Adventskalender: 22. desember

Denne juleplata hadde jeg ikke kastet et blikk på hvis jeg så den for første gang i dag. En helt ordinær og småschizofren samleplate, ikke ulik alle andre i genren. Men det var min første juleplate som ikke var Putti Plutti Pott, Reisen til julestjernen og den slags - og på den tiden (1992) hadde man slett ikke tilgang til det utvalget som finnes nå, ikke hadde man internett, og det var noen mil til nærmeste akseptable platebutikk. Og der jeg bodde hadde vi kun NRK, ikke en eneste musikkvideokanal. Dette var også før p3 kom til verden. Musikk-inputen via media var med andre ord begrenset, med mindre man var nysgjerrig og gikk inn for saken. Så dette er nostalgi for meg, helt uavhengig av musikksmaken min egentlig:

• Band Aid - "Do They Know It's Christmas"
  
• Carpenters - "Sleigh Ride" (dette er årsaken til at jeg for alvor oppdaget Carpenters!)
• Spike Jones - "All I want for Christmas is my two front teeth"
  
• Vanessa Williams - "Have yourself a merry little Christmas" (dette er Vanessa Williams fra Ugly Betty, ikke Rhonda fra Melrose Place, sånn som jeg trodde. De har samme navn)
  
• Mel Tormé - "The Christmas song"
  
• Bing Crosby - "White Christmas"
  
• Slade - "Merry Xmas everybody" (skjønner dere hvorfor jeg kaller plata schizofren??)
  
• Sharon Bryant - "Silent Night" (denne irriterte meg litt)
  
• Ella Fitzgerald - "Winter wonderland"
  
• Chris de Burgh - "A child is born" (ikke Thad Jones sin altså! Det ville forresten vært skummelt...)
  
• Dinah Washington - "Old santa"
  
• Og til slutt, naturligvis: Abba - "Happy new year"

Omtrent halvparten har gjort seg fortjent til en plass på en bra juleplate. Men i dette tilfellet tar jeg ukritisk i mot resten også, med åpne armer. F.eks. Slade!! Det morsomste er når sangeren vræler "Iiiit's CHRIIIIIISTMAAAAAAS" mot slutten. Da kan julefreden senke seg...

Det hadde vært interessant å vite hvem som hadde satt sammen denne plata. Radio 1, Polydor/Polygram, 1992? Det er virkelig en underlig blanding.

Adventskalender: 21. desember

Messias kommer man ikke utenom. Opprinnelig er det ikke julemusikk per definisjon - teksten er hentet fra forskjellige steder i bibelen, ikke bare i juleevangeliet - men allikevel er det rundt juletider man helst hører dette verket. Et av Händels mesterverk; jeg synes dette er mye finere enn hans operaer og oratorier. Jeg har valgt ut en innspilling som er tjue år gammel, men den holder seg godt. Det er Trevor Pinnock som leder English Concert & Choir, og solistene er Arleen Auger, Anne Sofie von Otter, Michael Chance, Howard Crook, og John Tomlinson.

Thaïs på The Met via Gimle kino 20.12.08

Mon dieu!!! Det er vanskelig å finne ord når man skal beskrive Metropolitans oppsetning av Massenets opera Thaïs. Særlig fordi superstjernene Renée Fleming og Thomas Hampson hadde hovedrollene - man skulle tro denne operaen var skrevet for dem. Noe så nydelig er det lenge siden jeg har hørt.


Og "Meditation" - fiolinstykket som har hatt slagerstatus i alle de år og vært gjenganger i Ønskekonserten og som ekstranummer - å få høre det i sin rette sammenheng, som musikalsk beskrivelse av konverteringen Thaïs gjennomgår fra kurtisane til nonne, var intet mindre enn tåredryppende. Temaet kommer igjen flere ganger, og på slutten når hun ligger for døden og hennes elskede nærmest forlater sin tro for å elske henne til det siste, må man jo bare gråte av den nydelige musikken og all lidenskapen og døden og sorgen og gleden.


Jeg er så glad for denne idéen om å kringkaste opera direkte på denne måten at jeg kan ikke få sagt det nok. Å få høre så vanvittig profesjonelle utøvere på nært hold, virkelig oppleve deres gode skuespillerkunst i tillegg til sangtalentet, er pur luksus. Repertoarmessig kan de virkelig gjøre hva som helst, hva som helst, og jeg fryder meg. Ukjente ting, veldig kjente ting, alt blir fint når man sitter der og suger til seg opplevelsen.


Etter jul blir det veldig mye flott om Gimle velger å sende alle HD-operaene - Nathalie Dessay, Angela Gheorghiu og Puccini og Bellini og Gluck. I'll be there!

Adventskalender: 20. desember

I dag er det ikke bare én plate, men flere - vi tar herved for oss juleplatene fra John Eliot Gardiners Bachkantateinnspillinger på Soli Deo Gloria. Felles for dem er at de er enkle (ikke doble), at de har et barn på coveret, at de inneholder kantater skrevet for søndagene omkring jul - og at de er nydelig vakre, akkurat som alle de andre platene i denne serien.

Jolo el Grantre & The Luxury Band feat. Neo Dada

Den neodadaistiske prins i toppform

Jono el Grandes julekonsert på Parkteatret bør bli en årlig tradisjon, om det ikke allerede er det. Når det nærmer seg jul, og det begynner å vokse granbar ut av hoftene til Jono, forandrer han seg sakte men sikkert til Jolo el Grantre - halvt nisse, halvt juletre.





The Luxury Band har gjennomgått noen forandringer utseendemessig også - Terje har droppet bestemor-nattlua til fordel for hatt og Carly Simon-hår, Dr. Løk har fått brunt skjegg og langt hår med pannelugg samt tonet ned mønsteret i skjørtet en smule, Clackraphoduzzamella von Galgrypotti har droppet prestekjolen og heliumsballongene i håret (rett og slett klippet det av seg), Ace of Bass er nylig avdød og ser sånn ut også, der han står og spiller, og pianisten er byttet ut i sin helhet. En strykekvartett og en fagottist i Rosa Panter-outfit entret scenen etter pause.




I tillegg var det den neodadaistiske prinsen Neo Dadas 92årsdag, han var i god form, nyforlovet og dansende, som man kan se på bildet øverst.


Jolo og bandet fremførte en rekke guddommelige og utopiske hits; Cuban Serum, Good Gracious, Tango on the Crest of Reality, hyllesten til Reidun Loge, samt utdrag fra Meldrøyeoperaen og Oslo City suite.

La det ikke gå et år til neste gang!

Adventskalender: 19. desember

Doris Days juleplate faller inn i genren koselig og uprovoserende med fine arrangementer. Kjente og ukjente sanger, "Let it snow", "Toyland", "Snowfall", "I'll be home for Christmas"... Kuriositet: "I've got my love to keep me warm" er med som bonusspor, og Doris brøler "but I can weather THE STOOOOORM!!!!" så man skvetter himmelhøyt etter å ha blitt dysset i søvn av de foregående låtene.

Adventskalender: 18. desember

En riktig godbit i dag... nemlig juleplaten fra serien med musikk som ble spilt i NRK-programmet Lirekassen for noen år siden. Her finnes norske og svenske juleslagere fra 30-,40- og 50-tallet, med Olav Werner, Stordahl og Engedahl, Jens Book-Jenssen, Reidar Andresen og Ulla Billquist, blant andre. Sjarmerende og nostalgisk, kanskje aller mest for de eldre generasjoner. I allefall de sjømannsjul-relaterte sangene. Men en virkelig liten perle er "Snefloker" med Steinar Jøraanstad og Kristian Haugers Danseorkester. Spilles på en radio nær deg rett som det er.

(Musikk av denne typen kan man forøvrig høre på NRK Gull daglig.)

Adventskalender: 17. desember

Bugge Wesseltofts juleplate "It's snowing on my piano" kom for elleve år siden. Det er en soloplate, kun piano, med kjente og nye julesanger arrangert (og to komponert) av Wesseltoft selv. En plate fri for amerikanske klisjéer og coca cola-nisser.

(Hadde butikkene spilt denne istedet for "O holy night" med Celine Dion, hadde kundene blitt lenger og de hadde solgt mer.)

I wish

Et av landets kirkelige guttekor har gitt ut en juleplate som heter "I wish". Den ligger her på mitt bord. Hver gang jeg ser på den og de gigantiske bokstavene som dekker halve coveret, og guttene i lilla kapper på bildet under, forestiller jeg meg at de synger denne. Eller denne. No such luck though.

Adventskalender: 16. desember

Rolf Lislevand, vår verdensberømte luttspiller, kom med "Jul i gammel tid" for tre år siden. Det er virkelig en plate å anbefale til rolige juledager, eller kanskje som akkompagnement til julemiddagen? En ren instrumentalplate, bare lutt, og det er kjente norske og utenlandske julesanger som er flettet inn i hverandre på renessansevis. Balsam for sjelen.

Adventskalender: 15. desember

Dagens juleplate er igrunnen ikke så veldig annerledes fra Bing og Nat sine plater. Det er stort sett de samme låtene, like arrangementer, englekor. Men Frank Sinatra synger jo best av alle. Klart man må ha denne plata! Fine "Christmas Waltz" er her, den har jeg nevnt titt og ofte de siste to ukene - men her har vi altså den beste innspillingen. Dessuten er det ikke hver dag man hører noen synge "oh, by gosh, by golly! It's time for mistletoe and holly" nå for tiden..

Adventskalender: 14. desember

Den norskættede jazzsangeren og pianisten Blossom Dearie har holdt det gående nesten helt til nå. Hun har passert åtti år og det er ikke lenge siden hun holdt konserter, men mine forsøk på å spore henne opp i New York har vært uten hell. Hun er unik - den luftige og myke stemmen har en egen evne til å få låtene til å høres ut som om det er hun som har skrevet dem, og at hun synger om seg selv. Meget bra diksjon! Pianospillet hennes er meget delikat.

Juleplata er for meg et ganske nytt bekjentskap, og den er svært vanskelig å få tak i. (Min er fra Amazon Marketplace, og jeg mistenker at det er en piratkopi..)

Ingen typiske julesanger her - det er bare små og morsomme låter jeg aldri har hørt før. Jeg tror den kom i 1991, da Blossom var 65 år. Andre plater som kan anbefales er den selvtitulerte debuten fra 1956, "Give him the ooh-la-la" og "Once upon a summertime" fra 1958, "May I come in" fra 1964 - og alle derimellom. Og alle etterpå. You can't go wrong with Blossom.

Adventskalender: 13. desember

I dag: En annen av mine favorittsangere. Peggy Lee spilte inn de fleste av låtene på sin juleplate i 1960. Hun har skrevet et par av låtene selv, og ellers finner vi perler som "The star carol", "Christmas waltz", "The Christmas spell" - og den nydelige lille "It's Christmas time again", alle fremført med myk stemme og enda mykere arrangementer. Tekstheftet inneholder små historier om den juleglade Mama Peggy, skrevet av hennes barn, samt Peggys julemeny og oppskrift på stuffing... Denne platen dekker med andre ord mange behov!

Adventskalender: 12. desember

Gutta bak South Park har gang på gang vist seg å være svært musikalske, både ved å skrive låter til serien og til filmen som egentlig var en musikal, og gjennom alle musikkreferansene til Eric Cartman. Selvfølgelig måtte det komme en juleplate til episoden "Mr. Hankey's Christmas Classics"! Her er klassikere som "Carol of the bells" med skolerådgiver Mr. Mackey i flerstemt sang med seg selv (Ding dong m'kay), "I saw three ships" med Stans slemme storesøster Shelley på piano og sang, "What the hell child is this" med den groovy skolekokken Chef (Isaac Hayes), og selvfølgelig Eric Cartmans udødelige versjon av "O holy night" (Øøøø høøøly nääääät...). Videre har vi nyskrevne låter som "The lonely jew on Christmas", "Christmas time in hell", "Swiss colony beef log", og en nesten glemt perle signert Harry Warren og spilt inn av Glenn Miller back in the days: "It happened in Sun Valley", her i duett mellom Stan Marsh og Wendy Testaburger.

Man får mest ut av plata om man kjenner tv-spesialen, som finnes i sesong 3.

Adventskalender 11. desember

Tilbake til det glimrende kammerkoret Polyphony. De har gitt ut en egen plate med komponisten John Rutters julemusikk. The City of London Sinfonia akkompagnerer på noen av sporene, og Polyphony synger så nydelig og klokkeklart at man aldri vil høre på andre kor igjen.

Rutter er mest kjent for sitt requiem, men jammen har han skrevet mye annet fint også. "Nativity carol", "What sweeter music", "Christmas lullaby", og arrangementer av mer kjente sanger som "I wonder as I wander", "Away in a manger", "Silent night" osv.

En jevn og veldig fin plate. Og Hyperion har alltid så fine covere...

Adventskalender 10. desember

Vi gir oss ikke med de syngende amerikanske menn. Dagens helt er Perry Como, sanger og tv-personlighet med en lang karriere fra førtitallet og framover. Denne juleplata inneholder sanger spilt inn på 50- og 60-tallet, og det er faktisk en hel del mindre kjente låter som er verdt å lytte til - som "Love in a home", "The Christmas symphony", og ikke minst den lille perlen "What love is made of". Perry synger fint, og er tydelig inspirert av Bing Crosby i sine myke ansatser.

Adventskalender 9. desember

Nat King Coles juleplate kom i 1960, og han er nok den som har gjort Mel Tormés "The Christmas song" aller mest kjent. Selv om det er Mels egen versjon som gjelder for min del, synes jeg Nat kommer på en fin andreplass.

Dette er en fin liten samling julesanger, både de typisk amerikanske underholdningsgreiene og de litt mer sakrale. Det er morsomt å høre han synge svært gebrokkent tysk på "O tannenbaum". Og den som ikke får tårer i øynene av "The little boy that Santa Claus forgot", har et hjerte av sten.

Adventskalender: 8. desember

Bing Crosby kan nok aldri løsrives helt fra julen. Hans innspilling av "White christmas" var den mest solgte singelen helt til Elton John omskrev en låt til prinsesse Dianas begravelse. Bing har jo gjort mye annet også, filmer og plater, men han er og blir julemann.

Hans juleplate "Christmas is a comin'" er en hyggelig liten sak med slagere som "Silver Bells", "That Christmas feeling" og "Mele Kalikimaka" - i tillegg til "White Christmas" naturligvis, og 20 andre låter. The Andrews Sisters er englekor her og der. Koselig plate som passer til pepperkakebaking.

Adventskalender: 7. desember

Det britiske kammerkoret Polyphony er absolutt i verdensklasse, om de synger Bruckner eller Rutter. Stephen Layton dirigerer dem.

Deres juleplate fra 2004 inneholder en del tidligere innspilte komposisjoner, alle med relasjon til jul. Det er mange britiske komponister - John Rutter, Benjamin Britten, Kenneth Leighton, William Walton m.fl, men også amerikanske Morten Lauridsen og estiske Arvo Pärt. Og vår egen Edvard Grieg (Ave Maris Stella).

Høydepunkter:

*John Rutters "Nativity Carol"

*"Lully Lulla, thou little child" i Kenneth Leightons arrangement

*Peter Warlocks "Bethlehem Down"

- og den aller aller nydeligste: Peter Warlocks "Lullaby my Jesus".

Man blir helt salig.

Adventskalender: 6. desember

Dagens plate er en av de jeg har hatt lengst. Jeg tror jeg kjøpte den i 1996 da den kom. Selskapet er Verve, og de har samlet noen av sine beste musikere og vokalister og gitt ut denne perlen av en juleplate; "Jazz for joy".

Shirley Horn åpner med "The Christmas Song" sammen med bl.a. Mark Whitfield på gitar og Ron Blake på tenorsax. Fiiiiiiiiint... Roy Hargrove med bl.a. Christian McBride følger etter med "Frosty the snowman", Betty Carter med "Let it snow", senere kommer Abbey Lincoln med "Christmas cheer", Stephen Scott med "I'll be home for christmas" i en ganske flott arrangert versjon med nærmest latinske rytmer. Osv osv.

Som alle andre plater jeg skriver om... et must i enhver samling.

deLillos'85 på Rockefeller, 05.12.08

Min aller første deLillos-konsert var i mars 1988. Jeg var 12 år, stor fan, og lykkelig da de spilte i aulaen på den videregående skolen i nabobyen. "Før var det morsomt med sne" var akkurat sluppet, deLillos var kortklipte og hadde hvite dresser, og en gjesteartist som sang "På verdens tak" iført sin gamle konfirmasjonsdress. Det slo meg plutselig under kveldens konsert at flere av låtene som ble spilt nå, har jeg ikke hørt live siden den kvelden i mars 1988! Etter dette tok det fire år før jeg var på deLillos-konsert igjen - sånn er det når det kun arrangeres konserter på steder med 18årsgrense - og jeg klarte å snike meg inn ytterligere én gang før jeg ble 18. Men det året jeg fylte 18 og gikk på i allefall fire konserter, ble "Neste Sommer" utgitt, og jeg følte kanskje at de var inne på et litt annet spor fra da av. Mer gitar, mer rock, færre triolåter med piano. En helt kurant kunstnerisk retning å ta, for all del, men jeg var litt lei meg fordi jeg hadde gått glipp av liveopptredener i "Hjernen er Alene"-tiden.

Derfor var det veldig morsomt å høre deLillos'85 i kveld, tjue år etter den første konserten. De fikk virkelig bevist at trioformatet passer dem perfekt, og særlig på de eldste låtene. Det er så mange fine låter! Høydepunktet fra "Suser avgårde" var nok "Knut (er det sant)" - hvilken kanonlåt altså. Fra "Før var det morsomt med sne" kom "Anonym", "Nei ikke gjør det", "Jeg vet nok ikke", og ikke minst "Avismannen" - denne versjonen var helt sprakende av energi og kraft, Neil Young og transelignende suggesjon. Herlig!! Fra "Hjernen er alene" kom bl.a. "Lebestift" (vis meg andre band som synger om hjemmepermanent!!) og "Balladen om Kåre og Nelly". Fra "Svett smil" kom bl.a. "40 mil ute". Fra "Varme mennesker" kom "1984", ett av ekstranumrene.

Og en av mine personlige favoritter: "Hva har du tenkt", der Rune Lindstrøm synger omkvedet. (Men hva hørte jeg, til min store skrekk? En stygg grammatisk feil har dukket opp, og den forandrer jo både melodi og rytme! Nå sang han "Hva har du tenkt TIL å gjøre nå" - og det er en mer og mer vanlig språkblemme som jeg skulle ønske deLillos kunne droppe først som sist.)

En ny låt ble presentert, "Dynamo". Den kommer på det nye albumet i februar, og var i riktig fin klassisk deLillos-stil. Og mot slutten av konserten kom eks-gitarist Lars Lundevall inn til stor jubel fra publikum. "Glemte minner" ble spilt (og la meg bare skyte inn at denne låta har litt for mye til felles med en låt av Kurt Foss og Reidar Bøe til at det kan være tilfeldig.. mer om det når jeg har forsket litt).

Mange ekstranumre er et must på deLillos-konsert etter at publikum har ropt "mere! mere! mere!" en stund, og følgende låter kom som perler på en snor: "Neste sommer", "1984", "Sveve over byen" (kjempefin!!), "Hjernen er alene", "Kokken Tor", "Stakkars Oslo" og "Min beibi dro avsted". Salen kokte, det var allsang på så å si alle låtene gjennom hele konserten, og alle var så glade at man ikke klarte å bli irritert på de som alltid dytter og brøler og søler øl.

Min ungdomsfavoritt holder seg virkelig godt. DeLillos har pepp nok til å fortsette i mange år til, og jeg gleder meg allerede til neste konsert - som blir min fjortende, om jeg ikke tar helt feil.


Forresten, her er to velmenende tips til Rockefeller:
*Rens teppene oftere, det lukter ikke godt der inne. Det eneste negative med røykeloven er at man plutselig kjenner alt annet som lukter vondt - alt som ble overdøvet av røyklukta før. Ikke at jeg klager på røykeloven altså, den er noe av det beste som har hendt meg.
*Ikke spill en samleplate med norsk musikk før en deLillos-konsert. DiDerre og Postgirobygget er virkelig ikke oppvarming, det er bare deprimerende. (Til gjengjeld blir man jo enda gladere når livemusikken begynner, kanskje det var hele poenget? hehe)

Adventskalender: 5. desember

Karen Carpenters stemme ville fått meg til å føle meg trygg i en atomkrig. Skulle jeg velge noen til å sitte på sengekanten og synge nattasanger for meg, hadde jeg ikke vært i tvil. Hun begynte som trommeslager i bandet til broren sin, men gikk etterhvert over til å synge mer og mer. De hadde knallgode låtskrivere (Burt Bacharach, Rod Temperton, Leon Russell, Roger Nichols, i tillegg til egne komposisjoner). Ethvert hjem burde ha en Carpenters-plate, om ikke annet for å mimre tilbake til 70tallet og barndom og polyester og vakre pompøse arrangementer.

Juleplata er en samling av to, såvidt jeg vet, som ble utgitt i hhv 1978 og 1974. Den åpner med 28 sekunder a cappella Richard Carpenter og "O come O come Emmanuel", og deretter kommer en festlig orkestermedley over kjente julesanger som utrolig nok ikke blir irriterende (jeg er ikke så glad i medleyer). "God rest ye merry gentlemen" i storband-arr a la Duke Ellington er ikke noe man hører hver dag.

Så kommer "Christmas Waltz", som jeg nevnte tidligere (Dianne Reeves-platen) - og dette er, sammen med Sinatras versjon, min favoritt. Hvilken perle! Disney-kor og orkester, og Karens vakre stemme... Det er underlig at denne har gått i glemmeboken. (Det vil si, det er et par norske som har gitt den ut de siste par åra med vekslende hell, men det velger jeg å ikke tenke på...)

"Sleigh Ride" er også veldig fin hos Carpenters. Og "Have yourself.." naturligvis. Og "The Christmas song". Det er mange av de samme sangene som går igjen på disse platene! Og mange, MANGE flere.

CD2 er mer sammensatt - her er det flere medleyer, "My favorite things", utdrag fra Nøtteknekkeren av Tsjajkovskij osv. Fin den også.

Adventskalender: 4. desember

Ella, Ella, Ella. Skal man rangere jazzsangere, og det bør man vel kanskje ikke gjøre altfor mye av (det er så mange gode), så rager Ella øverst på min liste. Det har vel blitt presisert en del ganger her i bloggen.

Hennes juleplate fra 1960 er som tittelen antyder, swinging. Den åpner med "Jingle bells" i uptempo, fortsetter med "Santa Claus is coming to town" i swingtakt, deretter en av de fineste versjonene jeg vet av "Have yourself a merry little Christmas". Blåserne i introen er legendariske! Så kommer "What are you doing New Year's eve", platas første ballade. Ella smyger seg inn i øret med sin fløyelsmyke stemme... og så går tempoet opp igjen med "Sleigh Ride". Giddyup, giddyup, giddyup! Videre kommer "The Christmas song", "Let it snow", "Winder wonderland" m.fl., før det hele avsluttes med "White Christmas". Frank DeVols nydelige arrangementer passer stemmen hennes perfekt.

Jeg sier det samme som i går: Er du glad i jazz, er dette plata for deg.

Alternativt cover:

Messiaen og KammerKork, Store Studio 03.12.08

Kringkastingsorkesteret har jevnlige kammermusikk-konserter, der én av musikerne i orkesteret står for programmet, samler noen musikere og fremfører verker de har et spesielt forhold til. I kveld var det fiolinist Annar Follesø som hadde ansvaret, og han valgte hundreårsjubilanten Messiaen som hovedkomponist. Selveste Messiaen-ekspert Håkon Austbø trakterte flygelet, Audun Sandvik spilte cello og Bjørn Nyman klarinett.

Konserten åpnet med landsmannen Debussys fiolinsonate (1917), som var det siste han skrev før han døde. Under første verdenskrig var det antagelig viktig å skille seg fra tysk musikk og heller holde på det franske, og i tillegg se tilbake på de gamle klassikerne Rameau og Couperin. Det sies også at Debussy var inspirert av både sigøynermusikk og spansk musikk på denne tiden. Sonaten ble nydelig framført, virkelig vakkert, og jeg kunne høre enkelte senromantiske trekk også - kanskje ikke intensjonen fra Debussys side, hva vet vel jeg, men i enkelte små partier kunne jeg fort ha gjettet at det ble komponert førti år tidligere.

Deretter kom Griegs eneste verk for klavertrio, den ensatsige Andante con moto, som er i høyromantisk stil fra 1878. Klavertrio er en av de vakreste besetningene jeg vet, hvor alle tre instrumenter virkelig føles likeverdige, og det er litt synd at Grieg aldri komponerte mer for akkurat dette. Til gjengjeld er Andante con moto et glimrende verk.

Etter pause var det klart for Messiaens "Quatuor pour la fin du temps", eller "kvartett til tidens ende", som han skrev i fangenskap under andre verdenskrig. Besetningen er klaver, fiolin, cello og klarinett - fordi det var de instrumentene som var tilgjengelige i fangeleiren. De var fire musikere der. Kvartetten ble urframført for medfanger.

I programmet var Messiaens egne notater om satsene med, med beskrivelser av musikken, og det var interessant å lese. Det er fugler, engler og regnbuer, veldig mange farger, og klangene i musikken skaper disse fargene. Og omvendt. Og over det hele ligger en religiøs åpenbaring, som vi kanskje aller helst hører i siste sats når guds barn stiger opp til himmelen og sin fader, illustrert av den stigende fiolinen som spiller i sitt aller høyeste register i pianissimo.

En av satsene er for solo klarinett, og Nyman spilte virkelig flott her - fra det svakeste og nesten uhørbare pianissimo til det sterkeste fortissimo på grensa til det ubehagelige (når det gjelder styrken i tonen), på en og samme tone. Vakker klang i klarinetten, fine melodiske linjer. En sats er for cello og klaver, og dette var også nydelig vakkert - langsomt, langsomt, tiden står stille, helt meditativt. Sistesatsen for fiolin og klaver - kvartettens høydepunkt – er i samme stemning, og det var nesten så man ikke våget å puste på slutten.


Dette var virkelig en alle tiders konsert, og det er rett og slett luksus å gå inn i Store Studio en onsdagskveld og få servert slike ting av noen av landets aller beste musikere. Mer kammermusikk til folket!

Adventskalender: 3. desember

Dagens juleplate kom i 2004 og er signert Dianne Reeves, en av vår tids aller aller største jazzsangerinner. Dianne er helt unik og bør oppleves live minst én gang i livet. Jeg har vært på tre konserter med henne så langt og lengter til den neste! Sarah Vaughan er hennes vokalmessige forbilde, men hun har definitivt sin egen stemme og den bruker hun for alt den er verdt. Makan til improvisasjon og fine melodiske linjer har ikke verden hørt siden Ellas storhetstid. Men tilbake til juleplata:

Hun har med seg sitt faste band bestående av Peter Martin på piano, Reuben Rogers på bass og Gregory Hutchinson på trommer, samt en del andre i tillegg.

Låtvalget er veldig fint. Det er første gang i historien jeg har syntes "The little drummer boy" har vært verdt å høre på... Deretter en uptempo-versjon av "Carol of the bells", også kommer platas høydepunkt: "Christmas time is here", tidligere nevnt i forbindelse med Vince Guaraldis Charlie Brown-juleplate. Hun gjør den så fint!! Og deretter følger en annen nydelig ballade, "This time of the year", gjort kjent av Brook Benton i 1960. Fine "Christmas waltz" er her også, dog i en litt annen versjon enn man er vant til (Sinatras og Carpenters'versjoner er mine favoritter). Videre kommer "I'll be home for Christmas", "The Christmas song", "Have yourself...." - og selvfølgelig Thad Jones' mesterverk "A child is born".

Er du glad i jazz og dyktige sangere, er dette definitivt juleplata for deg. Og husk for all del å kjøpe billetter neste gang Dianne er i byen!

Adventskalender: 2. desember

Dagens luke inneholder juleplaten til The Singers Unlimited. Denne kjøpte jeg på vinyl på et loppemarked for flere år siden, og det var øyeblikkelig kjemi mellom oss. Her er det mange ukjente låter som jeg aldri har hørt før, og de er så nydelig vakre - jeg kan ikke begripe at ikke flere har gjort disse. På en annen side ville det bare blitt nedtur, for ingen - INGEN - kan synge dem som The Singers Unlimited, med Bonnie Herman i spissen. Denne plata har ført til at jeg får julestemning straks jeg hører The Singers Unlimited, om det så er "fool on the hill" de synger...

Høydepunkter:
*Ah bleak and chill the wintry wind
*Nigh Bethlehem
*Carol of the Russian children
*Jesu Parvole

Denne hører definitivt hjemme i ethvert hjem.

Monteverdis Mariavesper 30.11.08

Oslo Domkor framførte Monteverdis store Mariavesper i Trefoldighetskirken denne helgen. Verket ble skrevet i 1610, for nesten fire hundre år siden. Det er mektig musikk, Monteverdi var den største i sin samtid, og dette var hans bevis for at han også var en kirkemusikk-komponist etter å ha publisert en drøss madrigaler. Mye minner om hans store opera L'Orfeo, og han gjenbruker til og med åpningen herfra. Solistene var delvis plassert rundt i kirkerommet, noe som ga en fin ekko-effekt. Koret sang veldig fint, solistene var svært dyktige, og min lutt-favoritt Rolf Lislevand viste hva han er god for.

Adventskalender: 1. desember

Vi kjører reprise fra i fjor - og temaet er juleplater.

Først ut er Vince Guaraldis "A Charlie Brown Christmas". Dette er musikken fra tegnefilmen fra 1965 med samme navn. Filmen har blitt vist i USA hver jul siden 1965, men her i Norge kan jeg bare huske å ha sett den et par ganger (men den finnes jo på dvd).

Vince Guaraldi er jazzpianist og har med seg bass og trommer, og på noen spor synger et barnekor (knøttene-stemmene). Her er Greensleaves, Hark the Herald Angels sing, O Tannenbaum, kjente Knøttene-tema som Linus & Lucy, Für Elise og Skating, og høydepunktet er Guaraldis egen melodi "Christmastime is here" - som også har blitt gjort av andre artister i andre sammenhenger. En nydelig jazzballade.

En av mine favorittjuleplater!

Bryn Terfel og Malcolm Martineau i Bærum Kulturhus, 28.11.08

Bryn Terfel har vært i Norge den siste uka - først konsert i Olavshallen, deretter i Den Norske Opera, og nå i kveld med et helt annet repertoar i Bærum Kulturhus, akkompagnert av Malcolm Martineau. Terfel har et rykte på seg for å være en usedvanlig hyggelig og karismatisk mann, i tillegg til at han er musikalsk unik med et register og en bredde man sjelden ser maken til.

Kveldens program var delt inn i to avdelinger. Før pause sang han britiske sanger, aller først John Ireland, som regnes som en slags engelsk impresjonist. Jeg har hørt noen av strykeverkene hans før, og dette er vakker melodisk musikk som helt klart har et engelsk preg, selv om det løsriver seg litt fra det typisk romantiske. Sangene var intet unntak - de var flotte. Deretter en sang av Peter Warlock, en annen av disse engelske komponistene jeg liker så godt. Så var det tid for et nytt bekjentskap for min del, Frederick Keel. Et ganske ukjent navn. Så to sanger av Vaughan Williams, veldig fint, og til slutt før pause kom fire nydelige sanger av Roger Quilter - bl.a. "Now sleeps the crimson petal" og "Weep you no more, sad fountains". Hans samling av sanger regnes som noe av det vakreste innen det klassiske sangrepertoaret i England, og Malcolm Martineau har spilt inn noen av dem med en annen sanger, John Mark Ainsley.

Etter pause var det tid for litt mer variert musikk, en arie fra Händels Berenice, en konsertarie av Mozart, fire lieder av Schubert (bl.a. "Heidenröslein" og "An Silvia") , tre franske og litt mer ukjente romanser av Gabriel Fauré, og til slutt fem keltiske sanger fra hans nyeste album - deriblant "Loch Lomond" og "Danny Boy". Det ble naturligvis ekstranummer, Bryn flirtet heftig med damene på første rad og overrakte dem den relativt redselsfulle blomsteroppsatsen han fikk - til stor applaus fra publikum.

Jeg lar meg virkelig imponere av hans bredde. Teknisk sett har han et stort omfang, og det virker som om han har akkurat samme kraft både i høyden og i dybden og midt på. Han har en unik evne til å artikulere, synge tydelig og presist, vi får med oss alle ordene, ikke en bokstav blir slukt - uten at det føles unaturlig. Han lever seg inn i teksten, bruker ordene, synger ordet "squeeky" med en squeeky stemme, og ordet "gentle" synger han så mykt at man blir mør. Og jeg gjentar - alt dette, uten at det blir unaturlig eller overdrevent og påtatt, som man kanskje kan oppleve hos noen andre sangere. Jeg tror det handler om at han er seg selv 100% når han står der og synger. Han har et vanvittig talent, men det har nok ikke kommet gratis. Det vitner om stor konsentrasjon, innstuderingsevne og respekt for verket. Han synger Verdi, han synger Vaughan Williams, han synger Händel, han synger Schubert, og alt gjør han med samme glød og innlevelse. Og akkurat det har jeg enorm respekt for.

Alive-a-live-oh!

(Etter lydprøven ble jeg sittende igjen i salen mens Bryn gikk til et intervju, og da ble Martineau sittende og spille igjennom en del av sangene. Jeg satt musestille og lyttet, helt alene i salen... og tenkte at dette er en once in a lifetime-opplevelse; at Malcolm Martineau, en pianist jeg har hørt så mange plater av og beundret i årevis, spiller bare for meg.)

En casual glam Bryn under lydprøven.


Konserten sendes i NRK P2 tirsdag 6. januar (Kammertjenerne).

"Thora på Rimol" i operaen, 22.11.08

En senromantisk norsk opera er jammen ikke noe man hører hver dag. At operaen skulle sette opp Hjalmar Borgstrøms "Thora på Rimol" i sin første sesong, var en gledelig overraskelse. Skuffelsen over at det kun ble en semiscenisk versjon, forsvant straks forestillingen begynte - Paul Curran hadde nemlig regien, og han hadde virkelig fått maksimalt utbytte ut av de få kulissene og de nøytrale svarte antrekkene.

Musikken til Borgstrøm er alt annet enn norsk nasjonalromantikk - dette er europeisk romantisk musikk, kanskje aller mest inspirert av tyske operaer og Wagner. Dramatiske vendinger, nydelige melodiske partier, sammenhengende fra start til slutt uten applaus. Ingen resitativ-arie-form.

Thora ble skrevet på 1890tallet med tema hentet fra kongesagaene - hvordan trellen Kark tar livet av sin herre Håkon Jarl på Melhus i Sør-Trøndelag mens Olav Tryggvason er på jakt etter dem. Midt oppi det hele: Thora, kvinnen som Håkon elsker, og som slites mellom hvem hun skal være lojal mot.

Maria Stattin var strålende i rollen som Thora. Det var svært høy kvalitet over de andres prestasjoner også - Trond Halstein Moe som Håkon Jarl, Harald Bjørkøy som Olav Tryggvason, og ikke minst Knut Stiklestad i rollen som Kark - de fortjente all applaus og bravo-rop de fikk.

Dagens jubilant

En trommevirvel for White Album! I dag er det 40 år siden dette praktverket ble utgitt.

Her er det jeg skrev for et år siden. Definitivt min favorittplate av Beatles. Et kjede av perler.. for å bruke et litt dølt uttrykk.

Joshua Redman & Trondheim Jazzorkester, Nasjonal Jazzscene 20.11.08

Joshua Redman er høstens samarbeidspartner for Trondheim Jazzorkester, og en ny plateinnspilling er på trappene. Deres første møte var da Redman var Artist In Residence under Moldejazz i 2006, og konsertens første verk "Space is still the place" ble skrevet til den anledning av komponist/arrangør/saksofonist Eirik Hegdal. Videre fikk vi høre en rekke andre komposisjoner av Hegdal, og genremessig fikk jeg assosiasjoner til både Bill Frisell, Charlie Haden Liberation Music Orchestra og Frank Zappa. Fine solopartier med Nils Olav Johansen og Mats Eilertsen. Mye morsomt spill innimellom, som f.eks. en frisk dialog mellom Redman på sopransax og Ola Kvernberg på oppmikket fele. Besetningen er også interessant - i tillegg til kompgruppe, gitar og trompet/trombone/sax, består de av horn, bassklarinett, fløyte, to celli og fiolin. Det klinger veldig bra, det er fin utnyttelse av dynamikk og til tider relativt eksperimentelt - men samtidig ytterst tilgjengelig. Mer sånt!

Nils Olav Johansen og Joshua Redman

Tilstandsrapport

Nick Drake - koselig mann på D

Ferdig med B på jazzen og D på pop/diverse. 

Jeg har danset meg gjennom d'Angelo, d'Sound og De La Soul, fått diverse Dagsland-sitater på hjernen ("KA KANN EG GJØR, EG E SÅ LIIIIIIDEEN!"), mimret over Dance with a Stranger og tenkt at jo, det var gode tider, men det blir nok en god stund til jeg hører på dem igjen, jublet over gjenhøret med de første deLillos-platene (mer om det siden - de fortjener en egen post), ledd av danske Det Brune Punktum som jeg reiste til Midt-Fyn-festivalen for å høre live i 2004, irritert meg litt over Dido, lidd meg gjennom "Walk of life" men forsåvidt mimret på en koselig måte over andre ting Dire Straits har gjort, hørt på Snoop Dogg mens jeg så Simpsons (interessant kombinasjon, men kanskje enda mer interessant at jeg har invertert han og altså satt han på D for Dogg), vasket leiligheten og kost meg med Nick Drake, innsett at Dronning Mauds Land kanskje ikke er helt min greie, danset litt mer til Dubstar, og endt bokstaven D med selveste Dum Dum Boys. En svært variert journey her altså. En rar bokstav. Her trengs det kanskje litt opprydding og utsiling. 

Og når det gjelder jazz, har jeg brukt lang tid på bokstaven B. Den rommer jo både Chet Baker, Count Basie, Art Blakey, Michael Brecker og Donald Byrd, og dette betyr mange MANGE plater å høre på. Innimellom andre ting på B.    

Klassisk: Midt i Grieg. Fullstendig rapport kommer etter Fauré eller deromkring. Men en ting vil jeg bare si: 

Det er når man lytter gjennom samlingen sin på denne måten at man oppdager at man har TRE innspillinger av Peer Gynt. Hmmmmm. Det kan bli litt too much. 

Ringstrøms siste dag før flytting

Her har jeg tilbragt mange timer i mitt liv. Heldigvis skal de ikke flytte langt, og jeg kommer til å være en trofast kunde i de nye lokalene også.


Platene koster 5 kroner stykket i dag. Jeg gjorde følgende kupp: Glen Campbell, Sammy Davis Jr, Andy Gibb (tror jeg har den fra før), Peter Allen, Andy Williams, og to stk Barbra Streisand - deriblant den gamle juleplata hennes. Hurra!

Dagens iPod 11.11.2008

• Frances Langford: "Easy to love"
• Madness: "Our house"
• Miles Davis: "Rocker"
• Michel Legrand: "The summer of '42"
• Sting: "Like a beautiful smile"
• Jon Eberson Group: "Fantasy"
• D'Sound: "Sing my name"
• Donald Fagen: "Green flower street"
• John Coltrane: "I'm old fashioned"

Aimée Mann, Rockefeller, 09.11.2008

Aimée Mann spilte konsert i Oslo, og det er en glede å høre henne live - hun er en av de artistene som er like bra live som på plate, det høres ganske likt ut, og det synes i allefall jeg er veldig hyggelig. I tillegg er det jo orgel/pianobasert pop, og det går også rett hjem hos meg. Den eneste gitaren på scenen var Aimées egen stålstrenger, og ellers var det el-piano og B3 og keyboard som akkompagnerte henne, i tillegg til trommer og bass. Hun spilte en god del hits, en del fra sitt nye album, og naturligvis en del fra Magnolia-platen.

Oppvarmingsbandet "The Submarines" falt også veldig i smak - en duo fra Los Angeles med glad alternativ pop og stor sjarme.

Giant Steps

Giant Steps passer bra på en lykkedag som denne!

Ny blogg!

Da er LP-bloggen et faktum - enn så lenge er det bare én post, men her har jeg store planer om å poste jevnlig. 

Merk dere adressen allerede nå: http://i-love-my-lps.blogspot.com