Endelig! En lys levende Beatle på scenen bare noen meter unna meg; nå har jeg sett begge de to gjenlevende! Dette har jeg venta på lenge, Beatles-fan som jeg har vært siden barndommen. Jeg hørte på platene, jeg lånte "Shout!" på biblioteket og leste den flere ganger, jeg stod og kopierte bilder på bibliotekets kopimaskin og limte dem på skolebøkene mine. I 1989 var jeg for liten til å dra alene på konsert i Drammenshallen. I 2004 var jeg i New York da Paul var i Norge. I 2012 hadde jeg billett til konserten hans i Danmark, men han avlyste. I går fikk jeg endelig ENDELIG høre Paul McCartney live, han er blitt 73 år gammel, og han holdt på i tre timer. Jeg er mektig imponert over energien og spillegleden, og ikke minst over hvor godt stemmen har holdt seg. Bandet har han spilt med i mange år, de er svært samspilte, svært dyktige musikere - og sangere; de koret flerstemt og trommis Abe Laboriel jr tok overstemmene. Det er virkelig et solid ensemble. Han har jo spilt mye lenger og mer med disse enn han gjorde med Beatles - ikke minst i antall konserter, for Beatles sluttet jo å turnere helt på et tidspunkt.
Paul vekslet mellom å spille på sin klassiske Höfner-bass, på forskjellige kassegitarer med både 6 og 12 strenger, en ukulele, flygel og piano. "Why all these guitars, you might say" sa han - "We have them - and we want to show them off." Han snakket ganske mye, fortalte historier, hvordan han hadde møtt den russiske forsvarsministeren i Moskva som kunne fortelle "The first record I ever bought was Love Me Do. We learned to speak english from the Beatles records." Han tok av seg jakka på et tidspunkt, publikum jubla, og han kommenterte tørt "That is the only wardrobe change of the whole evening." Dessuten sjarmerte han publikum ved å ha pugga noen norske setninger, dette har han gjort før, men det slår jo alltid an. "I kveld skal jeg prøve å prate litt norsk", begynte han med. Senere: "Den neste sang skrev jeg til min kone Nancy." ("My valentine"). Og "Denne sangen er til min kjære venn John" ("Here today"). "Denne er, eh, til alle.. barn?" ("All together now"). Og helt til slutt: "Listen - vi må stikke." Publikum brølte "Nooooooo", Paul svarte "Yeeeeah, vi må stikke." Å snakke norsk utover den typiske "Toosen taaak" er en enkel og billig måte å få publikum med seg på, men jammen funker det.
De gode kritikkene hagla etter helgens konsert på Roskilde. Lang settliste, noen uventede låter, en Paul i toppform. I Roskilde åpnet de med "Magical mystery tour" - vi fikk istedet "Eight days a week". Jeg hadde setlista med meg for sikkerhets skyld, de fulgte den noenlunde hele tiden, men i tillegg fikk vi faktisk flere låter - som f.eks. "Birthday" som han dediserte til Ringo, som fylte 75 år på konsertdagen. Det var mange sikre valg på den lista - som "Let it be", "Hey Jude", "Eleanor Rigby", "Live and let die" også videre. Ikke så veldig mye McCartney-solo-materiale, i allefall ikke fra 80tallet - med unntak av "Here today", tidligere nevnte hyllest til John Lennon, som er fra "Tug of War". Allikevel kan man jo ikke si at man savnet noen låter siden han serverte over tretti stykker. Det er virkelig ikke fraværet av låter man tenker på etter en sånn konsert! (Skulle han spilt alle vi digger, hadde han holdt på fremdeles. "Pipes of Peace"-plata, "Flowers in the dirt", og alt fra Beatles-repertoaret naturligvis.)
Og apropos hyllester. George Harrison ble også hyllet. George er min absolutte yndlings-Beatle, det har han alltid vært. Jeg hadde bilder av han på skolebøkene mine, jeg har bilde av han på kontordøra mi nå, jeg var veldig, veldig lei meg da han ble syk og døde i 2001. Jeg liker soloplatene hans, jeg liker det han gjorde i The Beatles. Han var pen uansett frisyre og bart og permanent og skjegg og alt. George ble hyllet med en versjon av "Something" som begynte som en liten koselig trudelutt med bare Paul og en ukulele, helt ok, men midtveis kom bandet inn.. og gitarist Rusty Anderson dro i gang George Harrisons kjente solo mens bildene av fine, fine George gled over skjermen bak dem. Da kom tårene.
Enda en måte å please publikum på: Løp inn på scenen med et norsk flagg!
Han satte seg ned ved flygelet og pianoet flere ganger, og da fikk vi høre "The long and winding road", "My valentine" (med tegnspråk v/ Natalie Portman og Johnny Depp på skjermen bak!), "Maybe I'm amazed" og flere. "Lady Madonna" kom senere! Den ventet jeg ikke. Veldig moro! Og "All together now" fra "Yellow Submarine"-soundtracket, en av "tullelåtene" (det er jo en del av dem) - men det var også gøy. "Lovely Rita" var kanskje et av høydepunktene for meg personlig, samt "Being for the benefit of Mr. Kite" - denne hadde jeg virkelig ikke ventet (før jeg så at han hadde spilt den på Roskilde). Jeg digger at han ikke bare velger sikkerstikkene, men også durer på med låter som ikke nødvendigvis var de største hitsene. "Another girl" fra "Help!"-albumet for eksempel, den funker kjempefint live! "Paperback writer" var flott, og jeg har ikke tenkt på hvor Simon&Garfunkel-aktig "I've just seen a face" er før jeg hørte den i går. På "Blackbird" stod han alene med gitaren på en del av scenen som ble heist opp, og han spurte hvor mange som hadde spilt den på gitar. Vi vifta med hendene. (Jeg spilte den på hovedinstrument-tentamen på gymnaset!)
Kontrastene var store når det gjelder låtvalg og rekkefølge. Etter den rørende "Something", der jeg ble ganske utmattet og måtte sette meg ned og hente meg inn igjen, kom "Ob-la-di, ob-la-da", som jeg stort sett pleier å hoppe over når jeg hører på "White Album". Folk spratt opp og sang og dansa, selv ble jeg sittende i et slags dvalemodus, men kom raskt til hektene igjen da "Band on the run" startet. Etter "Back in the USSR" kom "Let it be", som alltid får meg til å tenke på videoen der de sitter langhårede og skjeggete på slutten av bandkarrieren. Klump i halsen. Vår tids konsert-lightere, altså lommelyktfunksjonen på iPhonene, lyste mot han rundt i hele salen. Det er egentlig ganske fint! Så kom "Live and let die" med et gigantisk pyroshow! Varmen slo mot oss, det var effektfullt til tusen. Til slutt i det vanlige settet kom "Hey Jude", som naturligvis ble en lang allsang på omkvedet. Veldig fint.
Etter noen minutter og mye klapping og hoiing, kom de inn igjen og dro i gang "Another girl". Deretter "Birthday" for Ringo, og "Can't buy me love". Av scenen igjen, mer klapping og hoiing, også kom han alene inn og gjorde "Yesterday" (sammen med keyboardisten på strykere). Og her kom den aller største kontrasten - for neste låt var "Helter Skelter"!! Kjempegøy!! Paul McCartney fikk her bevist ikke bare at han hadde den råeste stemmen i The Beatles, men også at han fremdeles kan synge fletta av de fleste rockesangere.
Så satte han seg ved pianoet. Og her visste jeg akkurat hva som skulle skje. For da The Beatles holdt på å bli splitta opp mot slutten av 60-tallet, de kranglet og var uenige om det meste, møtte ikke opp i studio, la på spor hver for seg og i det hele tatt nesten ikke var på talefot, bestemte de seg allikevel for å lage et siste album sammen med produsent George Martin. Han var enig, men da måtte de oppføre seg pent. Ingen konflikter i studio. Dette skulle være som i gamle dager. Og det ble det, de klarte å spille inn "Abbey Road", kanskje deres aller aller beste album, og det var det siste de gjorde som band. Side A er Lennon-preget, og på side B er det noen McCartney-medleyer - og avslutningsvis kommer den aller fineste: "Golden slumbers - Carry that weight - The End". Den markerte slutten på The Beatles, det siste de noensinne gjorde sammen. Det er vemodig i seg selv bare når man tenker på det, men når Paul McCartney da i går kveld - etter tre timer - gikk bort til pianoet og begynte å spille introen til "Golden slumbers"... Det er lenge siden jeg har hulket på konsert. Men tårene fosset ukontrollert, og jeg gråt meg gjennom hele medleyen som sluttet så fint med "And in the end... the love you take... is equal to the looove.. you maaake.... aaaa-AAAAAAAAAA....." (gitar: da-da-da-daaAaa-dada-daaa...)
Det var slutten på The Beatles, det var slutten på konserten jeg har venta på i hundre år, og jeg var lykkelig. Dette er det nærmeste The Beatles jeg noensinne kommer, og det var pretty damn close på alle måter.
Band:
Paul McCartney - Bass, gitar, piano, ukulele
Brian Ray - Bass, rytmegitar, kor
Rusty Anderson - Sologitar, kor
Abe Laboriel jr. - Trommer, kor og overstemmer
Paul Wickens - Keyboards, trekkspill, perkusjon, kor
Setliste:
- Eight days a week
- Save us
- Got to get you into my life
- Good day sunshine
- Temporary secretary
- Let me roll it
- Paperback writer
- My valentine
- Nineteenhundred and eightyfive
- The long and winding road
- Maybe I'm amazed
- I've just seen a face
- We can work it out
- Another day
- Hope for the future
- And I love her
- Blackbird
- Here today
- New
- Queenie eye
- Lady Madonna
- All together now
- Lovely Rita
- Being for the benefit of Mr. Kite
- Something
- Ob-la-di, ob-la-da
- Band on the run
- Back in the USSR
- Let it be
- Live and let die
- Hey Jude
Encore I:
- Another girl
- Birthday
- Can't buy me love
Encore II:
- Yesterday
- Helter Skelter
- Golden Slumbers - Carry That Weight - The End
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar