Suzanne Vega på Rockefeller, 08.08.07

Foto: Mitt eget

Jeg har en lang mental liste over band og artister jeg har likt i mange mange år, som jeg vil høre live før eller siden. Suzanne Vega har vært på den lista i nøyaktig tjue år, og jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har somlet meg til å gå når hun har spilt i Oslo tidligere. Det jeg vet, er at jeg skal gå på samtlige av hennes konserter her i byen i framtiden!

Når Suzanne Vega blir omtalt i media, plasseres hun ofte blant en drøss av andre singer/songwriters, og helst kvinner med gitar. Jeg synes det blir litt kunstig å sammenligne på denne måten. Det er ikke gitaren som gjør henne til det hun er, ei heller at hun er kvinne. Det er melodiene, det er stemmen, det er tekstene, det er arrangementene, det er New York-stemningen, det er helheten. Hun er nok forbilde for en rekke artister i lignende genre, såkalte followers, men det er få som kan måle seg med henne når det gjelder nettopp denne helheten.

(Det har vært litt stille fra hennes kant de siste årene, og hun har byttet plateselskap og management. Den nye plata er utgitt på Blue Note. Kritikkene har vært gode.)

Konserten på Rockefeller i kveld var virkelig suveren. For det første er hun veldig naturlig på scenen, hun er trygg og sikker med eller uten gitar, og binder det hele sammen med små historier mellom låtene, litt om bakgrunnen til hver tekst. For det andre har hun nydelige melodier, tekster og arrangementer som strekker seg langt utover fem grep - det er plussakkorder og majakkorder og add9akkorder og fine små obligatmelodier. For det tredje har hun et knakende godt og samspilt band, deriblant en multiinstrumentalist på keyboard, bratsj, gitar og backing vocals. Og for det fjerde: Stemmen hennes. Den er klar, ren, kjølig, nær, og ikke det minste tilgjort. Fra første sekund blir man forsikret om at den holder; man vet at den aldri blir skjærende, den sprekker ikke, og den kommer til å gjøre nøyaktig hva den skal gjøre: formidle de vakre melodiene på den personlige måten hun er kjent og elsket for. Denne 100% tryggheten og vissheten om at det som kommer blir optimalt, opplever man ikke så ofte på konserter. Mine eksempler de senere år: George Michael i Oslo Spektrum i 2006, Dianne Reeves på Cosmopolite i 2006 (og København 2003 og Oslo Konserthus 2002?), Stevie Wonder på Stockholm stadion i 2004, Keith Jarrett i København 2004, og K.D. Lang i Carnegie Hall, New York, også i 2004. Jeg har vært på veldig mange bra konserter i mitt liv, men det er allikevel et fåtall som har en såpass gjennomført høy kvalitet fra ende til annen, uten et sekund med dautid.

Suzanne Vega åpnet med Tom's Diner, a cappella-låten fra Solitude Standing-plata, selvfølgelig uten akkompagnement. Og konserten sluttet med samme låt - men i liveversjon av housepop-remixen som DNA gjorde i 1990! Veldig morsomt og ganske uventet. Det hadde igrunnen vært kult om konserten virkelig sluttet på den måten, men det kom jo naturligvis (og heldigvis) noen etterlengtede ekstranumre.

De låtene jeg husker i farten - både gamle og nye:
Tom's Diner (a cappella), Marlene on the Wall, New York is a Woman, Caramel, Frank & Ava, Angel's Doorway, In Liverpool, Zephyr & I, Pornographer's Dream, Penitent, Gypsy, The Queen & The Soldier.