Tyske Christian Zacharias, mest kjent som pianist, ledet Oslofilharmonien i en strålende konsert i går kveld. Først fremførte de Ravels "Valses nobles et sentimentales", originalt komponert for klaver i 1911, deretter i orkesterversjon i 1912. Ravel var fascinert av valsen, og den var en populær genre på den tiden (noen år senere skrev han den store "La Valse"). Verket består av åtte korte valser i forskjellige tempi, men med samme grunnstemning og en gjennomført bruk av typiske impresjonistiske Ravel-klanger. Fullt orkester, mye treblås, og særlig vakker var fløytemelodien i vals nr. 2, azzez lent (vals nr.2 begynner på 1'27 i klippet). Vals nr. 7 er også en favoritt hos meg.
Deretter var det dirigentens tur til å briljere, og det gjorde han virkelig der han satt på pianokrakken og spilte lange kromatiske løp i høyre hånd mens han satte inn fiolinene med venstre. Mozarts klaverkonsert, nr. 27, k.595 i B-dur, var noe av det siste Mozart skrev, og den regnes som en veldig personlig konsert som også peker fremover mot 1800tallet. Andresatsen går i Ess-dur, ikke i g-moll, som ville vært "naturlig" i forhold til tradisjonen. Han bruker temaene på en annen måte, andresatsens tema kommer igjen i tredjesats, og hovedtema i tredjesatsen er en variant av "Kom mai du skjønne milde", som er neste nummer i Köchelkatalogen (K.596). Zacharias spilte vakkert, hadde fine anslag, lette triller og energisk innlevelse, alt til sin tid.
Til slutt: George Bizets eneste symfoni (C-dur), komponert i 1855 i løpet av en måned da han akkurat hadde fylt 17. Den ble deretter glemt, og uroppførelsen kom lenge etter Bizets død - først i 1933. Han studerte med Charles Gounod på denne tiden, det er en god del likheter i teknikker og oppbygging, men det sies at eleven overgår mesteren til tross for sin unge alder. Et romantisk verk med en letthet som kan minne både om Mozart og Schubert. Det som gjorde mest inntrykk, var andresatsen med den nydelige obostemmen (praktfullt spilt!). Det er noe nesten litt arabisk over satsen, mystisk og magisk og hypnotiserende, som av og til kan gi assosiasjoner til f.eks. den arabiske dansen i Tsjajkovskijs Nøtteknekkeren.
Zacharias og orkesteret fikk velfortjent stående applaus, både etter Mozart-konserten og helt til slutt.
3 kommentarer:
Jeg så konserten på onsdag og den var en drøm.....
Kom akkurat over bloggen din! Fint med noen som skriver grundig om musikk:) Herlig blogg.
Aase: Sikkert like fin som på torsdag! :)
Sofie: Så hyggelig, takk! Musikk er det jeg lever og ånder for, så det er fint å høre at bloggen faller i smak :)
Legg inn en kommentar