

Ah. Jeg sjekket ut salget jeg nevnte tidligere. Egentlig hadde jeg lyst på alt, men mye hadde jeg fra før, og det er grenser for hvor mye penger man kan bruke når man snart skal på ferie. Men jeg endte i allefall opp med disse:



Magdalena Kozena "Lamento", der hun synger eldre og yngre Bach'er. Denne har jeg tenkt på og hørt på lenge. Reinhard Goebel og Musica Antiqua Köln. Nydelig.




Händel-kantater med den samme Magdalena, under ledelse av Marc Minkowski.

Nydelig innspilling av Griegs g-mollkvartett, Sibelius d-mollkvartett og et verk av Carl Nielsen.






Ingen kan synge "Im wunderschönen Monat Mai" like følsomt som Ian Bostridge, men Fritz Wunderlich har gjort Dichterliebe veldig bra han også. Denne er fra 1966.





Diverse Schubertlieder med tekster av Goethe, med mesteren Fischer-Dieskau. Klassiker.

Tsjajkovskijs Årstidene er vakre små klassiske perler for klaver. En for hver måned.








Også en klassiker helt til slutt; Ferenc Fricsays innspilling av Verdis Requiem.

Dagens iPod 25.06.07

*Switch: "There'll never be" (Motown 1977)
*Abba: "Waterloo"
*Stan Getz: "Falsa Bahiana"
*Cream: "Badge"
*Marvin Gaye & Tammi Terrell: "Ain't nothing like the real thing"
*Wham: "Freedom"
*David Bowie: "Life on Mars?"

Årets drømmesalg

Nå er det her, mitt favoritt-salg: Universals sommerkampanje hos Aktiv Klassisk. En mengde titler fra Deutsche Grammofon, Philips og Decca til den nette sum av 99 kroner stykket (vanligvis fullpris). Bachs fiolinkonserter med Hilary Hahn, Händels italienske kantater med Magdalena Kozena, Griegs gmoll-kvartett med Emersonkvartetten, Schubert-sanger med Von Otter og Quasthoff, Ein Deutsches Requiem med Gardiner, en drøss med Bartoli-plater... man blir jo gal av lykke!

Abbey og Joshua

To fine nye plater:

Abbey Lincoln "Abbey sings Abbey" - dette er 12 låter hun har skrevet selv; dvs den første er Monks "Blue Monk", men med tekst av Abbey. Resten er selvkomponert. Kjempefine låter, mye melankoli, slidegitar, trekkspill og litt cello i tillegg til det vanlige kompet. Og hun synger fremdeles praktfullt, selv om hun begynner å bli en voksen dame - 77 år i august. Anbefales! (og litt gossip: Visste dere at hun har vært gift med Max Roach... Det gjorde ikke jeg!)

Joshua Redman "Back East" - Joshua slo igjennom som veldig ung og droppet heldigvis jusstudiet til fordel for jazzkarrieren. Han har gitt ut en god del plater de siste 15 årene, vært i Norge mange ganger (Artist in residence i Molde, flere konserter på Kongsberg bl.a. Bud Powell-tributen med Chick Corea i 1996), og prøvd flere retninger musikalsk. De forrige platene, "Elastic" og "Momentum", eksperimenterte litt med rock og electronica, men på "Back East" er han tilbake i trioformatet og det gjør han så vanvittig bra. Med seg har han bl.a. Reuben Rogers, Bill Blade, Christian McBride m.fl., og ikke minst gjør han en duett med sin far Dewey Redman, som døde ikke lenge etterpå. Dewey har også en egen låt med på plata, siste spor, og hele plata er dedikert til han.

Tosca i operaen

Callas' udødelige Tosca

Som tidligere nevnt; Den Norske Opera satte opp Tosca nå i månedsskiftet mai-juni. Jeg var på den siste forestillingen, full sal, 30 varmegrader ute (og sikkert inne også), lørdagskveld. I rollen som maleren Cavaradossi hørte vi den italienske tenoren Salvatore Licitra, som kom rett fra Wien Staatsoper. Hans elskede Tosca ble spilt/sunget av danske Inga Nielsen. Russeren Sergei Leiferkus var den onde politisjefen, og i rollen som flyktningen Angelotti hørte vi en gammel kjenning heimant, Knut Stiklestad. Orkesteret ble dirigert av kanadiske Keri-Lynn Wilson. Historien er klassisk - den liberale Cavaradossi skjuler en politisk flyktning, politisjefen blir mistenksom og presser Tosca for info, Tosca orker ikke høre smertebrølene til sin elskede som blir torturert, og overgir seg mot at han skal få slippe - noe han selvfølgelig ikke får. Men hun forhandler seg fram til at de bare skal bruke løskrutt når de skyter han, sånn at Cavaradossi kan spille død - og rømme til friheten sammen med Tosca etterpå. Men naturligvis er det ekte kuler i geværene.. og Cavaradossi dør. Tosca hopper i døden av sorg. Dramatikk, kjærlighet, lidenskap og sorg - og alt blir forsterket hundre ganger gjennom Puccinis vakre og sterke musikk. Opera er virkelig en kunstart som taler direkte til hjertet; den knuser alle sperrer som sunn fornuft og logikk og dannethet har skapt. Slutten på Tosca sitter som ei kule - i hjertet...

Gamle helter skuffer evt. imponerer

Når jeg nå først er inne på gamle helter og konsertopplevelser, kan jeg jo nevne et par eksempler til som er i hver sin ende av skalaen. Min barndoms favorittband var Toto, og den store helten Jeff Porcaro som spilte trommer der, døde i 1992 - to måneder før jeg skulle høre dem for første gang. Toto dro allikevel på turné med ny trommis, hvilket var en lykke for meg den gang i og med at jeg fikk møte dem (det første av flere møter). Dog var jeg ikke så fan av musikken lenger da; altfor rocka og gitarbasert og ikke så groovy og melodisk som på 80-tallet. Jeg har vært på noen konserter med dem etter dette også, men det har ikke vært annet enn skuffelser. De har tatt en helt annen retning, og det er ikke morsomt å høre dem spille gamle hits en gang. I sommer skal de utrolig nok på Norgesturné, men selvsagt uten trommis Jeff, og uten bassist Mike (sykmeldt pga operasjon i armen), uten keyboardist David (sluttet i fjor) - så hvem står igjen? Jo, gitarist Luke og vokalist Bobby - og ingen av dem er jeg særlig begeistret for. Naaaah. Jeg skal i allefall ikke på konsert. Man blir litt flau der man står.

Så har vi noe helt annet: Crosby, Stills & Nash i Frognerbadet i 2005. En solfylt søndagskveld fant vi oss en plass oppi bakken foran scenen, vi hadde blaffen i hva som ble spilt tidligere på kvelden (Ane Brun og Jim Stärk og andre småtråkige greier) og møtte opp seint, men fikk allikevel gode plasser. Og hvilken konsert! Stephen Stills var noe rusten i stemmen og holdt seg til de nedre oktaver, men de to andre kompenserte noe voldsomt - Graham Nashs fløyelsrøst + David Crosbys falsett (eller er det egentlig falsett?) på toppen av enhver treklang. De er utrolig dyktige til å arrangere sine låter med flotte harmonier i vokalen; det har de alltid vært. Alle hitsene var med; Chicago / We can change the world, Love the one you're with, Carry on osv. Prikken over i'en hadde selvfølgelig vært om Neil Young dukket opp, men det tenkte man liksom ikke over - de er så fullkomne i seg selv. En av mine topp ti konserter ever.

Var de ikke søte?

Kanskje ikke så farlig om man ikke var der...

Jeg vil heller huske han som geitefôrende falsettsanger

Au. Jeg skulle egentlig i Frognerbadet for å høre Brian Wilson, men takket være været stod jeg over - og glad er jeg for det. Jeg så hørte nemlig overføringen på nrk.no... iiiiick. Og bare så det er sagt: Lyden og streamingen generelt var eksemplarisk. Kan ikke skylde på det.

Klart man bør være skeptisk når gamle helter skal spille. Man vet aldri. Noen har bevart stemme og talent, andre blir bare en sørgelig skygge av det som ein gong var. Jeg innbilte meg at Brian Wilson var i den første gruppen. Men makan til skuffelse. Den knirkete stemmen klarte ikke å holde tonene, om han i det hele tatt traff dem.. han glemte teksten og klødde seg i hodet mens han sang, og labbet av scenen som en lat gammel hund. (Nå kan det hende det lød bedre for publikum som var der og hørte scenelyden, det gjør ofte det - jeg husker en Topp 20-konsert på Rådhusplassen der jeg ble nesten litt imponert over at Emma Bunton fra Spice Girls sang relativt rent på sin hit "what took you so long". Så kom jeg hjem og så reprisen på tv. Eeeh. Ikke veldig rent.)

Men dette var triste greier, jeg fikk helt vondt av han. Det så nesten ut som om han led selv også. Heldigvis hadde han med et ok band + bra korister som reddet showet til en viss grad, og som sang de riktige harmoniene mens Brian knirket i dissonanser oppå. Det blir interessant å høre reaksjonene til de som faktisk var der.

Update: Femmere og seksere i avisene. Hvilket bekrefter min mistanke om at lyden som kommer ut av høyttalerne på konsertområdet er noe annet enn den lyden som blir "festet til bånd".

Pollini spiller Chopin

Egentlig var det Maria João Pires sin Nocturnes-innspilling jeg var ute etter. Da denne var utsolgt, og Pollini ble foreslått som et minst like verdig alternativ, lot jeg meg overbevise. Noen vil kanskje si han er en smule kjøligere i sine tolkninger, men det fungerer bra for meg.

Det er noe med Chopin og regnvær. Da jeg våknet i dag tidlig og regnet plasket ned, tenkte jeg straks at i dag må jeg høre på nocturnene. Men av en eller annen grunn har jeg bare en litt halvdårlig billig-innspilling fra før, så det var definitivt på tide å skaffe seg en ny og bedre. Resultat: Pollinis triller strømmer ut av høyttalerne mine. Ah. Himmelsk.