Foto: Erik Berg, Den Norske Opera & BallettDa Anja Harteros kom med sin liederplate i sommer, fikk jeg virkelig øynene opp for denne tyske sopranen. Ved første googlesøk fant jeg ut at hun skulle holde konsert her i byen nå i oktober - bingo! Og hun skuffet virkelig ikke. Platen er en juvel, og det var mye av det samme repertoiret på konserten. Hun har en fyldig og varm stemme både i høyt og lavt register, og sang med en veldig innlevelse - noe hun også etterstreber. "For å uttrykke sannhet i musikk, må ens sjel og egne følelser være involvert" har hun sagt, og det kan jeg virkelig si meg enig i. Særlig sangere kan man ofte skille på den måten - de som synger med følelser, og de som synger uten. Harteros tilhører den første kategorien.
Repertoiret på denne konserten var sammensatt, noen veldig kjente lieder og noen litt mindre kjente. Før pause var det Schubert som regjerte, med bl.a. den søte Seligkeit, Gretchen am Spinnrade, Die Allmacht, og Lied der Mignon I & II. Etter pause var det Brahms (Dein blaues Auge, An ein Veilchen, Von ewiger Liebe) og til slutt Strauss (Die Nacht, Meinem Kinde, Zueignung osv). To ekstranumre kom også - helt til slutt kanskje den nydeligste av dem alle; Schuberts "An die Musik".
Jeg ser fram til videre konserter i denne serien med vokalister. Dorothea Röschmann den 15. november, ikke minst. Frauenliebe und Leben av Schumann, det finnes knapt vakrere liedersamling. Jeg hørte henne i Carnegie Hall i fjor også.
(At en eller annen publikummer i nærheten av meg presterte å synge An die Musik høyt "for seg selv" mens alle klappet var dog ikke noe særlig. Man skal la konsertens musikk klinge og tone ut i hodet når man forlater salen. Man vil ikke høre en tilfeldig fremmed synge høyt om igjen det som den profesjonelle akkurat har framført med slik kvalitet og intensitet.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar