Bellinis opera La Sonnambula (søvngjengersken) var musikalsk sett en nedtur etter Butterfly to uker tidligere. Historien er så tynn, så tynn - og musikken er relativt kjedelig. En eller to fine arier, ellers ganske meningsløs... MEN The Met hadde sikret seg superparet Natalie Dessay og Juan Diego Florez som gjorde stor suksess i La Fille du Régiment i fjor på denne tiden. Det reddet forestillingen for min del. Dessay har et helt unikt kroppsspråk, og kombinert med en stemme som for oss virker helt uanstrengt om hun danser eller spretter eller snurrer rundt - i tilfeller der hvem som helst ellers ville hikste andpustent - er hun virkelig en stor, stor stjerne.
I tillegg hadde de gjort forestillingen til en slags meta-forestilling - handlingen var lagt til bak scenen i et operahus. Sånn sett kan man absolutt si at de hadde gjort mest mulig ut av et svært, svært tynt utgangspunkt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar