Endelig! Sent men godt kom årets første konsertopplevelse. Og det var virkelig en opplevelse - jeg tror det må være en av de fineste konsertene jeg har vært på med Oslofilharmonien. Etter Figaros bryllup-overturen kom den japanske fiolinisten Akiko Suwanai inn, og spilte Mendelssohns fiolinkonsert mer praktfullt enn jeg noensinne har hørt den. Kanskje verdens mest kjente og mest spilte fiolinkonsert, men hun tilførte den noe nytt - noe klart, kraftfullt og svært nyansert - med en innlevelse, musikalitet og styrke som gjorde at jeg skulle ønske den hadde flere satser enn de tre. I tillegg spiller hun på dolphin-stradivariusen som en gang tilhørte Jascha Heifetz. (Sånt blir jeg litt starstruck av!)
Etter pause spilte orkesteret Sjostakovitsj' femte symfoni, den jeg liker best av hans femten. Denne skrev han i 1937 etter å ha blitt hardt kritisert av Stalin; han var blitt beskyldt for å skade sovjetkunsten, og Stalin og regimet hans mente at Sjostakovitsj' musikk var grotesk og vulgær, og ikke sangbar og forståelig for massene. Han måtte trekke tilbake sin fjerde symfoni (den ble ikke framført før i 1961), ble frosset ut, og kom tilbake med den femte symfonien som for all del måtte blidgjøre Stalin - uten å gå på akkord med Sjostakovitsj' (og fansens) egne krav til kvalitet. Det skal jeg si han klarte. Det er et mesterverk av en symfoni, med så mange nydelige passasjer i melodien, harmonier som gir gåsehud, og en dynamikk som jeg synes Oslofilharmonien taklet med glans. Fra det svakeste svake til en fortissimo som nesten gjør vondt i ørene. Jeg blir alltid imponert over blåserne når jeg er på konsert i filharmonien; både treblås og messing har en bemerkelsesverdig høy kvalitet. I denne symfonien var det særlig treblåsen som fikk vise seg fram; den ensomme fløyta, klarinetten.. dessuten må den være en drøm for slagverkere (særlig paukisten). Her er det definitivt marsjerende soldater. Og partiet applauderte og jublet, og mente at finalen var heroisk og regimestøttende. Stalin var nok ikke den som gjenkjente ironi aller best. Det gjorde heldigvis publikum, og dermed ble Sjostakovitsj både godtatt av myndighetene og hyllet av sine egne, som følte både trøst og håp i denne femte symfonien.
Det er et flott orkester vi har her i byen (ett av mange!). Og Vasily Petrenko kan å dirigere Sjostakovitsj.
Imidlertid vil jeg nok en gang påpeke at folkeskikken når det gjelder unødig hosting på konserter ikke har blitt bedre med årene. Får man en hostekule er det jo grusomt for den det gjelder, jeg har absolutt medlidenhet (og har opplevd det selv) men det er ikke den type hosting vi hørte i går - dette var framtvunget hoste, som oppstår av smitteeffekt når man hører andre hoste, og den kom på de mest upassende tidspunkter. Midt i de vâreste partiene, der alt er så stille at man må lytte godt for å høre hva de spiller - DER velger noen å kremte og hoste og harke. Jeg har opplevd at musikere og sangere på scenen har bedt publikum om å være så snill å slutte med hostingen, og da pleier det å bli stille. Ergo - dette er kontrollert hosting. Man kan faktisk la være. Er man veldig plaget av hoste, kan man forsøke å sitte nært ei dør så man kan løpe ut når man får et anfall. Er man syk, holder man seg hjemme. Ellers tier man stille, man må faktisk ikke hoste om man ikke er absolutt nødt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar