Juleplateadventskalender: Luke 24

Da er det tid for siste luke, og der finnes den ultimate julemusikken: Juleoratoriet av Johann Sebastian Bach. Seks kantater - tre for dagene i romjulen (25., 26. og 27 - sistnevnte var helligdag i tidligere tider), en for første nyttårsdag, en for første søndag etter nyttår, og en for helligtrekongersdag . Det er flere innspillinger som utmerker seg, og den aller ALLER fineste er John Eliot Gardiner sin fra 1987, med Anne Sofie von Otter, Anthony Rolfe-Johnson m.fl. En annen er René Jacobs sin med Andreas Scholl, Werner Güra, Dorothea Röschmann m.fl. fra 1997. I år kom det en ny innspilling som falt veldig i smak hos meg, nemlig Choir of Trinity College og Orchestra of the Age of Enlightenment under ledelse av Stephen Layton - med min absolutte yndlings-evangelist James Gilchrist, i tillegg til en av vår tids beste kontratenorer Iestyn Davies. 

Jeg må også nevne en juleoratoriet-dvd som akkurat kom ut før jul nå - hadde den vært på cd hadde den gått rett opp på førsteplass sammen med Gardiner sin. Det gjelder Philippe Herreweghe og Collegium Vocale, et konsertopptak fra i fjor, med Dorothee Mields på sopran, min kontratenor-crush Damien Guillon på alt, Thomas Hobbs på tenor og Peter Kooy på bass. For en stjernerekke!! Det er noe av det flotteste jeg har hørt noensinne. En must-have i samlingen! Kjøp den i tide til neste jul!

Enjoy!

God jul alle sammen!

Juleplateadventskalender: Luke 23

Karl Richter var den ledende innen tolkning av Bachs kantater, oratorier og pasjoner inntil f.eks. John Eliot Gardiner kom på banen. Richter brukte ganske stort orkester og kor, dramatiske solister (ofte operasangere), sakte tempo - alt helt motsatt av hvordan trenden ble et par tiår senere.

Man kan diskutere hva som er riktig og galt, hva Bach hadde ment, om "coro" betyr at de fire solistene synger samtidig eller om det betyr at det skal være et kor på 50 sangere. Eller man kan bare glemme hele diskusjonen og nyte musikken, om det er Richters seige, Harnoncourts kjølige eller Gardiners vakre tolkning. Og akkurat i dag lar jeg meg sjarmere av Richter.

Juleplateadventskalender: Luke 22

Denne juleplata hadde jeg ikke kastet et blikk på hvis jeg så den for første gang i dag. "Radio 1 - The Christmas album". En helt ordinær og småschizofren samleplate, ikke ulik alle andre i genren. Men det var min første juleplate som ikke var Putti Plutti Pott, Reisen til julestjernen og den slags - og på den tiden (1992) hadde man slett ikke tilgang til det utvalget som finnes nå, ikke hadde man internett, og det var noen mil til nærmeste akseptable platebutikk. Og der jeg bodde hadde vi kun NRK, ikke en eneste musikkvideokanal. Dette var også før kanalen NRK P3 kom til verden. Musikk-inputen via media var med andre ord begrenset, med mindre man var nysgjerrig og gikk inn for saken. Så dette er nostalgi for meg, helt uavhengig av musikksmaken min egentlig:

• Band Aid - "Do They Know It's Christmas"
• Carpenters - "Sleigh Ride" (dette er årsaken til at jeg for alvor oppdaget Carpenters!)
• Spike Jones - "All I want for Christmas is my two front teeth"
• Vanessa Williams - "Have yourself a merry little Christmas" (dette er Vanessa Williams fra Ugly Betty, ikke Rhonda fra Melrose Place, sånn som jeg trodde. De har samme navn)
• Mel Tormé - "The Christmas song"
• Bing Crosby - "White Christmas"
• Slade - "Merry Xmas everybody" (skjønner dere hvorfor jeg kaller plata schizofren??)
• Sharon Bryant - "Silent Night" (denne irriterte meg litt)
• Ella Fitzgerald - "Winter wonderland"
• Chris de Burgh - "A child is born" (ikke Thad Jones sin altså! Det ville forresten vært skummelt...)
• Dinah Washington - "Old santa"
• Og til slutt, naturligvis: Abba - "Happy new year"

Omtrent halvparten har gjort seg fortjent til en plass på en bra juleplate. Men i dette tilfellet tar jeg ukritisk i mot resten også, med åpne armer. F.eks. Slade!! Det morsomste er når sangeren vræler "Iiiit's CHRIIIIIISTMAAAAAAS" mot slutten. Da kan julefreden senke seg...

Det hadde vært interessant å vite hvem som hadde satt sammen denne plata. Radio 1, Polydor/Polygram, 1992? Det er virkelig en underlig blanding. Og min plate er så gammel nå at det faktisk er vanskelig å spille den av. 

Juleplateadventskalender: Luke 21

Messias kommer man ikke utenom. Opprinnelig er det ikke julemusikk per definisjon - teksten er hentet fra forskjellige steder i bibelen, ikke bare i juleevangeliet - men allikevel er det rundt juletider man helst hører dette verket. Et av Händels mesterverk! Jeg har valgt ut en innspilling som er mer enn tjue år gammel, men den holder seg godt. Det er Trevor Pinnock som leder English Concert & Choir, og solistene er Arleen Auger, Anne Sofie von Otter, Michael Chance, Howard Crook, og John Tomlinson. Vil man ha noe bittelitt nyere, kan jeg anbefale Paul McCreesh sin fra 1997. William Christie sin er også ypperlig, der er jo bl.a. Andreas Scholl, Sandrine Piau og Mark Padmore med! Man kan jo egentlig ikke bare velge én. Jeg tror jeg har tre.  

Juleplateadventskalender: Luke 20

I dag er det ikke bare én plate, men flere - vi tar herved for oss juleplatene fra John Eliot Gardiners Bachkantateinnspillinger på Soli Deo Gloria. Felles for dem er at de er enkle (ikke doble), at de har et barn på coveret, at de inneholder kantater skrevet for søndagene omkring jul - og at de er nydelig vakre, akkurat som alle de andre platene i denne serien. Helt ypperlige innspillinger - husk det!

Nå er denne kantateserien forøvrig komplett og selges i en stor fin boks til en meget rimelig pris. Dessuten inneholder den også de første innspillingene, de som ble gitt ut på DG/Archiv - før Gardiner startet sitt eget selskap Soli Deo Gloria. Hadde jeg ikke hatt absolutt alle disse fra før, skulle jeg kjøpt boksen!

Juleplateadventskalender: Luke 19

Doris Days juleplate faller inn i genren koselig og uprovoserende med fine arrangementer. Kjente og ukjente sanger, "Let it snow", "Toyland", "Snowfall", "I'll be home for Christmas"... Kuriositet: "I've got my love to keep me warm" er med som bonusspor, og Doris brøler "but I can weather THE STOOOOORM!!!!" så man skvetter himmelhøyt etter å ha blitt dysset i søvn av de foregående låtene.   
(Og mannen min er sikker på at hun synger "Thaaaaailaaaand, Thaaaailaaand" på "Toyland"-låta.) 

Juleplateadventskalender: Luke 18

En riktig godbit i dag... nemlig juleplaten fra serien med musikk som ble spilt i NRK-programmet Lirekassen for noen år siden. Her finnes norske og svenske juleslagere fra 30-, 40- og 50-tallet, med Olav Werner, Stordahl og Engedahl, Jens Book-Jenssen, Reidar Andresen og Ulla Billquist, blant andre. Sjarmerende og nostalgisk, kanskje aller mest for de eldre generasjoner. I allefall de sjømannsjul-relaterte sangene. Men en virkelig liten perle er "Snefloker" med Steinar Jøraanstad og Kristian Haugers Danseorkester. Spilles på en radio nær deg rett som det er. Originalen heter "Snöflingor" og ble framført av Folke Andersson og Kvartetten Synkopen på en 78-plate fra 1937. 

Juleplateadventskalender: Luke 17

Bugge Wesseltofts juleplate "It's snowing on my piano" kom for 16 år siden og har blitt en stor favoritt for veldig mange. Det er en soloplate, kun piano, med kjente og nye julesanger arrangert (og to komponert) av Wesseltoft selv. En plate fri for amerikanske klisjéer og coca cola-nisser.

(Hadde butikkene spilt denne istedet for "O holy night" med en skrikende Peter Jöback, hadde kundene blitt lenger og de hadde solgt mer.)

Juleplateadventskalender: Luke 16

Rolf Lislevand, vår verdensberømte luttspiller, kom med "Jul i gammel tid" for noen år siden. Det er virkelig en plate å anbefale til rolige juledager, eller kanskje som akkompagnement til julemiddagen? En ren instrumentalplate, bare lutt, og det er kjente norske og utenlandske julesanger som er flettet inn i hverandre på renessansevis. Balsam for sjelen.

Juleplateadventskalender: Luke 15

Dagens juleplate er igrunnen ikke så veldig annerledes fra Bing og Nat sine plater. Det er stort sett de samme låtene, like arrangementer, englekor. Men Frank Sinatra synger jo best av alle. Klart man må ha denne plata! Fine "Christmas Waltz" er her, den har jeg nevnt titt og ofte de siste to ukene - men her har vi altså den beste innspillingen. Dessuten er det ikke hver dag man hører noen synge "Oh, by gosh, by golly! It's time for mistletoe and holly" nå for tiden..

Dessuten elsker jeg coveret. Fargene! Hatten!

Juleplateadventskalender: Luke 14

Den norskættede jazzsangeren og pianisten Blossom Dearie holdt det gående nesten helt til sin død for snart fire år siden. Mine forsøk på å spore henne opp i New York var dessverre resultatløse. Hun var unik - den luftige og myke stemmen hadde en egen evne til å få låtene til å høres ut som om det var hun som hadde skrevet dem, og at hun sang om seg selv. Meget bra diksjon! Pianospillet hennes var meget delikat.

Juleplata er for meg et ganske nytt bekjentskap, og den er svært vanskelig å få tak i. (Min er fra Amazon Marketplace, og jeg mistenker at det er en piratkopi..)

Ingen typiske julesanger her - det er bare små og morsomme låter jeg aldri har hørt før. Jeg tror den kom i 1991, da Blossom var 65 år. Andre plater som kan anbefales er den selvtitulerte debuten fra 1956, "Give him the ooh-la-la" og "Once upon a summertime" fra 1958, "May I come in" fra 1964 - og alle derimellom. Og alle etterpå. You can't go wrong with Blossom.

Juleplateadventskalender: Luke 13

I dag: En annen av mine favorittsangere. Peggy Lee spilte inn de fleste av låtene på sin juleplate i 1960. Hun har skrevet et par av låtene selv, og ellers finner vi perler som "The star carol", "Christmas waltz", "The Christmas spell" - og den nydelige lille "It's Christmas time again", alle fremført med myk stemme og enda mykere arrangementer. Tekstheftet inneholder små historier om den juleglade Mama Peggy, skrevet av hennes barn, samt Peggys julemeny og oppskrift på stuffing... Denne platen dekker med andre ord mange behov! 

Juleplateadventskalender: Luke 12

Gutta bak South Park har gang på gang vist seg å være svært musikalske, både ved å skrive låter til serien og til filmen som egentlig var en musikal, og gjennom alle musikkreferansene til Eric Cartman. Selvfølgelig måtte det komme en juleplate til "Mr. Hankey's Christmas Classics" og de andre julerelaterte episodene! Her er klassikere som "Carol of the bells" med skolerådgiver Mr. Mackey i flerstemt sang med seg selv (Ding dong m'kay), "I saw three ships" med Stans slemme storesøster Shelley på piano og sang, "What the hell child is this" med den groovy skolekokken Chef (Isaac Hayes), og selvfølgelig Eric Cartmans udødelige versjon av "O holy night" (Øøøø høøøly nääääät...). Videre har vi nyskrevne låter som "The lonely jew on Christmas", "Christmas time in hell", "Swiss colony beef log", og en nesten glemt perle signert Harry Warren og spilt inn av Glenn Miller back in the days: "It happened in Sun Valley", her i duett mellom Stan Marsh og Wendy Testaburger.

Man får mest ut av plata om man kjenner tv-spesialen, som finnes i sesong 3.

Juleplateadventskalender: Luke 11

Tilbake til det glimrende kammerkoret Polyphony. De har gitt ut en egen plate med komponisten John Rutters julemusikk. The City of London Sinfonia akkompagnerer på noen av sporene, og Polyphony synger så nydelig og klokkeklart at man aldri vil høre på andre kor igjen.

Rutter er mest kjent for sitt requiem, men jammen har han skrevet mye annet fint også. "Nativity carol", "What sweeter music", "Christmas lullaby", og arrangementer av mer kjente sanger som "I wonder as I wander", "Away in a manger", "Silent night" osv.

En jevn og veldig fin plate. Og Hyperion har alltid så fine covere...

Juleplateadventskalender: Luke 10

Vi gir oss ikke med de syngende amerikanske menn. Dagens helt er Perry Como, sanger og tv-personlighet med en lang karriere fra førtitallet og framover. Denne juleplata inneholder sanger spilt inn på 50- og 60-tallet, og det er faktisk en hel del mindre kjente låter som er verdt å lytte til - som "Love in a home", "The Christmas symphony", og ikke minst den lille perlen "What love is made of". Perry synger fint, og er tydelig inspirert av Bing Crosby i sine myke ansatser.

Før helga gikk jeg inn på Narvesen hvor Peter Jöback remjet og gnelderet "O helga natt" over anlegget. Det var den 7. desember, og flere uker unna noen helga natt. Da var det fint at Perry begynte å synge på min iPod, og overdøvet Peter og roet mine nerver. Han er en den perfekte crooner!

Juleplateadventskalender: Luke 9

Nat King Coles juleplate kom i 1960, og han er nok den som har gjort Mel Tormés "The Christmas song" aller mest kjent. Selv om det er Mels egen versjon som gjelder for min del, synes jeg Nat kommer på en fin andreplass.

Dette er en fin liten samling julesanger, både de typisk amerikanske underholdningsgreiene og de litt mer sakrale. Det er morsomt å høre han synge svært gebrokkent tysk på "O tannenbaum". Og den som ikke får tårer i øynene av "The little boy that Santa Claus forgot", har et hjerte av sten.

Juleplateadventskalender: Luke 8

Bing Crosby kan nok aldri løsrives helt fra julen. Hans innspilling av "White christmas" var den mest solgte singelen helt til Elton John omskrev en kjedelig låt til prinsesse Dianas begravelse. Bing har jo gjort mye annet også, filmer og plater, men han er og blir julemann.

Hans juleplate "Christmas is a comin'" er en hyggelig liten sak med slagere som "Silver Bells", "That Christmas feeling" og "Mele Kalikimaka" - i tillegg til "White Christmas" naturligvis, og 20 andre låter. The Andrews Sisters er englekor her og der. Koselig plate som passer til pepperkakebaking.

Dessuten får jeg julestemning av stemmen hans uansett hva han synger.

Juleplateadventskalender: Luke 7

Det britiske kammerkoret Polyphony er absolutt i verdensklasse, om de synger Bruckner eller Rutter. Stephen Layton dirigerer dem.

Deres juleplate fra 2004 inneholder en del tidligere innspilte komposisjoner, alle med relasjon til jul. Det er mange britiske komponister - Peter Warlock, John Rutter, Benjamin Britten, Kenneth Leighton, William Walton m.fl, men også amerikanske Morten Lauridsen og estiske Arvo Pärt. Og vår egen Edvard Grieg (Ave Maris Stella).

Høydepunkter:

*John Rutters "Nativity Carol"

*"Lully Lulla, thou little child" i Kenneth Leightons arrangement

*Peter Warlocks "Bethlehem Down"

- og den aller aller nydeligste: Peter Warlocks "Lullaby my Jesus".

Man blir helt salig.

Juleplateadventskalender: Luke 6

Dagens plate er en av de juleplatene jeg har hatt lengst. Jeg tror jeg kjøpte den i 1996 da den kom. Selskapet er Verve, og de har samlet noen av sine beste musikere og vokalister og gitt ut denne perlen av en juleplate; "Jazz for joy".

Shirley Horn åpner med "The Christmas Song" sammen med bl.a. Mark Whitfield på gitar og Ron Blake på tenorsax. Fiiiiiiiiint... Roy Hargrove med bl.a. Christian McBride følger etter med "Frosty the snowman", Betty Carter med "Let it snow", senere kommer Abbey Lincoln med "Christmas cheer", Stephen Scott med "I'll be home for christmas" i en ganske flott arrangert versjon med nærmest latinske rytmer. Osv osv.

Som alle andre plater jeg skriver om... et must i enhver samling.

Juleplateadventskalender: Luke 5

Karen Carpenters stemme ville fått meg til å føle meg trygg i en atomkrig. Skulle jeg velge noen til å sitte på sengekanten og synge nattasanger for meg, hadde jeg ikke vært i tvil. Hun begynte som trommeslager i bandet til broren sin, men gikk etterhvert over til å synge mer og mer. De sang låter av knallgode låtskrivere (Burt Bacharach, Rod Temperton, Leon Russell, Roger Nichols) i tillegg til egne komposisjoner. Ethvert hjem burde ha en Carpenters-plate, om ikke annet for å mimre tilbake til 70tallet og barndom og polyester og vakre pompøse arrangementer.

Juleplata er en samling av to, såvidt jeg vet, som ble utgitt i hhv 1978 og 1974. Den åpner med 28 sekunder a cappella Richard Carpenter og "O come O come Emmanuel", og deretter kommer en festlig orkestermedley over kjente julesanger som utrolig nok ikke blir irriterende (jeg er ikke så glad i medleyer). "God rest ye merry gentlemen" i storband-arr a la Count Basie er ikke noe man hører hver dag.

Så kommer "Christmas Waltz", som jeg nevnte tidligere (Dianne Reeves-platen) - og dette er, sammen med Sinatras versjon, min favoritt. Hvilken perle! Disney-kor og orkester, og Karens vakre stemme... Det er underlig at denne sangen har gått i glemmeboken. (Det vil si, det er et par norske som har gitt den ut med vekslende hell, men det velger jeg å ikke tenke på...)
"Sleigh Ride" er også veldig fin hos Carpenters. Og "Have yourself.." naturligvis. Og "The Christmas song". Det er mange av de samme sangene som går igjen på disse platene! Og mange, MANGE flere.

CD2 er mer sammensatt - her er det flere medleyer, "My favorite things", utdrag fra Nøtteknekkeren av Tsjajkovskij osv. Fin den også.

(Min plate ble stjålet for noen år siden under et innbrudd i bilen i Göteborg, men nå har jeg fått tak i den på nytt - Amazon.co.uk hadde den for ca 50 kroner.)

Juleplateadventskalender: Luke 4

Ella, Ella, Ella. Skal man rangere jazzsangere, og det bør man vel kanskje ikke gjøre altfor mye av (det er så mange gode), så rager Ella øverst på min liste. Det har vel blitt presisert en del ganger her i bloggen.

Hennes juleplate fra 1960 er som tittelen antyder, swinging. Den åpner med "Jingle bells" i uptempo, fortsetter med "Santa Claus is coming to town" i swingtakt, deretter en av de fineste versjonene jeg vet av "Have yourself a merry little Christmas". Blåserne i introen er legendariske! Så kommer "What are you doing New Year's eve", platas første ballade. Ella smyger seg inn i øret med sin fløyelsmyke stemme... og så går tempoet opp igjen med "Sleigh Ride". Giddyup, giddyup, giddyup! Videre kommer "The Christmas song", "Let it snow", "Winder wonderland" m.fl., før det hele avsluttes med "White Christmas". Frank DeVols nydelige arrangementer passer stemmen hennes perfekt.

Jeg sier det samme som i går: Er du glad i jazz, er dette plata for deg.

Alternativt cover:

Ein deutsches Requiem, Oslo domkor og Grex Vocalis, Oslo domkirke 01.12.13

Brahms' "Ein deutsches Requiem" er virkelig noe av det nydeligeste av korverker fra romantikken, og framføringen i Oslo domkirke sist søndag var direkte praktfull. 

(Oslo Domkor og Grex Vocalis, Oslo barokkorkester, Johannes Weisser, Birgitte Christensen, under ledelse av Terje Kvam. )

The Manhattan Transfer, Oslo konserthus, 22.11.13

Mitt forhold til Manhattan Transfer tilhører mest barndommen, og aller helst albumet "Bodies and Souls" fra 1983 hvor de samarbeider både med Stevie Wonder og låtskriver-geni Rod Temperton (han som har skrevet alle de største tidlige hitsene til Michael Jackson). Dessuten et konsertopptak fra 80-tallet der de sang "Four Brothers", "Meet Benny Bailey" og ikke minst: Sonny Rollins' "Airegin". Sistnevnte er noe av det kuleste de har gjort.  

Jeg hadde imidlertid ikke noen forventninger til at de kom til å gjøre noe av dette, for jeg har vært på konsert med dem før og de har et litt kjedelig live-repertoar nå. I tillegg var to av de fire syke (Tim Hauser og Cheryl Bentyne), så de hadde med vikarer - forsåvidt bedre enn å avlyse, men man vil jo helst høre originalbesetningen. Den mannlige vikaren var veldig dyktig, den kvinnelige ikke fullt så imponerende, men det finnes tusenvis av a cappella-sangere i New York og som sagt - man drar jo i utgangspunktet ikke på konsert med MH for å høre andre enn dem. 

Oslo Konserthus har et lydproblem. Uansett hvor man sitter blir det grumsete lyd på slike konserter. Bandet overdøver sangerne, sangerne overdøver hverandre, man hører ikke hver enkelt stemme sånn som man gjerne burde når det er flerstemt sang. 

De framførte noen av sine største hits, som Ellas "A-tisket a-tasket", "Java jive", "Trickle trickle", "Chanson d'amour", og heldigvis "Birdland" - samt en annen låt Jon Hendricks har satt tekst til; Lee Morgans "The sidewinder". Det var morsomt. Dessuten åpnet konserten med en ganske funky utgave av Chick Coreas "Spain". Sånt liker jeg, altså når noen har satt tekst til standardlåter og Manhattan Transfer freser gjennom dem slik som bare de kan. "Java Jive" kan hvilket som helst blandakor gjøre, MH burde heller fokusere på å gjøre det de kan best når de holder konserter. 

Torsdagslive med Kringkastingsorkestret og Eldbjørg Hemsing, 10.10.13

Høstens andre Torsdagslive inneholdt Prokofiev og Sibelius, fiolinist Eldbjørg Hemsing og dirigent Giancarlo Guerrero.

Prokofievs klassiske symfoni, nr. 1 i D-dur, er nok kjent for mange - og morsom - og fiolinkonserten er SÅ FIN!!!! Hemsing spilte nydelig. Etter pause var det Sibelius' symfoni nr. 1 i e-moll, op. 39.

Nok en flott konsert i aulaen, gleder meg til neste anledning! 

Juleplateadventskalender: Luke 3

Dagens juleplate kom i 2004 og er signert Dianne Reeves, en av vår tids aller aller største jazzsangerinner. Dianne er helt unik og bør oppleves live minst én gang i livet. Jeg har vært på fire konserter med henne så langt og lengter til den neste! Sarah Vaughan er hennes vokalmessige forbilde, men hun har definitivt sin egen stemme og den bruker hun for alt den er verdt. Makan til improvisasjon og fine melodiske linjer har ikke verden hørt siden Ellas storhetstid. Men tilbake til juleplata:

Hun har med seg sitt faste band bestående av Peter Martin på piano, Reuben Rogers på bass og Gregory Hutchinson på trommer, samt en del andre i tillegg.

Låtvalget er veldig fint. Det er første gang i historien jeg har syntes "The little drummer boy" har vært verdt å høre på... (med unntak av Bowie/Crosby sin, den er fin). Deretter en uptempo-versjon av "Carol of the bells", også kommer platas høydepunkt: "Christmas time is here", tidligere nevnt i forbindelse med Vince Guaraldis Charlie Brown-juleplate. Hun gjør den så fint!! Og deretter følger en annen nydelig ballade, "This time of the year", gjort kjent av Brook Benton i 1960. Fine "Christmas waltz" er her også, dog i en litt annen versjon enn man er vant til (Sinatras og Carpenters' versjoner er mine favoritter). Videre kommer "I'll be home for Christmas", "The Christmas song", "Have yourself...." - og selvfølgelig Thad Jones' mesterverk "A child is born".

Er du glad i jazz og dyktige sangere, er dette definitivt juleplata for deg. Og husk for all del å kjøpe billetter neste gang Dianne er i byen!

Juleplateadventskalender: Luke 2

Dagens luke inneholder juleplaten til The Singers Unlimited. Denne kjøpte jeg på vinyl på et loppemarked for flere år siden, og det var øyeblikkelig kjemi mellom oss. Her er det mange ukjente låter som jeg aldri har hørt før, og de er så nydelig vakre - jeg kan ikke begripe at ikke flere har gjort disse. På en annen side ville det bare blitt nedtur, for ingen - INGEN - kan synge dem som The Singers Unlimited, med Bonnie Herman i spissen. En av verdens vakreste stemmer. Denne plata har ført til at jeg får julestemning straks jeg hører The Singers Unlimited, om det så er "Fool on the hill" de synger...

Høydepunkter:
*Ah bleak and chill the wintry wind
*Nigh Bethlehem
*Carol of the Russian children
*Jesu Parvole

De fleste sangene er signert julekortkomponisten Alfred Burt. 

Denne hører definitivt hjemme i ethvert hjem. Jeg har faktisk to eksemplarer, for sikkerhets skyld. 

Juleplateadventskalender: Luke 1

Vi kjører reprise i år igjen - og temaet er juleplater.

Først ut er Vince Guaraldis "A Charlie Brown Christmas". Dette er musikken fra tegnefilmen fra 1965 med samme navn. Filmen har blitt vist i USA hver jul siden 1965, men her i Norge kan jeg bare huske å ha sett den på tv et par ganger (men den finnes jo på dvd).

Vince Guaraldi er jazzpianist og har med seg bass og trommer, og på noen spor synger et barnekor (knøttene-stemmene). Her er Greensleaves, Hark the Herald Angels sing, O Tannenbaum, kjente Knøttene-tema som Linus & Lucy, Für Elise og Skating, og høydepunktet er Guaraldis egen melodi "Christmas time is here" - som også har blitt gjort av andre artister i andre sammenhenger. En nydelig jazzballade.

En av mine favorittjuleplater!

Jan Lisiecki og Trondheim Symfoniorkester, Olavshallen 24.10.13

Trondheim symfoniorkester og sjefsdirigent Krzysztof Urbanski skal på turné i disse dager, og testet ut programmet på publikum i Trondheim. Som solist har de med seg Gramophone Young Artist of the year, den 18 år gamle polsk-kanadiske Jan Lisiecki, med glitter på slipset og mamma trygt plassert bak scenen. 

Konserten åpnet med Brahms' tragiske overture, op. 81, komponert sommeren 1880. Deretter Griegs klaverkonsert i a-moll med Lisiecki bak flygelet, og det var en spennende og energisk framføring. Mye mer rubato og oppstykket enn vi kanskje er vant til, og kanskje leter han etter formen sin (ung som han er), men han har et stort talent og han spilte veldig bra. I tillegg er det kanskje verdens vakreste klaverkonsert, med den majestetiske førstesatsen, nesten-impresjonistiske andresatsen og gåsehud-tredjesatsen (siste halvdel). Som ekstranummer fikk vi Chopins nocturne i ciss-moll. Nydelig. 

Etter pause fikk vi høre Wojcisch Kilars "Orawa" for strykere, et melodisk-harmonisk interessant verk som øker i intensitet fra det åpner med bare noen få fioliner, til alle strykerne gir full gass nærmere slutten. Han veksler mellom D lydisk og F-dur såvidt jeg kunne høre, med et stadig gjentagende og messende tema. Fint. 

Til slutt: Stravinskys Ildfuglen, sist hørt med Kork i aulaen i august. Som tidligere nevnt ett av mine yndlingsverk av Stravinsky, ikke minst på grunn av de fine blåsepartiene - fagotten, oboen, hornene. Lekker dominant-pluss-akkord i hornene mot slutten. Dyktige blåsere i TSO!

Lisiecki bukker dypt. 

Fleetwood Mac, Oslo spektrum 20.10.13

Billettene ble kjøpt 18. februar! Dette hadde vi gledet oss til lenge. 

Jeg ble øyeblikkelig starstruck da Fleetwood og McVie kom inn på scenen, iført hvite skjorter, svart vest og grå sixpence - og enda mer da Nicks og Buckingham kom vandrende arm i arm inn. Legender!! 

Og deres særegne sound, trommene til Mick Fleewood, tammene, beaten, gitarspillinga til Lindsey Buckingham, den helt særegne måten han plukker strengene på, og ikke minst stemmen til Stevie Nicks - hun synger bra, tar ikke de høyeste tonene lenger, men bidrar til å skape soundet som ER Fleetwood Mac (i tillegg til Christine McVie såklart, det er jo et savn at hun ikke er med). Jeg tenkte faktisk litt på at Stevie Nicks har en del fellestrekk med Jackson Browne når det gjelder måten hun heiser toner opp på og beveger seg mellom tonene, særlig i sekund-intervallene. 

Fleetwood Mac var tidlig ute med en omfattende pop-produksjon - de har siden tidlig 70-tall hatt et komplekst lydbilde med mange elementer og helhetlige komposisjoner jobba fram i et studiomiljø. Alle de finessene de har framdyrka i studio får man også live - og det vil man jo ha! Det funker. Det gjelder særlig gitarspillet til Lindsay Buckingham;  bare det at han spilte "Big love" mutters alene på scenen og låt som et helt band! Grunngrooven til bandet er ganske unik, takket være duoen Mick Fleetwood og John McVie - det kan kanskje komme fra deres bakgrunn fra sekstitalls-Fleetwood Mac som var mer blues-preget, kanskje med lange jamsessions og live-improvisering, som man etterhvert tok med seg inn i studio og finpusset. 

To timer og førti minutter er lenge, og glad er jeg for det!  Hitsene kom på rekke og rad, og det ble aldri kjedelig eller uinteressant - og de virket i veldig god form. Ingen soloer ble for lange heller. De fortalte små historier innimellom, hvordan Buckingham/Nicks ble med i bandet, hvor fattige de var da de spilte inn demoer, de fortalte om en demo som forsvant for så å dukke opp på YouTube flere tiår senere, og de takket sitt trofaste publikum.  

De har jo blitt eldre på disse førti åra, men samtidig ser man at de er de samme som på bildene fra 70tallet. Hippien Nicks, posøren Buckingham, gærningen Fleetwood. Og John McVie, litt i bakgrunnen. 

Det er alltid morsomt å se på publikum når man er på konserter med artister og band som har holdt på siden 60-70-tallet. Man ser alltid middelaldrende/eldre menn som ligner på de som står på scenen. Det mest påfallende var på Roger Whittaker-konsert i Oslo i 2001 - halvparten av publikum hadde hvitt hår med sideskill, skjegg og briller. På Crosby,Stills&Nash-konsertene er det alltid minst ti-femten som ser ut som Crosby, med bart, kulemage og langt hår. Og på Fleetwood Mac la jeg merke til flere som var en slags krysning av Mick Fleetwood og John McVie; en nærmet seg i tillegg Arvo Pärt (!). 

Alt i alt en kjempefin konsert, hvor man bare blir sittende og smile fårete av at det er selveste Fleetwood Mac som står der få meter unna. Og spiller fletta av publikum. Og jeg har "Landslide" på hjernen og kommer til å ha den der resten av året. Det er helt fint. 

Setliste: 


*Second hand news
*The Chain
*Dreams
*Sad Angel (ny!)
*Rihannon
*Not that funny
*Tusk
*Sisters of the moon
*Sara
*Big love  (Lindsey Buckingham helt alene!)
*Landslide
*Never going back again
*Without you
*Gypsy
*Eyes of the world
*Gold dust woman
*I'm so afraid
*Stand back
*Go your own way

Ekstranummer: 
*World turning
*Don't stop
*Silver springs
*Say goodbye

Chris Potter's Underground, Nasjonal jazzscene Victoria, 19.10.13

Det er to og et halvt år siden forrige gang jeg hørte Chris Potter - det var på bittelille 55Bar i West Village, og da spilte han med Mark Turner. Dessuten spilte han på Cosmopolite i 2006, i Dave Holland Quintet. I går (lørdag) spilte han på Victoria sammen med sitt band Chris Potter's Underground, som i grunnen er mer i retning funk - ikke så ulikt Joshua Redman Elastic Band, eller rett og slett John Scofield. Besetningen bestod av Adam Rogers på gitar (herav Scofield-assosiasjonen), Nate Smith på trommer, og Fima Ephron på el-bass - i tillegg til Potter på tenorsax og litt flygelklimpring innimellom.  

Setliste: 
*Ultrahang
*Viva Las Vilnius
*Sky
*Dawn
*Firefly
*Good hope
*Open minds (? usikker)
*The wheel

Sinatra Songbook, Herr Nilsen, Oslo 19.10.13

I Oslo er det to konkurrerende Sinatra-band, med noen forskjeller. Sinatra Songbook, som spilte på Herr Nilsen lørdag ettermiddag, er et jazzband med et variert repertoar som ikke bare består av låter man først og fremst forbinder med Frank Sinatra, men også andre sangere - det er dog kjente låter fra øverste hylle. Carmichael, Rodgers&Hart, Porter. Repertoaret til Frankly Sinatra, det andre bandet som var først ute (og var husband på NRK tv en periode på slutten av 90-tallet), består av låter fra Sinatras Capitol-periode på 50-tallet, samt en del fra 60-tallet - og deres arrangementer er planket fra albumene, mao Nelson Riddle og gjengen. Det har til tider vært litt flytende overganger mellom de to bandene når det gjelder medlemmer. Gårsdagens besetning i Sinatra Songbook var Ingar Kristiansen (vokal), Torstein Ellingsen (trommer), Stig Hvalryg (bass), Ove Alexander Billington (piano), Eckhard Baur (trompet) og Erik Løkra (saksofon). 

Jeg liker lørdagskonsertene på Herr Nilsen, og dette Sinatra-konseptet passer helt utmerket. Særlig om høsten. (Så får en heller finne seg i at folk er fulle kl. 17 om ettermiddagen og de ved siden av velter halve ølglasset sitt over en.) 

Setliste: 
*Cute
*It's allright with me
*It had to be you
*Teach me tonight
*Bewitched, bothered and bewildered
*Almost like being in love
*Charade
*Night and day
*Too close for comfort
*The nearness of you
*Don't get around much anymore
*A lot of livin' to do
*Nice 'n' easy
*Egenkomponert låt hvis tittel jeg ikke husker
*Summerwind
*The way you look tonight
*The lady is a tramp
*It never entered my mind
*Fly me to the moon

ekstranr. 
*Do nothing till you hear from me
*Mack the knife

"Bewitched" (Rodgers), "Charade" (Mancini), "The nearness of you" (Carmichael) og "It never entered my mind"(Rodgers) er blant mine absolutte favorittlåter, så dette var flotte saker. All kudos til bandet, dyktige musikere, god sanger. 

Stacey Kent, Cosmopolite, Oslo 18.10.13

Jeg kopierer deler av min omtale fra forrige konsert for to år siden, for det samme gjelder nå: 

Jeg har vært fan av Stacey siden jeg jobbet på Akers Mic her i Oslo på slutten av 90-tallet, og hørte henne live da hun opptrådte på Chat Noir for noen år siden. (Jeg skulle egentlig høre henne live i New York i 2004, men på konsertdagen ble jeg fridd til, og da glemmer man liksom alt annet.) 

Stacey Kent har en lett gjenkjennelige stemme, pikeaktig men allikevel moden, den er behagelig og myk og luftig, og på mange måter peker hun med hele sitt vesen bakover til en svunnen tid, et eller annet jeg ikke er helt sikker på hva er. En eleganse og en sjarme som man kanskje har sett i gamle filmer. Hun er en stor tekstformidler; som jeg har nevnt før - alle låtene hun velger kler henne så godt, ved å synge den blir de staceyfied - og dermed høres det ut som om alle er skrevet til henne ( - og en del av dem er forøvrig det også). Det er fint når man finner artister som har samme musikksmak som en selv, og velger låter en selv ville ha valgt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt "Hvis jeg noen gang skal gi ut plate, skal denne være med" - jeg har nok yndlingslåter til femti plater, tro meg. Og Stacey plukker de samme, rett som det er. 

Bandet består av ektemannen Jim Tomlinson på sax og fløyte og litt bossagitar, Graham Harvey på piano og rhodes, Jeremy Brown på kontrabass, Josh Morrison på trommer, og Stacey selv på vokal - og bossanova-gitar på enkelte spor.

Konserten åpnet med første spor fra den nyeste plata, "This happy madness", eller "Estrada Branca" som den opprinnelig heter. Frank Sinatra gjorde den med Jobim (som har skrevet låta sammen med Vinicius de Moraes), og jeg tror jeg har den på en plate et sted med Jobim selv. Nei forresten! Den er jo selvfølgelig på Joe Hendersons Jobimplate "Double rainbow"! Veldig fin låt. Fin med engelsk tekst, og fin i Staceys versjon. Naturligvis spiller hennes mann Jim Tomlinson på alle sine Stan Getz-finesser i samtlige bossanova-låter de gjør, men han spiller fint, og Stan Getz har jo en gang for alle definert saxstilen i denne genren, så det høres jo helt riktig ut. Deretter kom en ny låt, "The changing lights", skrevet av Tomlinson og hans låtskrivermakker Kazuo Ishiguro. De har funnet sin stil harmonisk og melodisk, de gjenbruker mange av de samme vekslingene mellom dur og moll. Men det funker, og gjør at man fort vet hvem som har skrevet låta. Også på grunn av tekstene, som nesten alltid forteller en historie kronologisk. 

Etter en liten presentasjon av bandet kom en av de store Stacey-favorittene iallefall fra 2000-tallet, nemlig Serge Gainsbourgs "Ces petits rien" som er med på "Breakfast on the morning tram"-albumet. Jeg synes hennes versjon er så mye kulere enn hans! Mye pga swingtakten, men også bruken av instrumentene. På konserten manglet den stakkato-gitaren som på mange måter gjør låta, men det var flott allikevel. Graham Harvey la fine harmonier. Så kom neste Tomlinson/Ishiguro-låt, "Waiter, oh Waiter" - en bossanovalåt hvor Harvey spilte rhodes og Tomlinson tok fram fløyta. Doblinga av fløyte og rhodes er veldig riktig, veldig 70talls, veldig Return to Forever. 

Så fortalte hun en historie om en av sine store låtskriverhelter (forrige gang snakket hun veldig mye om Marcos Valle) - nemlig Roberto Menescal, som har skrevet "O Barquinho" som hun synger på den nye plata. Det er en veldig fin melodi som Joao Gilberto har gjort kjent med orkester, Peggy Lee har også gjort den med stort band, men Staceys versjon er mer nedstrippet og enkel - og på portugisisk. O Barquinho ble etterfulgt av Jule Style/ Sammy Cahns nydelige "I fall in love too easily", som jeg aldri har hørt henne gjøre før, men jeg ser nå at hun har sunget den på en Chet Baker-tribute-plate nylig i duett med Joe Barbieri. På konserten sang hun den alene, og det var veldig, veldig fint. Jeg synes hun er suveren på bossa-låter, men det er alltid moro å høre henne synge standardlåter - som hun gjorde på den tiden jeg oppdaget henne for mange år siden. (Albumet "Dreamsville" er et must)

Deretter plukket hun opp gitaren og satte seg ned. Det var klart for mer Jobim. "Dreamer" kom først, en av mine tidlige Jobim-favoritter fra gymnastiden. Denne var med på forrige liveplate, og er opprinnelig på en av Tomlinsons album. Så kom "How insensitive", kanskje den aller fineste Jobim-låta noensinne, og kveldens versjon var helt underbar. Staceys gitar sammen med Harveys akkorder... Forøvrig var det bassisten som åpnet med en lang bass-solo som gradvis gikk over i melodien. Gåsehud-øyeblikk i det man hører hvilken låt det er som kommer! Den ble etterfulgt av en litt mer uptempo "One note samba", hvor det atter var dobling av fløyte og rhodes. Moro! 

Så tilbake til Tomlinson-katalogen, og "The Ice Hotel", en av hitsene fra "Breakfast on the morning tram"-albumet. En fin og romantisk låt som de spiller på hver konsert, men for min del hadde det egentlig ikke gjort noe om et par av disse Tomlinson/Ishiguro-låtene ble bytta ut med f.eks. "Dreamsville", "Bewitched", "Polkadots and moonbeams" eller noen av de andre litt tidligere albumene hennes. Etterpå kom en Astrud Gilberto-klassiker, "The face I love". Koselig! Så en Tomlinson-låt til, og den var kanskje den beste av hans: "The summer we crossed Europe in the rain." Nydelig kjærlighetssang. Etter den kom "Waters of March", som hun også gjorde sist, skrevet av Jobim. Deretter Charlie Chaplins "Smile", som jeg ikke tror jeg har hørt henne gjøre før, og til slutt i det vanlige settet kom en av de låtene jeg er aller mest glad for at hun har plukket med seg - nemlig "Samba Saravah" fra filmen "Un homme et une femme", skrevet av Baden Powell. Den er så fin!

Applausen var som vanlig øredøvende, og som første ekstranummer kom "So nice", eller "Summer samba" av hennes venn og helt Marcos Valle, gjort kjent av blant andre Astrud Gilberto.  


Og så. Siste ekstranummer viste seg å være en av de aller, ALLER fineste melodiene jeg vet i hele verden: Hoagy Carmichaels "Stardust". Hun synger den på en av Tomlinsons plater, og hun starter på verset - mens de fleste andre kjente versjoner av låta (f.eks. Sinatra sin sammen med Tommy Dorsey og The Pied Pipers fra 1940) begynner rett på refrenget. Da hun begynte med "And now the purple dusk of twilight time..." traff det meg rett i hjertet, for jeg tror ikke jeg har hørt henne synge den live før. Kun på plate. Og hennes versjon er en av de fineste jeg vet. For en superb måte å avslutte en fin og stemningsfull konsert på! Helt perfekt for oktober. 

Setliste: 
*This happy madness
*The changing lights
*Ces petits rien
*Waiter, oh Waiter
*O barquinho
*I fall in love too easily
*Dreamer
*How insensitive
*One note samba
*The ice hotel
*The face I love
*The summer we crossed Europe in the rain
*Waters of March
*Smile
*Samba saravah

ekstranumre:
*So nice
*Stardust


konsertomtale, konsertanmeldelse, anmeldelse

Kringkastingsorkestret og Miguel Harth-Bedoya, Torsdagslive, Universitetets aula 29.08.13

I kveld var det premiere på Kringkastingsorkesterets nye konsertserie "Torsdagslive" i Universitetets Aula. Serien erstatter lørdagskonsertene de har hatt tidligere, og blir sendt direkte i P2. Første konsert markerte også starten på sjefsdirigentperioden for peruanske Miguel Harth-Bedoya. I kveld hadde de med Truls Mørk som solist i Benjamin Brittens mektige cellosymfoni fra 1963 som ble skrevet til Rostropovitsj, hvor orkester og solist er likeverdige (i motsetning til i en cellokonsert). Mye dramatikk og mange kontraster, med store sprang fra det utagerende og kraftige til det vare og følsomme. Som ekstranummer fikk vi høre Declamato; 1. sats fra Brittens suite nr. 2 for cello (op. 80).

Verk nr. 2 var "Fiesta" av Harth-Bedoyas kamerat Jimmy Lopez, som satt i California og fulgte konserten via internett. Det var et energisk stykke, mye kraftig rytmikk, danserytmer, nesten som en suite i flere satser. Enkelte partier kunne minne om komponisten som kom etterpå - Igor Stravinsky. Og naturligvis latinamerikansk preg, jeg fikk også assosiasjoner til dansescenene i West Side Story et par ganger. 

Siste verk på programmet var "Ildfuglen", mitt favorittverk av Stravinsky. Berceuse, hvor fagotten har solo, er noe av det vakreste han har skrevet. Ikke minst når strykerne kommer inn i et kjempecrescendo etter fagott- og oboen. Det er helt filmatisk. Jeg hadde den på plate som tenåring og var svært fascinert. 

Helt til slutt fikk vi et ekstranummer - nemlig "Vår på Karl Johan" fra suiten "Oslobilder" av Fritz Austin, som i sin tid spilte trombone i Kork. ("Hvite seil i solgangsbris" er en annen slager fra samme suite - den tror jeg de spilte tidligere i år!)  

En flott konsert med et alltid like dyktig og energisk orkester - jeg gleder meg allerede til neste gang!

Dirigenten (i midten) i samtale med aftenens konferansierer. 

Von der Zufriedenheit - Hana Blazikova + Ensemble Cordia, Altes Rathaus Leipzig, 23.06.2013

På festivalens siste dag var det en konsert i Altes Rathaus jeg nødig ville gå glipp av, men ettersom jeg skulle rekke toget til Berlin for å fly hjem, fikk jeg bare med meg første halvdel. Heldigvis var min heltinne med allerede der: Hana Blaziková, den tsjekkiske unge sopranen som har en av de klareste stemmene jeg vet. Jeg har hørt henne i de fine innspillingene med Herreweghe på labelen Phi, nemlig Leipzig-kantatene samt den virkelig praktfulle referanseinnspillingen av Messe i h-moll som kom i fjor, der hun bl.a. synger sammen med Damien Guillon (kontratenoren som forhekser meg hver gang). Blaziková har spesialisert seg på barokkmusikk, renessansemusikk og til og med middelaldermusikk. Hun spiller også harpe. 

Etter en Telemann-overtyre (D-dur, TWV 55:D21) fikk vi altså høre soprankantaten "Ich bin in mir vergnügt", BWV 204, og jeg får gåsehud bare av å tenke på det. De høye tonene som hun spratt opp på uten problem, med sin klare lyse stemme - jeg håper hun skal gjøre denne på plate en gang. 

Så var det pause og vi måtte dessverre gå, men i følge programmet spilte de sinfoniaen fra kantate BWV 174, Concerto grosso i c-moll, op. 6 nr. 3 av Corelli, og til slutt soprankantaten "O holder Tag, erwünschte Zeit", BWV 210, av Bach. Akkurat den skulle jeg gjerne, gjerne hørt med Hana Blaziková. 

Oster-oratorium og Himmelfahrts-Oratorium, Monteverdi Choir, English Baroque Soloists & John Eliot Gardiner, Nikolaikirche Leipzig 22.06.2013

Nikolaikirche er noe for seg selv!

Denne konserten var noe av det jeg så aller mest frem til under hele festivalen. Jeg er veldig glad i påskeoratoriet til Bach, og særlig en innspilling med Retrospect Ensemble og Carolyn Sampson som kom for et par år siden. Den har jeg gitt bort i gaver, anbefalt i hytt og vær - i blogg, på radio, til venner - men jeg har aldri tidligere hørt det live. Utøverne er jo fra øverste hylle, det var jeg naturligvis klar over - de er jo blant mine yndlings-Bachtolkere - men det er alltid litt nervepirrende å høre en annen sopran synge disse ariene som Carolyn har laget gullkant på. Men Hannah Morrison klarte det, hun sang dem helt nydelig, finere enn Barbara Schlick (Herreweghe, Harmonia Mundi) og andre innspillinger jeg har hørt  - altså med unntak av Carolyn sin. De andre solistene var også gode - fremdeles ikke helt sikker på alten Meg Bragle, men Nicholas Mulroy og Peter Harvey gjorde en solid jobb. Gardiner var i godt humør i følge andrekonsertmesteren som vi såvidt møtte etterpå (vi hadde truffet henne på omvisning i Bach-museet dagen før), så det ble hele to ekstranumre - både åpnings- og sluttkoral fra Himmelfartsoratoriet. Det gnistret av dem!