søndag, april 22, 2012

James Taylor i Folketeateret, Oslo, 22.04.12

Her satt jeg i kveld i Folketeateret i Oslo, så nært James Taylor at jeg nesten kunne spille på gitaren hans. (Rad 0 er den som er foran rad 1 - så jeg må beklage til alle dere på rad 1 som trodde dere skulle sitte fremst...)  Nærmere himmelen kunne man nok ikke komme i Oslo denne helga. James Taylor er og blir en av mine aller, aller, aller, ALLER største musikalske helter.

Min tredje James Taylor-konsert lignet på mange måter de to andre, men var samtidig ganske forskjellig. Regien er den samme, han har setlista si på noe som ligner en meny fra en restaurant, følger den til punkt og prikke, og forteller litt om hver sang før han synger den. Besetningen var dog annerledes. One man band-konserten i 2008 var en duokonsert med han og Larry Goldings, og konserten i København i 2009 var med større band (Mike Landau på gitar + tre korister i tillegg til kompet).

James kom ut på scenen i lys skjorte og dressjakke, som vanlig til stående applaus fra publikum. Første låt ut var "Blossom" fra 1970, en enkel liten perle som også er med på Live at the Troubadour-plata som kom for et par år siden. Så kom "Sunny Skies" (også fra "Sweet Baby James"-albumet), og James introduserte denne med å si at det tar han noen år å finne ut hva låtene hans handler om, og at han tar i mot forslag! Superhiten "Carolina in my mind" var låt nr 3, og han fortalte at han skrev denne da han bodde i England i 1968 og lengtet forferdelig hjem. Steve Gadd la fra seg vispene og dro fram stikkene! Groovy. Han fortsatte med stikker på "Everybody's got the blues", som var en av to låter fra en av mine absolutte yndlingsalbum, "In the pocket". Tøff versjon, ganske lik den på plata.

"Frozen man" (1991) etterfulgte noen setninger om hvordan mange av låtene hans handlet om forholdet til hans far. En fin synth-intro av Larry Goldings, Gadd på egg. Deretter "Walking man" (1974), veldig fint spill av Goldings. Fin låt. Så en litt nyere låt, "Little more time" fra "Hourglass" (1997), med melodica-solo fra Goldings. "A piece of fluff", kalte James den, men det skal godt gjøres å fraskrive seg fluff med en slik lovesong-katalog i ryggen som det han har. Så byttet han til el-gitar og der kom kveldens to blueslåter. Heldigvis ikke flere, for det ville vært feil prioritering når man har begrenset tid. Steamroller og Slap leather uten pause mellom, James spilte munnspill og fortalte at Steamroller tar lenger tid å spille enn det tok å skrive den.

Låta "Sweet baby James" er alltid med. Låta han skrev da han reiste ned til North Carolina for å møte sin nyfødte lille nevø, oppkalt etter onkel James. "A cowboy lullaby", sa han, og Goldings spilte trekkspill. Kjempefint. Siste låt før pause var Carole Kings "Up on the roof".


I pausen var det et kostymeskifte, og ut kom James med pologenser og sixpence. Første låt er også fra "Hourglass", nemlig "Another day". Den har jeg heller ikke hørt live før. (Man sitter liksom og svinger hodet sakte fra side til side; jeg følte meg som publikum i "Husker du". Ikke til å unngå.) Deretter pekte han på et nytt medlem av bandet, nemlig båndspilleren han brukte på 70tallet. Der fantes koringen til neste låt, "Lighthouse" fra "Gorilla" (1975). Koselig! Så kom en ganske groovy "Country Road", fast gjenganger på konsertene hans. Det samme med "Copperline" (1991). Fint. 

Så. I 1968 gjorde han en audition for Paul McCartney og George Harrison for å få en platekontrakt med Apple Records. Det gikk bra, som vi vet, men han fortalte litt om hvor nervepirrende det var ettersom han var en stor Beatles-fan. Paul McCartney var fornøyd og ga han platekontrakt. "George Harrison liked it enough to go home and write it." Eller i allefall stjele første verselinje. "This is the song that changed everything: Something in the way she moves". Det store gjennombruddet kom med denne låta, og ikke uten grunn. Den er veldig, veldig fin. Det er også neste låt, "Fire and rain". Nesten et ikon. Steve Gadd dro i gang noen "50 ways"-aktige virvler, akkurat som i København. Classic. Så en omtrent like stor hit, "Your smiling face" fra "JT" (1977), kanskje den plata jeg har aller mest forhold til. Vill jubel fra publikum. Til slutt i det ordinære settet kom hans kanskje aller største hit som han beklaget å ikke ha skrevet selv - Carole Kings "You've got a friend". Klump i halsen og tårer i øynene. Særlig fordi han introduserte den med å si at Carole er en dear, dear friend og at han alltid tenker på henne når han spiller denne. Og at han aldri noensinne blir lei av å spille den.  


Ekstranumre ble det naturligvis, det visste vi jo godt siden vi på rad 0 hadde full utsikt til setlista hans gjennom hele konserten. James kom dansende inn til den taktfaste applausen, bukket og takket og dro straks i gang "Shower the people" - kanskje hans aller aller fineste? Mitt hjerte gjorde et byks da jeg så at foten han nærmet seg startknappen for båndspilleren rett før refrenget - og ganske riktig - koret var innspilt på bånd der også! KJEMPEfint. Deretter måtte vi opp og danse litt, akkurat som i København, for da kom "How sweet it is", Motown-låta han gjorde i 1975, opprinnelig mest kjent i Marvin Gayes versjon. Og så - helt til slutt - "You can close your eyes". Nydelig.



Jeg har sagt det før, og jeg kommer til å si det så lenge jeg lever - det er ingen stemme som er tryggere enn James Taylor sin. Han burde spille inn en plate med godnattsanger for barn. Hvem kan ha mareritt etter å ha blitt bysset i søvn av noe så mykt og rent? Med trygg mener jeg også at man som publikum alltid kan være helt trygg på at han har kontroll, at det blir en bra konsert, at det ikke går på autopilot men at det er tvers igjennom profesjonelt og med 100% sjel. Han har holdt på med dette i 45 år og turnerer hvert eneste år, og det merkes. Han låter akkurat som på plate, i uttrykkets aller mest positive forstand, og det imponerer meg alltid. 

Bandet er bunnsolid, alt de gjør er av ypperste klasse. Goldings spill er smakfullt, han legger et perfekt teppe under det andre. Bassist Jimmy Johnson har spilt mye med James og gjør alt riktig, ikke noe show-off, men helt i tråd med det the big kahoona Steve Gadd pusler med bak trommesettet. Gadd har ofte tendensen til å vispe seg gjennom hele konserter, men nå brukte han mye stikker, og det var morsomt å høre og se på såpass nært hold. Vi hørte trommene direkte, ikke gjennom PAen.   

Dette var en konsert det kommer til å gå gjetord om. Kom tilbake, James!!!

You can close your eyes. 


Setliste:


  • Blossom
  • Sunny skies
  • Carolina in my mind
  • Everybody has the blues
  • Frozen man
  • Walking man
  • Little more time
  • Steamroller
  • Slap leather
  • Don't let me be lonely tonight
  • Sweet baby James
  • Up on the Roof
  • Another Day
  • Lighthouse
  • Country road
  • Copperline
  • Something in the way she moves
  • Fire and rain
  • Your smiling face
  • You've got a friend
Encores: 
  • Shower the people
  • How sweet it is
  • You can close your eyes

1 kommentar:

Halstein Kurseth sa...

Takk for anmeldelsen det var meget bra. Har vært på JT konsert sjølv i konserthuset i 2008 og det var en stor opplevelse. Dette er ekte saker, en stor låtskriver og ikkje minst gitarist. Han følgt JT siden midten av -70talet då han kom ut med sin Gretatest Hits plate. Der var mange gode og slik skaffa han seg mange gitarkamerater. Og her sitter en. Takk for nydelig referat og bilder. mvh