Det er moro å høre operaorkesteret på konsert og ikke bare på forestillinger. I kveld hadde de besøk av den svenske superbarytonen Peter Mattei og den britiske dirigenten Paul Daniel.
Konserten åpnet med Mendelssohns konsertouverture "Hebridene", et fint stykke inspirert av et besøk han gjorde i Skottland. Særlig vakkert er det ca ti minutter inn i stykket der klarinettene kommer forsiktig inn etter litt større dønninger i orkesteret. Dette er en slags programmusikk, siden det er såpass knyttet til naturen på Hebridene med huler og grotter og bølger som slår mot klippene.
Så kom Peter Mattei inn, og framførte Mahlers første sangsyklus "Lieder eines fahrenden Gesellen" til tekst av Mahler selv. Fire sanger om den reisende som tenker på tapt kjærlighet - ikke så ulikt Schuberts Winterreise (Wilhelm Müllers dikt) i tematikk. Mattei synger med stor innlevelse, lite anstrengelse, mye dynamikk og følelser og vakker lys klang. Det var en nytelse å høre på. Lieder med fullt orkester er veldig annerledes enn klaver - alt til sin tid og begge typene akkompagnement er bra på hver sin måte, men ettersom det er sjeldnere man hører denne typen orkesterlieder blir det en spesiell opplevelse - særlig når det er såpass profesjonelt fremført. Det dynamiske blir ekstra virkningsfullt.
Til slutt Mahlers første symfoni, opprinnelig tenkt som det symfoniske diktet Titan. Førstesats langsom, med tema fra en av sangene i "Lieder eines fahrenden Gesellen". Naturfølelse, trompetene var langt unna (bak scenen), det var fugleimitasjoner. Andresats var litt mer humoristisk preget, folkemusikk, en munter sak som jeg kjenner godt fra et eller annet sted. Tredje sats var en slags kanon over Fader Jakob - men i moll - og kontrabassen begynte med temaet i sitt høyeste register, hvilket jeg trodde var en skalmeie (!) eller lignende. Deretter kom fagotten inn, og det ene instrumentet etter det andre. Sistesats er en ordentlig finale, "Stürmisch bewegt", de svært dyktige hornistene reiste seg og spilte stående for å overdøve orkesteret, og det ble en feiende flott avslutning på en svært vakker symfoni.
Dirigenten var et kapittel for seg selv - han hoppet, trippet, fløy, flakset, bokset og poserte - og av og til hevet han hendene på en måte så man kunne tro han ville skremme vettet av musikerne. Jeg fikk assosiasjoner til denne dirigenten (fra 3.16 og utover).
Hurra for at operaen og dens glimrende orkester også kan brukes på denne måten!
2 kommentarer:
Jeg var også der! Jeg lo godt av det med skalmeien, håper det ikke kommer kontrabassisten for øre :-) det der er jo liksom deres ene store øyeblikk i hele orkesterreportoiret. HER for en gangs skyld skal kontrabassen skinne i forgrunnen, også stitter folk og regner med det må være en skalmeie!
Ja det var en fin kveld, og takk for en fin blogg!
Det var isåfall ment som et kompliment! :) Jeg synes det var riktig fint, og det er sjelden man hører de lyseste tonene på en kontrabass. Jeg trodde det var cello aller først, men så ingen cellist som spilte.. og da syntes jeg plutselig det hørtes ut som et fint gammelt barokk-blåseinstrument :)
Legg inn en kommentar