Stacey Kent er tilbake i Oslo!
Som alltid med et knippe velvalgte melodier - både fra den nyeste og fra eldre plater. Og noen fra kommende plater. Spillegleden er enorm, hun elsker disse sangene, og det er et variert repertoar både i språk, genrer og epoker.
Første låt var tittellåta fra albumet hun ga ut i 2023; «Summer Me, Winter Me». Og deretter kom Johnny Mandels hit fra filmen «The Sandpiper», nemlig «The Shadow Of Your Smile» - i tretakt! Og med et førstevers vi sjelden hører. Veldig fint! Deretter «Sous le ciel de Paris», eller «Under Paris Skies» som den heter på engelsk.
Hun fortsatte med det franske temaet, og fortalte om sitt franske album som feirer 15 år i år, at det er det hun kanskje er aller mest glad i, og at hennes kjære bestefar bodde i Paris som ung og lærte henne alt hun kan om fransk språk, kultur og musikk. Neste låt ble «Raconte-Moi…», og deretter «It Might As Well Be Spring» - først på fransk, deretter engelsk. Rodgers & Hammerstein-klassiker!
Videre snakket hun om da forfatteren Kazuo Ishiguro hadde nevnt en av hennes utgivelser som «Desert Island»-plater, samtidig som hun var stor fan av han- og hvordan de ble kjent, og flere år senere fikk i gang det fine samarbeidet der han skriver tekster og Jim Tomlinson skriver melodier til henne. «A life-changing experience, a whole universe of unbelievable songs opened up». Et bra eksempel på dette er nettopp «The Changing Lights».
Pianist Art Hirahara snudde seg mot el-pianoet under neste Ishiguro/Tomlinson-låt; «Waiter, oh Waiter».
Han spiller veldig fint piano også. Tomlinson trakterte tverrfløyte, altfløyte, tenorsax, sopransax og diverse perkusjonsinstrumenter. Bassist Tom Hubbard var stødig komp.
Så kom den fine Jacques Brel-melodien Ne me quitte pas, eller «If you go away». Nydelig versjon! Og samtidig heartbreaking. De er så flinke til å finne de melankolske melodiene, og gjøre dem på sitt vis - enkelt og personlig, og uten å overdrive. Det er denne stacyfieren jeg har nevnt før, hvor hun gjør sanger man har hørt hundre ganger til noe annet og eget, så man virkelig lytter.
Etter Jobim-låta «Someone to light up your life» og McCartneys «Blackbird» i Hirahara-arrangement (som vi også hørte forrige gang), kom en av mine absolutte yndlingslåter, også av Johnny Mandel: «A time for love». En lang og fin saksofon-intro av Tomlinson. Stacey formidlet teksten så inderlig fint. De kunne røpe at neste plate får nettopp tittelen "A Time For Love", så da er det grunn til å tro at denne melodien er med. Hurra!
Og til slutt, etter «Breakfast on the morning tram» sang de Jobims «Aguas de Marco» som duett, i beste Elis / Tom-stil. Fast innslag, og veldig gøy!
Nok en fin konsert med Stacey Kent. Min åttende? (Niende?)
Setliste:
- Summer Me, Winter Me
- The Shadow Of Your Smile
- Under Paris Skies
- Raconte-Moi…
- It Might As Well Be Spring
- The Changing Lights
- Waiter, Oh Waiter
- If You Go Away
- Someone To Light Up My Life
- Blackbird
- A Time For Love
- Breakfast On The Morning Tram
- Aguas de Marco
Encore:
La Vie en Rose
Hadet!
Stacey Kent-konserter fra tiden etter at jeg begynte å musikkblogge:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar