Milton Nascimento, svært prominent sanger, gitarist og låtskriver fra Brasil gjennom de siste førti år, er et slags bindeledd mellom brasiliansk musikk og jazz, men ikke i bossanova-retning sånn som f.eks. Antonio Carlos Jobim. Hans låter er sunget av mange vidt forskjellige artister, og han har samarbeidet med jazzmusikere som Wayne Shorter, Paul Simon, Quincy Jones og til og med Duran Duran. En allsidig mann. Jeg kjenner han best fra gamle LPplater fra slutten av 60tallet som vi hadde hjemme, med Sergio Mendes og Bossa Rio og Milton og flere andre brasilianske storheter. Og da særlig "Travessia", på engelsk "Bridges", som kanskje må sies å være hans aller største hit.
Milton er blitt 67 år og litt dårlig til beins, men stemmeprakten har han i behold, ikke mye tegn til alderdom der. Klar og kraftig stemme, myk med en liten twist, og høy falsett som titt og ofte sang duett med enten sopransax eller trompet/flygelhorn. Han trakterte gitar, litt piano, og et bittelite trekkspill. Med seg i bandet hadde han franske musikere - Lionel Belmondo (sopran- og tenorsax samt altfløyte), Stephane Belmondo (trompet&flygelhorn), Eric Legnini (piano), Thomas Bramerie (bass) og Andre Ceccarelli (trommer). (Sistnevnte gjorde forøvrig en fin versjon av West Side Story i 1997 husker jeg, med DeeDee Bridgewater, Richard Galliano m.fl.)
Konserten åpnet med en instrumentallåt der alle musikerne fikk presentert seg med hvert sitt kor, også kom Milton inn til stor applaus. Han begynte alene sammen med sopransax og trompet å synge en av sine signaturlåter "Ponta de Areia", en låt som åpner plata "Native dancer" som han gjorde med Wayne Shorter i 1974, og som med sin melodikk og brasilianske preg helt klart peker fram mot Pat Methenys prosjekter mot slutten av åttitallet, "Still life (talking)" og "Letter from home". Både instrumentmessig og i vokalen - Pat bruker også vokalistene som instrumentalister, med lange toner uten ord, og gjerne i falsett. Mon tro om Milton er en gudfar for akkurat dette. Han er i allefall veldig glad i sekst-sprang, gjerne fra grunntonen og opp til seksten akkompagnert av en subdominant-maj-akkord, etterfulgt av en durmediant-plussfem, for eksempel... Veldig mye vakkert harmonisk sett.
Deretter kom en annen av hans store hits, også covret av mange andre, nemlig "Cancao do Sal". Denne fantes også på en av våre gamle brasil-LPer, dog med Bossa Rio. Etterpå fulgte noen for meg ukjente låter, men så kom den mest etterlengtede - nemlig Travessia. Her spilte han ikke gitar, men ble vakkert akkompagnert av piano og komp. Blåserne fikk også slippe til, så Milton sang refrenget bare én gang - men til gjengjeld ble de høye tonene virkelig høye, og lange, og hvis noen i salen trodde at stemmen var falmet med årene, fikk han jammen motbevist det her.
Kveldens store allsang ble "Maria Maria", med intensiv klapping på to og fire (noen forsøkte seg på en og tre men ble øyeblikkelig irettesatt), og et omkved som sitter i hodet fremdeles. Publikum vaiet med store brasilianske flagg, Milton tok tak i flagget og flakset litt med det han også, før han subbet tilbake til plassen sin og avsluttet konserten. Men ekstranumre ble det naturligvis - først ett med hele bandet, og til slutt - etter minst fem minutter med klapping og plystring og høye rop, kom han tuslende fram igjen, alene med gitaren, og fortalte en historie på gebrokkent engelsk som jeg ikke helt fikk tak i. Mens han snakket og famlet med ordene, tok han et par grep på gitaren som var blitt ganske ustemt i løpet av kvelden, og stønnet vantro "oh my GOD..." før han stemte den. Så fortsatte han historien, og sang en siste låt mens han klimpret fint og forsiktig, og den velkjente stemmen tonet etterhvert ut mens han labbet av scenen og vinket til fansen.
En fattiglus som meg var plassert ut på sidelinja, altså tredje balkong venstre, men jeg synes det var helt ok å sitte der. Man ser så å si hele scenen om man bøyer seg litt ut, og i dette tilfellet var jo musikerne samlet midt på. Av de som satt på 2. balkong, fikk jeg hørte at sikten var enda bedre. Det lover bra, da operaen stadig tilbyr billige billetter på disse plassene. Det kan absolutt komme til nytte, særlig fordi jeg har tendensen til å klynkende måtte slå fra meg konserter jeg egentlig vil gå på, fordi det koster over 500 på parkett.
Det eneste jeg har å utsette på konserten, var at lyden ble litt voldsom - ikke i høyde, men i klang. Det er svært god akustikk i operaen, virkelig noe helt annet enn tilsvarende konserter i Konserthuset, og i dette tilfellet var det av og til litt vanskelig å skille ut instrumentene fra hverandre - lydbildet ble instenst tett og klangfullt til tider. Men det var ikke plagsomt. Kanskje var det på grunn av plasseringa mi. (Men musikerne slet litt med monitoringa til tider, så lydmannen hadde nok å gjøre under konserten)
Det er fint å oppleve slike påler i musikkhistorien.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar