Min femte Stevie Wonder-konsert, det er ikke til å tro. Første gang var han 54, nå er han 22 år eldre men jeg har virkelig ingenting å utsette på noe som helst. Nøyaktig like bra som før, hvordan er det mulig? Når det gjelder Stevie Wonder er det uansett bare superlativer som gjelder, ord blir fattige, men jeg skal nå prøve å samle tanker og inntrykk for meg selv.
Artister som spiller igjennom hele album, har alltid vært en drøm for meg. At Stevie Wonder i en alder av 76 skulle gjøre det med dobbeltalbumet "Songs In The Key Of Life", var beyond my dreams. Da konserten ble annonsert for bare noen uker siden, kjøpte jeg øyeblikkelig billetter til hele familien, barna også. Et minne for livet; Stevie Wonder-konsert den høsten de fylte 7 og 10. Jeg har håpet at han skulle komme tilbake minst én gang til, sånn at de også skulle få oppleve han. Og plata har de hørt mye på, så låtene kan de godt. Hurra! Perfekt timing!
Men her er han altså, legenden, klar for å spille igjennom sitt ATTENDE studioalbum som kom da han var 26 år gammel. Det er ikke til å begripe for oss vanlige. Og bandleder og keyboardist var legenden Greg Phillinganes, 19 år den gang han var med og spilte inn plata. På bass: Nathan Watts, 22 år da, 72 nå. Seks blåsere, like mange strykere, en gjeng perkusjonister, mange korister (deriblant datteren Aisha), to gitarister. Stevie selv spilte på tangenter, clavinet og munnspill.
"Love's In Need Of Love Today", første låt ut, er en fantastisk prolog med a cappella-koringen i begynnelsen og egentlig alt man liker med Stevie pakket inn i én og samme låt. Den gir løfter til resten av konserten. Og deretter kom den groovy "Have A Talk With God" som satt som ei kule, etterfulgt av den såre og dessverre evig aktuelle "Village Ghetto Land", som alltid gir klump i halsen. Albumet ble spilt fra start til slutt, i den rekkefølgen låtene var ment. Det er også gøy - for når den Gino Vannelli-aktige instrumentallåta "Contusion" er over i all sin gitar-synth-fusion-glory, er det jo blåserne sin tur til å smelle i gang introen til "Sir Duke".
Og tårene kom umiddelbart etter "I Wish" tonet ut, når han begynte på "Knocks Me Off My Feet". Stevies evne til å framkalle tårer i sine pianointroer har jeg nevnt før; det skjedde jo allerede på min første konsert, i 2004, da "Golden Lady" (som er min yndlingslåt av alle Stevies mesterverk) var den aller første han spilte. Det glemmer jeg aldri.
"Summer Soft", en annen favoritt, var også kjempekjempekjempefin. Tror ikke jeg har hørt den live før. Alle modulasjonene er jo til å få hjerteklapp av. "Saturn" var nydelig, "Ebony Eyes" er morsom og minner om så mye annet. Gilbert O'Sullivan og sånt.
Så var det en liten pause! Lyset kom på, masse eksotisk fuglekvitring ljomet ut av høyttalerne, mange løp til kiosken - og da lyset brått ble slukket igjen og Stevie kom ut på scenen, var det selveste "Isn't She Lovely" som stod for tur. Aisha, datteren denne låta er skrevet om og til, og som vi kan høre med babylatter og pludring, var som vanlig med i korrekka - nå 51 år gammel. Videre fulgte "Joy Inside My Tears", enda en av låtene som i seg selv ER denne plata. Den har alt - harmoniene, sekvensering i melodien, seig rytme, unison kvinnestemme i oktaven over i refrenget, og de siste fire minuttene er gjentagelse av refrenget. "Black man" og "All Day Sucker" var funky, "Easy Goin' Evening (My Mama's Call)" var instrumental jazzy i all sin munnspillprakt, og det er jo herlig å høre han spille på sin særegne måte som vi har hørt så mange ganger (også hos andre artister som Prefab Sprout, Brenda Russell osv). Denne gangen i ters-tostemt duett med Greg Phillinganes på melodika! Jeg gjentar: Legender! Det var innmari fint.
Duett!
"Ngiculela - Es Una Historia - I Am Singing" er veldig fin, han synger delvis på spansk og den har innslag av mer latinske rytmer. Gitaristen la fra seg den elektriske og tok opp en spansk. Deretter kom "If It's Magic" der han kun ble akkompagnert av en harpe. Det var musestille i salen. Helt nydelig versjon. Så kom "As", en annen stor favoritt, og et annet eksempel på låt der omkvedet gjentas i mange minutter uten at man blir lei. Det er en kunst, og Stevie mestrer den til fulle. Det samme med "Another Star", makan til allsang-omkved som ikke blir dølt! Kanskje mitt favorittspor på hele albumet. Nei, her kan jeg forresten ikke rangere, det går ikke. Og med den var jo albumet ferdig, og jeg funderte litt på hva som skulle bli ekstranummer? Plutselig dro han leende i gang et vers og et refreng av "I Just Called To Say I Love You", hvorpå tusener av mennesker i løpet av et knapt sekund skrudde på lommelykt-funksjonen og vaiet med telefonene sine den korte tiden den varte. For etter den kom det egentlige ekstranumret: "Superstition" fra "Talking Book". Og selv om den ikke er med på "Songs In The Key Of Life", er den definitivt en verdig avslutning. Herrejeeeemini som den groover, både Stevies clavinet (eller el-cembalo som jeg liker å kalle det), trommene (OMG!!) og blåserekka - finnes det noe kulere å spille i blåserekke enn denne? Finnes det coolere blåserekke enn de som stod øverst til venstre på scenen? I think not.
Greg Phillinganes! Legend!!
Tenk å stå i blåserekka her hver kveld. Drømmejobb!
30 personer på scenen, minst! For en produksjon!
Tidligere konserter:
Setliste:
- Love's In Need Of Love Today
- Have A Talk With God
- Village Ghetto Land
- Contusion
- Sir Duke
- I Wish
- Knocks Me Off My Feet
- Pasttime Paradise
- Summer Soft
- Ordinary Pain
- Saturn
- Ebony Eyes
- Isn't She Lovely
- Joy Inside My Tears
- Black Man
- All Day Sucker
- Easy Goin' Evening (My Mama's Call)
- Ngiculela - Es Una Historia - I Am Singing
- If It's Magic
- As
- Another Star
- I Just Called To Say I Love You (bare noen takter)
- Superstition
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar