Åh.
Dette er tredje gangen jeg ser Madama Butterfly. Jeg har sett den én gang i Den Norske Opera, én gang i New York City Opera, og nå på HD-overføring fra The Met. Historien er gripende og Cio-Cio-San er så ung og lykkelig og trofast mot sin amerikanske ektemann, som nærmest glemmer henne straks båten hans seiler mot USA. Men hun venter og venter, forteller sin lille sønn om hans far som snart kommer tilbake...
Patricia Racette var veldig flott i rollen som Cio-Cio-San, Madama Butterfly. Hun er en glimrende skuespiller. Suzuki, hennes maid, spilte også utrolig ekte. Og den lille gutten var ikke et levende barn som det pleier å være - det var en dokke som ble styrt av tre mennesker (en hadde bena, en hadde ryggen og høyrearm, en hadde venstrearm og hodet), og bevegelsene var så livaktige og naturlige for en liten toåring at det ble mer ekte enn når det faktisk er en liten gutt som spiller rollen.
Det er selvpining å se Madama Butterfly. Det er så nydelig vakkert alt sammen, men historien er så grusom at hele tredje akt ses gjennom et slør av tårer, og i siste scene kan i allefall ikke jeg gjøre annet enn å lukke øynene og forsøke å glemme hva som faktisk skjer.
1 kommentar:
Fikk også med meg dette fantastiske stykket på lørdag. Og tårer.... ikke nevn dem.
Legg inn en kommentar