Janine Jansen og Herbert Blomstedt, Oslo Konserthus, 27.02.14

For en vidunderlig konsert det var i går kveld i Oslo Konserthus! Janine Jansen, en av vår tids absolutt største fiolinister, spilte Prokofjevs 2. fiolinkonsert under selveste maestro og living legend Herbert Blomstedt. Farbror Herbert er intet mindre enn 87 år, men still going strong - sist han var her, dirigerte han sitt ønskeprogram, og det var også en stor opplevelse. 

I går var altså selveste Janine Jansen solist, hun har jo spilt en del i Norge det siste året, og jeg hørte henne første gang for 7 år siden i Risør. Videre skulle jeg høre henne året etter da hun stod på planen i Bærum kulturhus, men hun ble syk, og sendte sin venn og eks-kjæreste Julian Rachlin istedet (som forøvrig også besøkte Norge nylig). 

Jeg kunne hørt på Janine i mange timer! Hennes energiske og musikalske spill er virkelig en nytelse å høre på, det er noe med når musikere på det nivået frigjør seg fra alle tekniske hangups og  bare lager musikk. Det er så flott! Denne konserten har hun spilt mye, hun har spilt den på plate og kjenner den godt. Det er virkelig praktfull musikk, klanger og melodilinjer som griper tak i lytteren - og den er ganske forskjellig fra den første fiolinkonserten hans, som også er veldig flott naturligvis.

Stående applaus og brølende jubel; det ble naturligvis et ekstranummer. Her valgte hun å spille Melodie, op. 42 nr. 3 (fra "Souvenir d’un lieu cher"), en nydelig liten perle. 

Etter pause var det klart for Berlioz' store og ikoniske "Symphonie Fantastique", noe av det første vi kjenner til av programmusikk, med det berømte ledemotivet. Blomstedt dirigerte uten partitur. Lurer på hvor mange ganger han har ledet orkestre i denne? Marsjen til skafottet var skikkelig uhyggelig, og energien i sistesatsen, heksesabbaten, kan gjøre enhver lettskremt person en smule mørkredd, med musikalske assosiasjoner til hylende hekser og demoner som hopper rundt på den stakkars heltens grav. 

To kjempefine konserter i Oslo Konserthus på to uker - gleder meg allerede til neste gang!



p.s. Og til den godt voksne damen ved siden av meg som tok opp sin telefon (!) hvert femte minutt (!!) under Prokofjev for å sjekke Facebook (!!!) - vær så snill, ikke gjør sånt. Jeg tviler sterkt på at du leser dette, og du forsvant i pausen og kom heldigvis ikke tilbake, men du skulle bare vite hvor far out det er å være mer opptatt av om du har fått noen likes - enn av legendene på scenen. 

Alcina av Georg Friedrich Händel - Den norske opera og ballett, 17.02.14

Foto: Jörg Wiesner, Den Norske Opera & Ballett

På aller siste forestilling, ganske nøyaktig 21 år siden jeg så denne operaen forrige gang (I Covent Garden, med Anthony Rolfe Johnson som Oronte), gikk jeg og så Alcina - operaen av Georg Friedrich Händel som har noen av de fineste barokkoperaariene jeg vet. Særlig Morganas arier. Den glimrende innspillingen med Il Complesso Barocco og Alan Curtis, hvor Joyce DiDonato spiller Alcina og Karina Gauvin Morgana, er umulig å matche - men jammen lød det bra i operaen også. Barokksolistene under ledelse av Bjarte Eike spilte virkelig knallbra og autentisk på sine cembali, erkelutter og barokkfioliner (hvor ofte har man sjansen til å høre en barokkopera i Norge med et slikt periodespesialisert orkester?), sangerne var jevnt over veldig bra (Tuva Semmingsen, Silvia Moi, Kristina Hammarström, Johannes Weisser, Marius Roth Christensen, Maren Myrvold), og den jeg spesielt vil fremheve er naturligvis trollkvinnen selv, Alcina - i amerikanske Nicole Heastons tolkning. For en stemme!!! For en teknikk, energi, kontroll, innlevelse, formidling! Sangere av hennes kaliber er sjelden vare på norske scener. 

Det var en veldig flott forestilling, og for en barokkelsker er jo fire timer i Händels verden en ypperlig måte å tilbringe en mandagskveld på. Mer barokk i operaen, ja takk!




 Karina Gauvin som Morgana i den ypperlige innspillingen til Il Complesso Barocco og Alan Curtis.

Mendelssohns fiolinkonsert og Sjostakovitsjs femte, Oslofilharmonien, Oslo Konserthus 13.02.14

Endelig! Sent men godt kom årets første konsertopplevelse. Og det var virkelig en opplevelse - jeg tror det må være en av de fineste konsertene jeg har vært på med Oslofilharmonien. Etter Figaros bryllup-overturen kom den japanske fiolinisten Akiko Suwanai inn, og spilte Mendelssohns fiolinkonsert mer praktfullt enn jeg noensinne har hørt den. Kanskje verdens mest kjente og mest spilte fiolinkonsert, men hun tilførte den noe nytt - noe klart, kraftfullt og svært nyansert - med en innlevelse, musikalitet og styrke som gjorde at jeg skulle ønske den hadde flere satser enn de tre. I tillegg spiller hun på dolphin-stradivariusen som en gang tilhørte Jascha Heifetz. (Sånt blir jeg litt starstruck av!)

Etter pause spilte orkesteret Sjostakovitsj' femte symfoni, den jeg liker best av hans femten. Denne skrev han i 1937 etter å ha blitt hardt kritisert av Stalin; han var blitt beskyldt for å skade sovjetkunsten, og Stalin og regimet hans mente at Sjostakovitsj' musikk var grotesk og vulgær, og ikke sangbar og forståelig for massene. Han måtte trekke tilbake sin fjerde symfoni (den ble ikke framført før i 1961), ble frosset ut, og kom tilbake med den femte symfonien som for all del måtte blidgjøre Stalin - uten å gå på akkord med Sjostakovitsj' (og fansens) egne krav til kvalitet. Det skal jeg si han klarte. Det er et mesterverk av en symfoni, med så mange nydelige passasjer i melodien, harmonier som gir gåsehud, og en dynamikk som jeg synes Oslofilharmonien taklet med glans. Fra det svakeste svake til en fortissimo som nesten gjør vondt i ørene. Jeg blir alltid imponert over blåserne når jeg er på konsert i filharmonien; både treblås og messing har en bemerkelsesverdig høy kvalitet. I denne symfonien var det særlig treblåsen som fikk vise seg fram; den ensomme fløyta, klarinetten.. dessuten må den være en drøm for slagverkere (særlig paukisten). Her er det definitivt marsjerende soldater. Og partiet applauderte og jublet, og mente at finalen var heroisk og regimestøttende. Stalin var nok ikke den som gjenkjente ironi aller best. Det gjorde heldigvis publikum, og dermed ble Sjostakovitsj både godtatt av myndighetene og hyllet av sine egne, som følte både trøst og håp i denne femte symfonien. 

Det er et flott orkester vi har her i byen (ett av mange!). Og Vasily Petrenko kan å dirigere Sjostakovitsj. 





Imidlertid vil jeg nok en gang påpeke at folkeskikken når det gjelder unødig hosting på konserter ikke har blitt bedre med årene. Får man en hostekule er det jo grusomt for den det gjelder, jeg har absolutt medlidenhet (og har opplevd det selv) men det er ikke den type hosting vi hørte i går - dette var framtvunget hoste, som oppstår av smitteeffekt når man hører andre hoste, og den kom på de mest upassende tidspunkter. Midt i de vâreste partiene, der alt er så stille at man må lytte godt for å høre hva de spiller - DER velger noen å kremte og hoste og harke. Jeg har opplevd at musikere og sangere på scenen har bedt publikum om å være så snill å slutte med hostingen, og da pleier det å bli stille. Ergo - dette er kontrollert hosting. Man kan faktisk la være. Er man veldig plaget av hoste, kan man forsøke å sitte nært ei dør så man kan løpe ut når man får et anfall. Er man syk, holder man seg hjemme. Ellers tier man stille, man må faktisk ikke hoste om man ikke er absolutt nødt.