Bill Champlin og Kringkastingsorkestret, Rockefeller, torsdag 18.mars

Det ble en riktig Trip Down The Memory Lane i kveld på Rockefeller. Bill Champlin, en av mine ungdomshelter, spilte gamle og nyere hits akkompagnert av hele Norges orkester, Kringkastingsorkestret, under ledelse av Lars Erik Gudim. At Kork er allsidige og kan spille nærmest hva som helst har vi fått bevist gang på gang, og når de skulle dra til med en westcoastkonsert var det på sin plass å invitere en av de virkelig sentrale vokalistene/artistene i genren.

Kork åpnet showet med David Fosters "Winter games" (fra Calgary-OL 1988) som en slags overtyre. Solist var Svenn Erik Kristoffersen, pianist med alt under kontroll. Deretter et verk komponert av Gudim, her med Håvard Fossum som saksofonsolist samt en på flygelhorn (hvis navn jeg dessverre ikke hørte).

Og så! Bill. Han kom inn til full jubel fra salen, satte seg ned bak pianoet og dro i gang en medley fra sin LP "Single" fra 1978. "Keys to the Kingdom" avslutter LPen, men passet utmerket som åpning i denne sammenhengen - pompøs med mye stryk og orkesterklang, før den går over i klassisk westcoast-groove. Låt nr to i medleyen var "Yo Mama", og Bill heiv seg over på orgelkrakken. Til slutt "I don't want you anymore", en glimrende melodi som har så å si alle genreriktige elementer, og strykerne fikk komme til sin rett. "Single" er sammen med "Runaway" Bill Champlin på sitt beste. 70-tallsarrangementene ble godt tatt vare på, ikke minst mht strykerne (som jo var sentrale i popmusikken på den tiden), samt et drivende tight komp med Korks egen Jeff Porcaro (alias Joakim Nordin) bak trommene.

Etter denne pangåpningen kom en låt fra midten av 90-tallet, "He started to sing", som ble etterfulgt av en nittitallsslager av det bedre slaget - "Love is gonna find you". Denne kunne nesten ha vært fra 1978. Med gitaren klimpret han seg gjennom "Light up the candles", som for min del aldri har vært en favoritt, men da han atter bak orgelet spilte "Turn your love around", var jeg mer fornøyd. (obs! Link til kuriosa-video med med-låtskriver Lukather på piano)

Konsertens første låt fra superalbumet "Runaway" ble "Sarah", fin ballade som gir meg assosiasjoner til å gå i 8.klasse og være helt alene på hele skolen om musikksmaken sin. Deretter kom en relativt kjedelig låt av og med hans kone Tamara, etterfulgt av blueslåta som alltid er med på alle Champlins konserter - "In the heat of the night". Bill har bakgrunn fra bluesen og er glad i genren, jeg er i grunnen ikke så veldig glad i den, men dette tåler jeg.

Men så: "After the love is gone" fanget atter oppmerksomheten min. Jojje Wadenius spilte Graydons velkjente gitarsolo, dog ikke trestemt. Den låta er gjort i så forskjellige versjoner, ikke minst mht moduleringen i bridgen - Champlins soloversjon og Earth,Wind&Fires versjon modulerer opp en tritonus, mens Airplay velger å gå opp bare en sekund i sin versjon. Sistnevntes fordel er at de får en mye finere overgang tilbake til verset (opp en liten ters, forøvrig en yndet løfting av melodien hos Chicago). Apropos Chicago - han fortsatte med en av deres største hits, "Hard habit to break", med Tamara på Ceteras linjer, men jeg må innrømme at jeg mye heller ville hørt en av koristene der. Hennes stemme passet ikke spesielt bra når man er vant til å høre Cetera eller Jason Scheff.

Tilbake til Runaway med "Take it uptown" som svingte bra, og gir såpass god stemning at den ikke lot seg drepe av neste låt, som er en av mine anti-favoritter av Champlins Chicago-karriere: "Look away" (dog i en mer akustisk og nedstrippet versjon enn vi er vant til å høre den). Nok om den, for etterpå kom "Please hold on" - en av hans desidert beste for Chicago, fra Chicago 17. Fab! Nest siste låt var fra det nyeste albumet som jeg ikke kjenner, og helt til slutt kom låta jeg hadde gledet meg til hele kvelden - "Satisfaction", hit'en fra Runaway. Groovy as heck! Dette er vestkystmusikk på sitt beste. Champlin gjorde som på turnéen i 1994 - han lot noen andre synge andre vers - dette tilfellet koristene Per Øystein Sørensen og Håvard Gryting (i 1994 var det gitarist Jerry Lopez som gjorde det samme). Og dermed var konserten over.

En strålende fornøyd Bill med sin kone Tamara

Jeg har vært på mange konserter med Champlin oppgjennom årene - en solokonsert med et band bestående av komp fra Huey Lewis & The News høsten 1993 (nærmest en blueskonsert), sammen med Jay Graydon All Star Band januar 1994 (Joseph Williams, Steve Porcaro m.fl), med sitt eget band igjen høsten 1994, samme band i 1996 (?), samt overvært deler av en bandøvelse da de øvde til Japanturnéen (Los Angeles februar 1995). Men aldri har Bill hørtes bedre ut enn i kveld, utstrålt mer glede eller vært mer tilstede. Det var fine arrangementer (signert Gudim), Kork spilte som vanlig veldig bra, og kompet var genretro og drivende godt.

Dette kommer på tv før eller senere, så følg med. (Og andre konsertgjengere må gjerne komme med sine opplevelser og kommentarer.)

Alle bilder: Mine.