Raphael Saadiq på Cosmopolite, 28.01.09

Et par uker etter Motowns 50årsjubileum var jeg på mitt livs mest motownete konsert noensinne! Raphael Saadiq i pen beige dress og hornbriller på midten av scenen + en korist på hver side = full Motown-koreografi i instrumentalpartiene. På Cosmopolite. I nabolaget mitt. RAPHAEL SAADIQ, en av de største nålevende soulstjernene, som har samarbeidet med alt som kan krype og gå av store navn i soulgenren - et steinkast unna der jeg bor, en onsdags ettermiddag i januar. All kudos til P3 for å arrangere denne konserten! Cosmopolite og Soria Moria var en perfekt arena. Og jeg fikk anledningen til å streke over nok et navn på ønskekonsertlista mi!

Han var innom flere deler av karrieren i løpet av konserten, ikke bare de siste soloplatene sine men også "Tony Toni Toné" fra 90tallet, og det var absolutt et gledelig gjenhør. Jeg er veldig begeistret for alle soloplatene, men spesielt den siste, som virkelig har Motown-preg - men samtidig er det hans eget sound han presenterer, ikke en kopi av noe annet. Alt er veldig gjennomført, det er proffe musikere som behersker stilen til fulle og er svært samspilte, god vokal, smooth og autentisk og med sjel = soul.

Det er ikke enkelt å fremheve høydepunkter da hele konserten var en eneste lang jublende og dansende lykkerus. Tenk at man kan gå hjem fra Torshov en kald januarkveld med varme langt inn i sjelen. Hvem trenger å reise til fjerne himmelstrøk for å tines opp, når Raphael Saadiq kommer hit man bor.

Julian Rachlin i Bærum Kulturhus 26.01.2009

Julian Rachlin stilte opp på få dagers varsel da venninnen, Janine Jansen, ble syk og måtte avlyse sin konsert i Bærum Kulturhus. Rachlin er vel så å si den beste erstatningen vi kunne fått - han spiller fabelaktig, lekende og lett, tungt og dystert, og med en utfoldelse som er helt fri for tekniske vanskeligheter - han kan konsentrere seg helt og fullt om å lage musikk av notene han skal spille. Det samme gjør pianist Itamar Golan, professor i kammermusikk ved Paris-konservatoriet. (Under lydprøven spilte de forøvrig hver sin sonate samtidig, noe som var riktig interessant å høre på!)

Jeg har hørt han før, tre konserter på Risør Kammermusikkfest for halvannet år siden, og på den siste av de tre spilte han Sjostakovitsj. Det gjorde han også i kveld, men denne gangen var det det aller siste verket Sjostakovitsj komponerte - nemlig bratsjsonaten, op. 147, skrevet samme år som han døde. Han var en gammel mann, hadde dårlig helse, og hadde vært gjennom mye i sitt liv, ikke minst politisk med Stalin-tid og sensur. De siste verkene preges av dette, og har mye dystert ved seg - men Rachlin spilte de rolige partiene poetisk og vakkert, ikke minst i tredjesatsen hvor Beethovens måneskinnsonate blir sitert både i bratsj og i klaver. Bratsjen er et nydelig instrument nettopp fordi det er bindeledd mellom den lyse fiolinen og den mørke celloen, nesten som fløyel, og i kadensen i førstesatsen hørtes det virkelig ut som en cello. Kraftige strøk i det dypeste registeret hadde lurt meg trill rundt om jeg ikke var til stede og så med mine egne øyne at det var en bratsj han spilte på.



Etter pause kom fire romantiske stykker for fiolin og klaver av Dvorák, op. 75. Dette var noe ganske annet, lett og litt salongmusikk-aktig, men fine småstykker som sikkert kan brukes i mange sammenhenger (jeg tenker naturligvis litt bibliotekarsk og jobbmessig på dette når jeg er på konsert).

Til slutt kom Beethovens store Kreutzer-sonate, nr 9 i A-dur, op. 47. Denne er 40 minutter lang og svært krevende for fiolinisten, og Rachlin lever seg virkelig inn i musikken og formidler den på en utmerket måte. Samspillet med pianisten er veldig bra - de kjenner tydeligvis hverandre godt og behøver kanskje ikke å avtale så mye på forhånd. Jeg innser forøvrig at variasjonssatser ikke nødvendigvis er det jeg liker best når det gjelder sonater, så første- og sistesats var høydepunktene for min del akkurat her (- 2. sats: Andante con variazioni).

Musikerne fikk som fortjent stående applaus, og svarte med ekstranummer - Fritz Kreislers "Libeslied" og "Schön Rosmarin", to stykker som antagelig må være de mest brukte som ekstranumre innen fiolinlitteraturen. Men fine er de! Og i allefall i samspillet til Rachlin og Golan.

Til slutt fikk de hver sin smakløse blomsteroppsats (korsfestede roser på en slags vifteformet greie), og mitt følge og jeg var beordret backstage av Rachlin selv og fikk dermed takket personlig for konserten (og takket nei til sushi). Veldig hyggelig.

Nok en fin aften i Bærum Kulturhus!

Nye plateanbefalinger

I dag hører jeg på mye fin musikk som absolutt fortjener å få litt omtale (alle er fra 2008):



En av mine yndlingssopraner er franske Sandrine Piau. Fjorårets vakreste plate var hennes "Évocation" der hun sang romanser av Debussy, Chausson, Koechlin samt Schönberg og Richard Strauss. Nå har hun sunget inn Faurés Requiem sammen med Stéphane Degout, Accentur og L'Orchestre National de France, og dette framkaller gåsehud... Piau synger nydelig i sin eneste sats, "Pie Jesu".


RIAS kammerchor, det tyske koret som har vært dirigert av både Philippe Herreweghe og René Jacobs, kom med to plater mot slutten av fjoråret. Den ene er en innspilling av Bruckners store messe i f-moll (nr. 3), og dette er virkelig himmelsk nydelig musikk. Koret synger veldig bra. Solistene også, noen av dem er kanskje litt voldsomme i blant, men totalopplevelsen er flott og platen anbefales på det sterkeste.








Den andre platen er a cappella-korverker av Mendelssohn, en av årets jubilanter, dirigert av Hans-Christoph Rademann (ny sjefsdirigent). Mendelssohn skrev disse sangene med tanke på å synge dem firstemt ute i det fri, på piknik i en skog eller på båttur, og bare det i seg selv er jo så sjarmerende at platen er verdt å lytte til. Og kvaliteten er veldig høy her også. Man skulle kanskje øve inn noen av dem til sommerens utflukter...







En norsk plate som burde slå an hos de fleste, er Barokkanernes Vivaldi-kantater med solisten Tone Wik. De spiller veldig godt, og Wiks barokksopran føles veldig autentisk, klar og ren. På denne platen finnes også den kjente og vakre fagottkonserten i e-moll (RV 484) samt en blokkfløytekonsert.

Motown 50 år

I dag er det 50 år siden vår tids viktigste plateselskap ble stiftet. Motown, et slags kallenavn for bilbyen Detroit ("motortown"), ga oss legender som Marvin Gaye, Stevie Wonder og The Supremes - afroamerikanske artister tilpasset en fargeløs lytterskare. Popmusikken i dag hadde vært ganske annerledes uten Motown. 

Les mer her: 

Motowns egne hjemmesider 

Wikipedias Motown-artikkel

NRKs artikkel med Lydverket-program

SvDs artikkel

Morgenbladets artikkel

Mine favorittplater er nok Stevie Wonders "Innervisions" og Marvin Gayes "What's going on" - men det er så å si umulig å finne noe man ikke liker i Motown-katalogen. Det finnes en rekke samleplater for den som vil utforske flere artister. 

La Rondine på The Met via Gimle Kino, 10.01.09

La Rondine er ikke blant de mest oppførte operaene av Puccini - men ekteparet Gheorghiu/Alagna har spilt den inn på plate, og nå har de også hovedrollene i sesongens oppføring på Metropolitan. Jeg kan ikke si annet enn at de to er praktfulle. Hun er divaen, han er kanskje bittelitt i skyggen, men han synger veldig bra og de spiller godt sammen. 

Her dyrker de sin kjærlighet på et bortgjemt hotell ved havet utenfor Nice. 

Nydelige kulisser... men Magda, "La Rondine" (svalen), må fly tilbake til sitt kjærlighetsløse forhold til den rike Rambaldo, og etterlater seg kjekke Ruggero i en dam av tårer.