Kl. 16 spilte Guro Kleven Hagen partita BWV1004 i d-moll, så ubeskrivelig nydelig. De første fire satsene er tradisjonelle barokke dansesatser, Allemande, Courante, Sarabande og Gigue, men den femte satsen er en Ciaconna, altså en chaconne. Denne ene satsen er et av Bachs største mesterverk for fiolin, den sprenger alle rammer, varer lenger enn de andre satsene tilsammen (13-14-15 minutter?) og blir nesten suggererende i sin korte repeterende harmoniske progresjon som danner grunnlaget for alle variasjonene. Et stykke uti går den over i D-dur, et nokså rolig parti som modulerer litt hit og dit, før den er tilbake i d-moll igjen - så utrolig vakkert! Kleven Hagen er bare 15 år, og imponerte stort med sin fine og modne tolkning.
Jakob Lindberg spilte deretter luttsuite BWV 995 i g-moll, et annet verk jeg er veldig glad i. Bachs luttsuiter går jevnt og trutt på spilleren hjemme hos meg, i denne innspillingen. Suiteformen klinger så godt i lutten. Lindberg ble mikket opp, da en motordur fra et cruiseskip i havna ble litt for tydelig - men jeg klarte fint å lukke ørene for duren og heller vie Bach min fulle oppmerksomhet.
Kl. 18 var det klart for mer lutt - og sang; Anna Magdalenas andre notebok hvor Bach samlet egne og andres sanger til sin kjære hustru. Anna Emilsson sang med lys, lett og ung sopran, og Jakob Lindberg akkompagnerte. Litt forsiktig i starten, man burde kanskje sitte nærmere utøverne så man hørte bedre, men etterhvert ble balansen mellom vokal og lutt bra. En liten instrumental-avdeling fulgte så, Bachs preludium BWV 999 i c-moll og fuge BWV 1000 i g-moll, og jeg fikk plutselig et minne om å ha prøvd meg på preludiet en gang.. men jeg kunne isåfall ikke ha kommet veldig langt. Nydelig. Til slutt flere sanger fra Anna Magdalenas samling.
Klokka 20 var det klart for Brandenburgerkonserter med Norsk Barokkorkester under ledelse av Gottfried von der Goltz. Tidligere på dagen ble nr. 2 og nr. 3 framført (av TrondheimSolistene), og nå var det nr. 4 og nr. 5 som stod på programmet. Jeg blir alltid like overrasket når jeg kommer på Bach-konsert og skal høre "orkesterverker" - for så å oppdage at "orkesteret" består av continuogruppen og et par til. Dette er jo kammermusikk tross alt, orkestrene i barokken var ikke akkurat av symfonisk størrelse. Den første de spilte var nr. 5, der concertinogruppen bestod av tverrfløyte, fiolin og cembalo. Cembaloet må nevnes spesielt her, da det går fra å være et typisk akkompagnementinstrument til å kaste seg ut i en solokadens på over seksti takter mot slutten av førstesats- det er så man får lyst til å bryte ut i spontan applaus når kadensen er over, til ære for cembalisten som endelig får briljere også i samspillsammenheng.
Deretter fiolinkonserten i E-dur, BWV 1042, kjent og kjær og vakker. Sist jeg hørte den, i Roma i september i fjor, syntes jeg det var morsomt med et såpass lite orkester på ti - og denne gangen var de enda færre, kun sju. Jeg fikk faktisk litt Vivaldi-assosiasjoner i blant, hvilket jeg veldig sjelden gjør når jeg hører Bach, men det var kanskje spillestilen? Veldig flott i allefall, og det er alltid så fint når solisten utfyller melodilinjene litt i repetisjonen av tema mot slutten av første sats.
Til slutt: Brandenburgerkonsert nr. 4, med de karakteristiske blokkfløytene. Veldig morsomt å høre live. Fiolinens stemme er krevende, kanskje mer enn i fiolinkonsertene, samtidig som de to fløytene gir et lett, dansende og folkelig preg - eller som det står i programmet for konserten, det er nærmest som en pastoral sats. Det er en fryd å høre blokkfløyter på denne måten, altså i barokkmusikk. Alle som synes blokkfløyte er en uting etter å ha hatt svært upedagogiske obligatoriske kurs på barneskolen, bør lytte til denne konserten og vil da sannsynligvis se at fløyten har flere fasetter!
Digresjon 1. Det minner meg om noe Woody Allen skrev i sin kurskatalog til et fiktivt folkeuniversitet han gjerne skulle sett i virkeligheten:
Sommersemesteret:
Musikkteori III: Blokkfløyten. Eleven lærer å spille "Yanke doodle" på rett trefløyte og går raskt over til Brandenburgerkonsertene, deretter langsomt tilbake til "Yanke doodle". (Getting Even/ Without Feathers)
Digresjon 2. Denne konserten var en av oppgavene på eksamen i musikkhistorie da jeg var 17, av kontrapunkttypen "Hva hører vi her?". Og, skjebnens ironi, ingen av lytteeksemplene på denne eksamen var musikk som vi hadde lagt opp som pensum. Ergo: Man måtte tenke og eliminere og være litt logisk. Mine tanker var omtrent sånn: "Det MÅ være Bach, helt klart. Og det er en concerto grosso, for det er en instrumentgruppe mot orkester. Ergo er det en Brandenburgerkonsert, for han skrev ikke andre concerto grossi enn de seks Brandenburgerkonsertene. Og det er ikke en av de tre første, for de har jeg på plate hjemme. Denne har jeg ikke på plate. Det er blokkfløyter, ergo er det nr. to el nr. fire, men det er jo ikke nr 2, det har jeg jo allerede avklart. Da er det nr. 4. Det er en hurtig sats, ergo er det ikke andresats, men første eller siste. Jeg synes det høres ut som sistesats." - men det var førstesats. Dog synes jeg fremdeles det høres ut som sistesats! Morsomt å huske tilbake til.
Jeg hadde håpet at det skulle være mer soloinstrumenter denne dagen - cellosuitene, kanskje mer for solo fiolin, de franske suitene for klaver/cembalo, de engelske suitene kanskje, partitaene, eller gambesonater, triosonater... Men man har bare én dag og det er så mye å ta av. Jeg kan ikke klage.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar