Når Al Green kommer til byen, da møter man opp. Man tager en fløyelsrøst med et stort repertoir av soulslagere, blander med en preacher man av beste sort - og får én stk storsjarmør som bruker halve verset til å gi oss gåsehud med sin stadig smektende stemme og andre halvdel til å erklære sin kjærlighet til publikum og Oslo by. I hver eneste låt, så å si. Han var fortvilet over å stå ute på en lekter. Han ville over til operataket der vi satt og gi alle sammen en klem. "I wanna huuuuuuug everybody!" sa han, og beveget seg mot den lille broa som binder lekteren til operaen. Sikkerhetsfolkene ble stresset og Al måtte pent gå tilbake til scenen sin. Gang på gang.
Bandet var groovy og spilte bra, koristene sang kjempefint (og relativt mye alene), det var dancing twins der som gjorde sitt for å skape stemning, og Al selv høres definitivt yngre ut enn sine 64 år. Han framførte flere egne hits, "Let's Stay Together" naturligvis, "Let's Get Married", og han pløyde gjennom en Motown-potpourri med bitteliten pause mellom hver. (Sistnevnte var kanskje litt unødvendig, han kunne gjerne brukt tiden på egne låter istedet.) Og han delte ut roser til de damene i publikum som kom seg forbi vaktene på den lille brua.Al Green er rett og slett en gigantisk flørt, fremdeles etter alle disse år, og det ble en kjempefin kveld på operataket. Været var fint, og den kalde trekken som var helt på grensa til det ubehagelige tidligere på kvelden, forsvant helt da Al varmet alles hjerter med sin varmblodige soul.
Og passende nok duvet denne skya over himmelen like før sola gikk ned. (Da konserten var over, spilte de Salem al Fakir over anlegget - så det hørtes over hele Oslo sentrum - og vi danset oss oppover taket til topps til "This is who I am". Hvilken flott bonus!!)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar