Jeg kopierer deler av min omtale fra forrige konsert for to år siden, for det samme gjelder nå:
Jeg har vært fan av Stacey siden jeg jobbet på Akers Mic her i Oslo på slutten av 90-tallet, og hørte henne live da hun opptrådte på Chat Noir for noen år siden. (Jeg skulle egentlig høre henne live i New York i 2004, men på konsertdagen ble jeg fridd til, og da glemmer man liksom alt annet.)
Stacey Kent har en lett gjenkjennelige stemme, pikeaktig men allikevel moden, den er behagelig og myk og luftig, og på mange måter peker hun med hele sitt vesen bakover til en svunnen tid, et eller annet jeg ikke er helt sikker på hva er. En eleganse og en sjarme som man kanskje har sett i gamle filmer. Hun er en stor tekstformidler; som jeg har nevnt før - alle låtene hun velger kler henne så godt, ved å synge den blir de staceyfied - og dermed høres det ut som om alle er skrevet til henne ( - og en del av dem er forøvrig det også). Det er fint når man finner artister som har samme musikksmak som en selv, og velger låter en selv ville ha valgt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt "Hvis jeg noen gang skal gi ut plate, skal denne være med" - jeg har nok yndlingslåter til femti plater, tro meg. Og Stacey plukker de samme, rett som det er.
Bandet består av ektemannen Jim Tomlinson på sax og fløyte og litt bossagitar, Graham Harvey på piano og rhodes, Jeremy Brown på kontrabass, Josh Morrison på trommer, og Stacey selv på vokal - og bossanova-gitar på enkelte spor.
Konserten åpnet med første spor fra den nyeste plata, "This happy madness", eller "Estrada Branca" som den opprinnelig heter. Frank Sinatra gjorde den med Jobim (som har skrevet låta sammen med Vinicius de Moraes), og jeg tror jeg har den på en plate et sted med Jobim selv. Nei forresten! Den er jo selvfølgelig på Joe Hendersons Jobimplate "Double rainbow"! Veldig fin låt. Fin med engelsk tekst, og fin i Staceys versjon. Naturligvis spiller hennes mann Jim Tomlinson på alle sine Stan Getz-finesser i samtlige bossanova-låter de gjør, men han spiller fint, og Stan Getz har jo en gang for alle definert saxstilen i denne genren, så det høres jo helt riktig ut. Deretter kom en ny låt, "The changing lights", skrevet av Tomlinson og hans låtskrivermakker Kazuo Ishiguro. De har funnet sin stil harmonisk og melodisk, de gjenbruker mange av de samme vekslingene mellom dur og moll. Men det funker, og gjør at man fort vet hvem som har skrevet låta. Også på grunn av tekstene, som nesten alltid forteller en historie kronologisk.
Etter en liten presentasjon av bandet kom en av de store Stacey-favorittene iallefall fra 2000-tallet, nemlig Serge Gainsbourgs "Ces petits rien" som er med på "Breakfast on the morning tram"-albumet. Jeg synes hennes versjon er så mye kulere enn hans! Mye pga swingtakten, men også bruken av instrumentene. På konserten manglet den stakkato-gitaren som på mange måter gjør låta, men det var flott allikevel. Graham Harvey la fine harmonier. Så kom neste Tomlinson/Ishiguro-låt, "Waiter, oh Waiter" - en bossanovalåt hvor Harvey spilte rhodes og Tomlinson tok fram fløyta. Doblinga av fløyte og rhodes er veldig riktig, veldig 70talls, veldig Return to Forever.
Så fortalte hun en historie om en av sine store låtskriverhelter (forrige gang snakket hun veldig mye om Marcos Valle) - nemlig Roberto Menescal, som har skrevet "O Barquinho" som hun synger på den nye plata. Det er en veldig fin melodi som Joao Gilberto har gjort kjent med orkester, Peggy Lee har også gjort den med stort band, men Staceys versjon er mer nedstrippet og enkel - og på portugisisk. O Barquinho ble etterfulgt av Jule Style/ Sammy Cahns nydelige "I fall in love too easily", som jeg aldri har hørt henne gjøre før, men jeg ser nå at hun har sunget den på en Chet Baker-tribute-plate nylig i duett med Joe Barbieri. På konserten sang hun den alene, og det var veldig, veldig fint. Jeg synes hun er suveren på bossa-låter, men det er alltid moro å høre henne synge standardlåter - som hun gjorde på den tiden jeg oppdaget henne for mange år siden. (Albumet "Dreamsville" er et must)
Deretter plukket hun opp gitaren og satte seg ned. Det var klart for mer Jobim. "Dreamer" kom først, en av mine tidlige Jobim-favoritter fra gymnastiden. Denne var med på forrige liveplate, og er opprinnelig på en av Tomlinsons album. Så kom "How insensitive", kanskje den aller fineste Jobim-låta noensinne, og kveldens versjon var helt underbar. Staceys gitar sammen med Harveys akkorder... Forøvrig var det bassisten som åpnet med en lang bass-solo som gradvis gikk over i melodien. Gåsehud-øyeblikk i det man hører hvilken låt det er som kommer! Den ble etterfulgt av en litt mer uptempo "One note samba", hvor det atter var dobling av fløyte og rhodes. Moro!
Så tilbake til Tomlinson-katalogen, og "The Ice Hotel", en av hitsene fra "Breakfast on the morning tram"-albumet. En fin og romantisk låt som de spiller på hver konsert, men for min del hadde det egentlig ikke gjort noe om et par av disse Tomlinson/Ishiguro-låtene ble bytta ut med f.eks. "Dreamsville", "Bewitched", "Polkadots and moonbeams" eller noen av de andre litt tidligere albumene hennes. Etterpå kom en Astrud Gilberto-klassiker, "The face I love". Koselig! Så en Tomlinson-låt til, og den var kanskje den beste av hans: "The summer we crossed Europe in the rain." Nydelig kjærlighetssang. Etter den kom "Waters of March", som hun også gjorde sist, skrevet av Jobim. Deretter Charlie Chaplins "Smile", som jeg ikke tror jeg har hørt henne gjøre før, og til slutt i det vanlige settet kom en av de låtene jeg er aller mest glad for at hun har plukket med seg - nemlig "Samba Saravah" fra filmen "Un homme et une femme", skrevet av Baden Powell. Den er så fin!
Applausen var som vanlig øredøvende, og som første ekstranummer kom "So nice", eller "Summer samba" av hennes venn og helt Marcos Valle, gjort kjent av blant andre Astrud Gilberto.
Og så. Siste ekstranummer viste seg å være en av de aller, ALLER fineste melodiene jeg vet i hele verden: Hoagy Carmichaels "Stardust". Hun synger den på en av Tomlinsons plater, og hun starter på verset - mens de fleste andre kjente versjoner av låta (f.eks. Sinatra sin sammen med Tommy Dorsey og The Pied Pipers fra 1940) begynner rett på refrenget. Da hun begynte med "And now the purple dusk of twilight time..." traff det meg rett i hjertet, for jeg tror ikke jeg har hørt henne synge den live før. Kun på plate. Og hennes versjon er en av de fineste jeg vet. For en superb måte å avslutte en fin og stemningsfull konsert på! Helt perfekt for oktober.
*This happy madness
*The changing lights
*Ces petits rien
*Waiter, oh Waiter
*O barquinho
*I fall in love too easily
*Dreamer
*How insensitive
*One note samba
*The ice hotel
*The face I love
*The summer we crossed Europe in the rain
*Waters of March
*Smile
*Samba saravah
ekstranumre:
*So nice
*Stardust
konsertomtale, konsertanmeldelse, anmeldelse
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar