Kraftwerk "Trans Europe Express", Den norske opera, Oslo 05.08.16

I løpet av fire dager har Kraftwerk framført 8 av sine album i operaen. Vi fikk med oss "Trans Europe Express" fra 1977, samt en del 2 som var en slags greatest hits fra mange av de andre platene - som f.eks. The model, The robots, Autobahn, Radioactivity, Computer love og Tour de France. Veldig moro! Vi fikk utdelt 3D-briller, hvilket gjorde at alt grafisk og animert som foregikk bak de fire utøverne ble enda mer effektfullt. Notepartiturer flagret over lerretet, ord, animasjonsfilmer av tog og raketter og biler i fart. Og syklister, naturligvis. 

Bassen dundret ganske heftig i perioder, og den lille i magen sparket ekstra mye under de mest uptempo futuristisk-disco-låtene. (Jeg velger å tro at det var dans og ikke protest)

Dette var virkelig en opplevelse jeg er glad jeg fikk med meg!

Roboter!

Gino Vannelli, Sentrum Scene, Oslo 09.07.16

Så var han her igjen, Gino Vannelli, fire år siden forrige gang. Solid band, like solid stemme som alltid, han synger bra og det trenger man ikke lure på på forhånd. Mye trøkk musikalsk. Sist prøvde jeg å definere hovedgenren hans til jazzrockprogpop, og det står jeg ved. Trommisen har mye å gjøre, gitaristen også, og keyboardisten naturligvis. Mye 70talls denne gangen også, til min store glede. 

Småsnakkinga hans mellom låtene bærer preg av et temmelig stort ego, den antagelig strenge regien på konserten likeså. Men han er proff. Synger klart og rent og formidlende, høyt og lavt, falsett og dyp bass, aldri en sur tone. Og hvilken vanvittig god låtskriver han er!

Perk spilte han også. 

Det man kunne savne i blant, var korister. Keyboardisten koret fint, en av saksofonistene bidro litt, men Gino hadde alltid intense korister på 70tallsplatene sine, primært damer, og det mangler liksom i nåtidens lydbilde. 

Forrige konsert ga sterkere inntrykk, mener jeg. Men bevares, jeg har ingenting å klage på. 

Setliste: 

• Mardi Gras
• Gettin' high
• People I belong to
• Livin' inside myself
• Nightwalker
• Night drive
• Santa Rosa
• Black Cars
• The last days of summer
• Appaloosa
• For your love
• Brother to brother
• People gotta move
• One night with you

Earth, Wind & Fire, Kongsberg jazzfestival 07.07.16

Verdine White!

Jeg hylte da jeg så han langt bak på scenen før konsertstart, mens de rigget om fra oppvarmerne. Grønne glitterbukser og puffy shirt, that's Verdine for ya. Denne konserten har jeg venta på i mange år! Min aller første egenkjøpte kassett var Earth, Wind & Fires "Greatest hits vol. 1", den røde med gullmynt på, da jeg var ti år. 39,50, Nice Price, hos Norsk Musikforlag A/S på Karl Johan. Dette var på 80-tallet. Jeg husker jeg lagde en miniutgave i papir av dette albumet til barbiedukkene mine. Mao - jeg har hørt MYE på Earth, Wind & Fire i mitt liv. Og nå endelig - LIVE. 

Det begynte med en intro hvor B. David Whitworth og Philip Bailey jr. stirra opp mot himmelen, etterhvert strekte armene opp, med litt mystisk musikk som ga meg assosiasjoner til space-konserten til Sun Ra Arkestra for et par år siden her i Oslo. Var det Maurice White de hyllet?

Men så var de i gang hele gjengen. Verdine med sin funky bass hoppa og spratt over hele scenen, første låt etter introen var "Boogie Wonderland", og om man er relativt drittlei av å høre denne på P1 og andre "vi spiller bare de aller mest kjente låtene til de artistene og bandene vi spiller"-radiokanaler, så var det noe helt annet å høre den live. Så kom låtene på rekke og rad, de spilte mange fra min kassett, så tiåringen i meg var like lykkelig som mitt nåtids-jeg. De tre gjenlevende originalmedlemmene Verdine White, Philip Bailey og Ralph Johnson er alle midt i 60-åra, men energien var det ikke noe å si på. Både Bailey og Johnson hadde stemmene intakt, Baileys falsett var fin og den har jo i grunnen mye å si for soundet deres. Hans sønn sang også fint, det samme med Whitworth, og det er jo klart man savner Maurice - men jeg synes virkelig det fungerte fint når det nå er sånn at han glimrer med sitt fravær (han har ikke vært med på mange mange år pga sykdom, og nå er han jo på de evige funkmarker).

På et tidspunkt dro denne gitaristen i gang en helt trad blues. Og til deg, mannen ved min side som da, etter å ha hørt den hit-paraden av funky groovy soulhits av dette legendariske bandet, presterte å si "NOW we're talking!!", vil jeg bare si: Pell deg til Notodden. Det er fanden meg ikke blues man bør lengte etter når man står der og får servert den ene funky perlen etter den andre av et av verdens aller beste band på området. Ærlig talt. 

Solid blåserekke må til! Trompet, trombone og sax. 

Ralph Johnson ledet an i "Got to get you into my life", en av deres aller største hits til denne dag. 

Og da Philip Bailey sang "Reasons" var det en riktig høytidsstund. Aaaah. Nydelig. 

Legendene!!

Så hvilke låter kan man si manglet? Det er jo grenser for hvor mange man får plass til når man har curfew klokka 23 pga location midt i Kongsberg by, men hadde vi fått servert "Can't hide love" hadde jeg nok besvimt av lykke. "Fantasy" også. Men jeg klager ikke, virkelig ikke, for dette var en strålende aften med et av bandene som har preget musikksmaken min aller mest i hele oppveksten. Og vi fikk "That's the way of the world", som sendte meg rett i transe. 

Setliste: 

• Intro: Power, Africano, Faces
• Boogie Wonderland
• Jupiter
• Yearnin' learnin'
• On your face
• Shining Star
• Serpentine fire
• Sing a song
• Kalimba story
• That's the way of the world
• Brazilian rhyme
• Reasons
• After the love has gone
• Got to get you into my life
• September
• Let's groove

Encore: 

• In the stone

Suzanne Vega, Rockefeller 31.05.16

Suzanne Vega er alltid like proff live. Hun synger bra, rent, spiller fint gitar, forteller historier mellom låtene, alt sånt som en ordentlig ekte artist skal gjøre. Med seg denne gangen hadde hun samme gitarist som sist, på dagen fire år før denne konserten, Gerry Leonard. Han er et orkester i seg selv, og til sammen høres de egentlig ut som et band. Hun akustisk, han elektrisk, men jeg skulle gjerne hørt henne med fullt band igjen også - sånn som i 2007 på Rockefeller. 

Denne gangen spilte hun en del av sitt nye materiale, fra et teaterstykke hun har laget om en av sine favorittforfattere Carson McCullers, og det var veldig gøy - jeg har akkurat lest ei av hennes bøker. 

Setliste: 

• Fat man & dancing girl
• Marlene on the wall
• Caramel
• Fool's complaint
• Crack in the wall
• Jacob & the angel
• Small blue thing
• Gypsy
• The queen & the soldier
• New York is my destination
• Annemarie 
• Harper Lee
• Left of center
• I never wear white
• Luka
• Tom's diner

Encore: 

• In Liverpool
• Blood makes noise
• Statues in the courtyard

Julian Rachlin, Eveny Kissin og Mischa Maisky, Théâtre des Champs-Élysées, Paris 14.04.16

Enda en konsert når vi først var i Paris - Kissin, Maisky og Rachlin på samme scene må man jo få med seg. Store navn de siste tjue åra (Maisky enda lenger)! Schuberts trio nr. 1, D.898, op. 99 stod på programmet. Kjente toner, praktfullt spilt! Kissin var lekende lett på tangentene, Maiskys celloklang var varm, Rachlin spilte lyst og virtuost. De utfylte hverandre godt og kledde hverandres spillestil og klang. Meget samspilte. Den manglende akustikken i teatret gjorde også her at vi måtte venne ørene våre til lyden, men etterhvert går det jo fint. 

Ekstra bonus: Mischa Maisky, som den dandyen han er, kunne jo ikke ha på smoking slik som de to andre - nei, han stilte i sølvbluse. Over all forventning!!

Tidligere konserter med Julian Rachlin: 
Bærum kulturhus i 2009
Risør kammermusikkfest i 2007, onsdag
Risør kammermusikkfest i 2007, fredag

Bach Collegium Japan og Masaaki Suzuki, Théâtre des Champs-Élysées, Paris 13.04.16

Da vi planla vårens Paris-tur, og tok en titt på konsertprogrammene i april, var det ikke vanskelig å velge uke. Bach Collegium Japan, en av verdens aller fremste tolkere av Bachs kirkemusikk, skulle framføre Bach-kantater + Magnificat i Théâtre des Champs-Élysées - med supre solister. Vi bestilte billetter. 

Nå er nok ikke denne konsertsalen beregnet på kirkemusikkens klang. Mye plysj på vegger, stoler og gulv stjeler lyd og akustikk, så det tok litt tid før ørene vente seg til lydbildet. 

Den første kantaten var "Ich hatte viel Bekümmernis", BWV 21. Den er sørgmodig og langsom, og oboisten sleit litt i begynnelsen av sinfoniaen, men fikk bytta flis og da gikk det bedre. Ypperlige sangprestasjoner av både solister og kor. 

Etter pausen sang Robin Blaze en av de fineste altkantatene, "Vergnügte Ruh, beliebte Seelenlust" BWV 170, som finnes i veldig mange fine innspillinger - Andreas Scholl, Marianne Beate Kielland, Magdalena Kozena, jeg tror også Yoshikazu Mera har gjort den - i tillegg til Blaze sin egen innspilling med Bach Collegium Japan. Jeg synes av og til Blaze kan være litt mer tilbakeholden og beskjeden enn f.eks. Scholl og Mera, men på denne konserten sang han kantaten riktig bra. 

Så var det tid for kveldens hovedverk, Magnificat, BWV 243. Større orkester, større kor, mer sprudlende stemning. Fine arier og duetter, ypperlig framført av både sangere og musikere. Joanne Lunn gjorde en fin "Et exultavit spiritus meus".

Solister var Joanne Lunn og Hana Blazikova (sopran), Robin Blaze (kontratenor), Zachary Wilder (tenor, vikar for Colin Balzer), og Dominik Wörner (bass). 

Masaaki Suzuki hørte vi jo i dette teatret for tre år siden også, da med Stravinskys Pulcinella som han akkurat har gitt ut på plate med Tapiola Sinfonietta (på Bis). 

Leif Ove Andsnes med venner, Den norske opera og ballett, 03.04.2016

For en luksus på en regnfull søndagskveld: Noe av den aller fineste musikken jeg vet i hele verden, framført av musikere i verdensklasse. Leif Ove Andsnes, Tabea Zimmermann (bratsj), Clemens Hagen (cello) og det tjueårige stjerneskuddet Sonoko Miriam Welde spilte musikk av Robert Schumann og Johannes Brahms. 

Aller først var det Schumanns Fantasiestücke op. 73, her i versjon for cello og klaver (klarinett er mer vanlig), og tårene kom fram allerede i første takt. Der har dere meg. Nydelig musikk, utsøkt spilt, og jeg får gåsehud og begynner å snufse. Clemens Hagen har en varm og fin klang i celloen, det var så fint! Robert Schumann, altså. For en komponist han var. 

Deretter var det hans Märchenbilder, op. 113, i vanlig versjon for bratsj og klaver. Helt nydelig spilt av Tabea Zimmermann, hun fikk fram det aller ypperste i bratsjen, de mørke tonene var som fløyel. 

Siste verk før pause var Johannes Brahms' trio op. 114, vanligvis for klarinett, cello og klaver, men her hadde bratsjen overtatt for klarinett. Det er moro å høre musikk man kjenner så godt spilt med en annen besetning! Og det klinger jo minst like fint sånn, akkurat som Brahms' klarinettsonater som også er bratsjsonater. 

Etter pause var det tid for en klaverkvartett av Brahms, nr. 2 i A-dur, op. 26. Opprinnelig skulle hele konserten være viet Brahms' klaverkvartetter, med Christian Tetzlaff som fiolinist, men han var blitt syk. Dermed ble programmet endret, og Sonoko Miriam Welde steppet inn på kort varsel sånn at de i alle fall kunne ha én av kvartettene med - og for et talent hun er! Hun spilte så flott, så inderlig og perfekt intonert, og de fortjente virkelig trampeklappen etterpå. Ekstranummer fikk vi også - andantesatsen fra Brahms' tredje klaverkvartett, op. 60 i c-moll. SÅ FINT. 

Mariah Carey, Oslo Spektrum 31.03.16

Dette skjer ikke hver dag! Kan ikke huske at Mariah Carey har spilt konsert i Oslo overhodet, med unntak av et par innslag på Nobelkonserten i 1997 (på Nationaltheatret!) der hun bl.a. sang "One Sweet Day" med Boyz II Men. Jeg var fattig pur ung student og misunnelig på min kollega i platebutikken som hadde fått tak i gratisbillett. 

Jeg hørte om henne første gang da hun ga ut sin debutplate i 1990, med "Vision of love" på - og hun ble lansert som den nye Whitney Houston. Det skal litt til å fylle Whitneys sko, og ikke trengte vi noen ny Whitney heller, hun var da fremdeles her. Men Mariah hadde noe eget, hun var tjue år og hadde en stemme med et stort register og mange uttrykk, og man forstod umiddelbart at dette ikke var noen døgnflue. Det beviste hun i går, 26 år senere. 

Hun kom inn liggende på en chaiselong, båret av en gjeng dansere. En entré som forventet. Det satte tonen for hele konserten, det var et velregissert Las Vegas-show der ingenting var overlatt til tilfeldighetene, setlista ble gjennomført slik som den var planlagt, og Mariah rakk både å bytte klær og frisere håret mens gutta dansa. Men til tross for den presise regien - det føltes ikke stivt og kunstig. Kanskje var det småpraten hennes mellom låtene, kanskje var det at hun tok en liten request og sang noen linjer fra en ønsket sang akkompagnert av pianist og musikalsk leder Big Jim Wright, for deretter å beklage at de ikke kunne spille hele låta siden de ikke hadde øvd den inn til turnéen. For et sånt show krever mye øving, alt skal sitte, det er ikke rom for å være så veldig spontan. 

Første antrekk var en glitrende og dypt utringet sølvbody (badedrakt? jazzballettdrakt? turndrakt? hva kaller man sånne når man er på Mariah Carey-nivå?). Og første låt var en remix-variant av Fantasy, hiten fra 1995 som har gitt tittel til hele turnéen. Den ble en slags liten medley over flere versjoner av seg selv, og endte opp med den klassiske 95-utgaven. Rett over på Emotions (1991), herlig nostalgisk! Hun fikk også bevist at hun fremdeles har full kontroll på sitt whistle tone-register i beste Minnie Riperton-stil. Så kom kveldens første ballade, "My all" (1997), en av de beste låtene hennes etter min mening. Fint!

Så kom en koselig versjon av "Always be my baby", hvor bilder og videofilmer av Mariah sammen med sine to barn flimret over skjermene i bakgrunnen. 

Deretter byttet hun til lang rosa kjole, og presenterte sin gamle venn Trey Lorenz, som vi husker fra hennes MTV Unplugged (1992) der de bl.a. sang Jackson 5-låta "I'll be there" sammen - hvilket de to også gjorde i Michael Jacksons begravelse i 2009. Og nå igjen! Lorenz er korist på denne turnéen, har en flott stemme, og denne låta ble ganske så emosjonell da videobilder av lille Michael og brødrene gled over skjermen bak dem - og når vi etterhvert også hørte Michael synge. 

Mariah tok en liten pause igjen, og da fikk Trey Lorenz scenen for seg selv - han hadde tråkka i knust glass noen dager i forveien og var dermed plassert på en barkrakk, mens han sang Michael Jacksons "Rock With You" - forøvrig min yndlings-Michael Jackson-låt, skrevet av den legendariske Rod Temperton (som også skrev "Thriller" og "Baby be mine" osv). Flott versjon!

Så kom en sekvens der vi fikk servert en del musikkvideoer på skjermen mens hun sang, først "Touch my body" som jeg ikke hadde hørt noe særlig før, men med en video hvor Kenneth Ellen Parcell fra 30Rock spilte geek. Så kom en medley over ymse låter, Busta Rhymes dukket opp på skjermen, bilrace-video (Loverboy) og det hele endte med Jay-Z-samarbeidet "Heartbreaker", som jo var mer kjent for meg i allefall. 

Kjoleskift igjen, og nå var tiden kommet for klump-i-halsen-låter på rekke og rad. Først en coverlåt - nemlig Phil Collins' "Against all odds" som hun i gjorde i 1999 sammen med Westlife - av alle - men heldigvis tok hun den alene nå. Det er virkelig en flott låt, og jeg husker den så godt fra jeg var liten og hadde den på kassett med Phil. 

Boyz II Men var ikke der, men Trey Lorenz stilte opp sammen med keyboardist Daniel Moore og sammen med Mariah sang de "One Sweet Day". Det ble nesten som et vekkelsesmøte i salen. Dette er uten tvil en av hennes aller største hits, den lå 16 uker på toppen av Billboard, noe som er temmelig sjeldent.

Og deretter: "When you believe", duetten med Whitney fra filmen "The Prince of Egypt", det ble også emosjonelt! Jeg forbanner all crack på denne jord, som ødela Whitneys unike stemme. Det ble en fin hyllest, med Whitney på storskjerm og Mariah foran . 

Så kom "Hero". Den kan hun jo ikke unngå å synge. Her lå hun bittelitt under pitch, men ikke så mye at det ble plagsomt. (Egentlig bare fint å vite at de ikke bruker tuner!) Flott låt, og jeg synes Music Box-plata egentlig er veldig fin i det hele tatt - kjøpte den først i voksen alder og har hørt en del på den. 

Trey og de andre to koristene, som gjorde en solid jobb. 

Siste låt: "Without you"! Nok en coverlåt, men Mariahs versjon er vel den mest kjente uansett. Herlig!

En fin konsert altså, veldig moro å ha hørt henne live, og jeg har aldri noensinne tvilt på at hun behersker å synge like bra live som på plate, uten juks og hjelpemidler. Hun var et true talent fra starten, og selv om imaget har endret seg ganske kraftig fra den beskjedne og tekkelige krølltoppen på 20 til den Streisand-divaen hun er nå, er hun akkurat der hun skal være. Hun kler Las Vegas-showet og er selvsikker og trygg på egen stemme og vet at hun har fansen med seg. 

Setliste:

• Fantasy (Def Club-mix)
• Emotions
• My All
• ---
• Always Be My Baby
• I'll Be There (Jackson 5-cover med Trey Lorenz)
• Rock With You (Michael Jackson-cover med Trey Lorenz solo)
• ---
• Touch My Body
• I Know What You Want (Busta Rhymes-cover)
• Obsessed
• It's Like That
• Shake It Off
• Loverboy
• Heartbreaker
• ---
• Against All Odds (Take A Look At Me Now) (Phil Collins-cover)
• One Sweet Day (med Trey Lorenz og Daniel Moore)
• When You Believe (med Whitney Houston på storskjerm)
• Hero
• We Belong Together
• Without You 
• Butterfly (Outro)

Janine Jansen, Den norske opera og ballett, 06.03.2016

Når Janine Jansen er i byen, går man på konsert. Hun er en av verdens aller beste fiolinister, kanskje den aller beste, i alle fall er hun den beste jeg noensinne har hørt live. Hennes evne til å bli ett med musikken er sjelden å se, hun lever stykkene hun spiller. Teknikken er helt uovertruffen, intonasjonen er helt på en prikk absolutt hele tiden, og når hun spilte piano pianissimo er jeg virkelig glad vi satt på rad tre - for noen få rader lenger bak tror jeg jammen ikke de kunne høre mye av akkurat det. Når man behersker teknikken så til de grader, og har sånn forståelse for musikken man spiller, frigjør man seg - og det gjør også at vi i publikum slapper enda bedre av, fordi vi vet at her kommer det ikke en sur tone. Dette er virkelig ikke hverdagslig. Men det har skjedd hver gang jeg har hørt Janine Jansen. Hun er nederlandsk, født i 1978 og har gitt ut utallige plater - alle er verdt å kjøpe, så er det sagt. 

Første verk på programmet var Francis Poulencs fiolinsonate FP. 119, komponert i 1940-årene. En energisk førstesats, et helt nydelig intermezzo (tenk fløytesonaten hans, samme gripende melankoli), og så en enda mer energisk tredjesats. Hun spiller med hele kroppen. 

Andre verk var Johannes Brahms' fiolinsonate nr. 3 i d-moll, op. 108. Brahms' sonater er virkelig noe av det fineste jeg vet av kammermusikk, denne intet unntak. Fullt gåsehud-angrep fra første tone! Forrige gang jeg hørte denne på konsert var vel i 2014 i Paris, da Julia Fischer spilte den sammen med Yulianna Avdeeva. Også en gylden stund!

Etter pause fikk vi høre Karol Szymanowskis Trois Poemes, op. 30. Et svært interessant og flott verk som jeg ikke kjenner så godt, men som jeg definitivt vil høre mer på. Flagolettspillinga i nr. 3 var også fascinerende å følge med på, nesten litt fuglekvitrende. Jammen er det mange fordeler ved å sitte nesten helt foran! Man hører godt, man ser godt, man slipper å forholde seg til hosteanfallene langt der bak.

Siste verk var Sergej Prokofjevs fiolinsonate nr. 2 i D-dur, op. 94. Prokofjevs fiolinmusikk, både sonatene og konsertene, er noe av det beste han gjorde, synes jeg. Jansen spilte denne sonaten så fint, tror ikke jeg har hørt den så fin før. Hun dveler ved akkurat de tonene i hovedtemaet i første sats som er så vakre at det nesten gjør litt vondt. De der som får øynene til å fylles av tårer på et blunk uten at man er forberedt. 

Pianisten Alexander Gavrylyuk spilte også fint! Veldig bra samspill. 

Collegium Vocale Gent, Academy of Ancient Music Berlin og Marcus Creed, Oslo Kirkemusikkfestival 04.03.2016

Det beste koret jeg vet! Collegium Vocale Gent! Koret hvis turnéplan avgjorde mine egne ferieplaner i et års tid. Matteuspasjonen i Amsterdam, h-moll-messa i Budapest, Johannespasjonen i Barcelona. Og nå Oslo! Dessverre ikke med Bachs musikk denne gang, derimot kantater av hans engelske alter ego Händel. Det vil si. I denne genren er Bach så uovertruffen at ikke en gang Händels Messias når opp for min del. Jeg liker Messias og hører på verket hver jul, men måtte jeg velge, ville jeg valgt Bach hver eneste gang. De to kantatene som ble framført på åpningskonserten til Oslo internasjonale kirkemusikkfestival var ikke det mest spennende jeg har hørt av kirkemusikk, men det kommer faktisk i andre rekke - for utøverne er så høyt der oppe i toppsjiktet, virkelig i verdensklasse, at det er det man legger merke til. 

"The ways of Zion do mourn" er en ren korkantate, mens "Ode to St. Cecilia's day" har to solister - sopran og tenor. Sopranen Clara Ek har jeg ikke hørt før, hun behersket sin rolle godt, og tenor Thomas Hobbs kjenner jeg jo svært godt til både fra konserter og plater. Han er blant mine absolutte yndlingsevangelister i Bachs pasjoner og oratorier. Det var uvant å høre han synge på sitt morsmål engelsk, jeg har alltid bare hørt han på tysk, som jeg jo også synes er det beste språket innen kirkemusikk. 

Orkestret spilte kjempefint, særlig må jeg fremheve cellisten som hadde et soloparti som var helt gåsehudframkallende, og også en fløytist som var solist i en av ariene. Men koret da. Vis meg et kor som kan hamle opp med sopranrekka til Collegium Vocale. De er så samstemte og homogene i klangen at det høres ut som fem-seks lag av samme opptak, samme stemme. Det gjelder spesielt Dominique Verkinderen og Magdalena Podkoscielna, to jeg husker godt fra alle de tidligere konsertene jeg har vært på med dette koret. Dessuten er de 50/50 kvinner og menn på altstemmen, og det gir en veldig fin klang!

Håper de skal gjøre mer Bach i 2016-2017-sesongen. Jeg setter feriedagene mine på vent til jeg ser hvor de skal og hva de tenker å framføre. 

Thomas Hobbs!

Toto, Sentrum Scene, Oslo 18.02.16

Hvis noen hadde sagt til meg da jeg var 12 at Toto skulle komme til Norge flere ganger i året når jeg ble voksen, hadde jeg besvimt av lykke. Men det siste året har de vært her to ganger, to utsolgte konserter på Sentrum Scene, og det er bare tre år siden de spilte en super konsert i Moss (!). (De har også spilt i mange andre norske byer, det har jeg ikke helt oversikten over)

Men å se dem på en scene som Sentrum er ekstra morsomt, og det er noe jeg alltid har ønsket meg. Mye koseligere enn Spektrum. 

På denne turnéen er ikke David Hungate med, så bassen ble traktert av en annen legende som jeg er kjempeglad for endelig å ha hørt - nemlig Lee Sklar, ikke minst kjent for sin innsats på James Taylor-platene på 70- og 80-tallet. På trommer var det Shannon Forrest som sist, han spiller kanonbra, og jeg blir alltid stående og gruble på om jeg ville ha kjørt Jeff Porcaro-fills eller gjort mine egne om jeg var trommis i Toto. Shannon gjorde litt begge deler, Simon Phillips gjorde stort sett egne såvidt jeg kan huske. Men på Africa burde det egentlig være påkrevd å gjøre Jeff sine synes jeg. 

Joseph synger som han alltid har gjort, mye høyt der oppe, og fikk solid støtte av Jenny Douglas, koristen som har vært med dem siden lenge før min første konsert (som var i 1992). I tillegg har Mavbuto Carpenter vært med dem i noen år, også han synger veldig bra. Lukather derimot, det blir ikke noe mindre rust på den stemmen med årene.  

Og apropos vokal!!! ENDELIG synger Steve Porcaro på scenen, det var så moro å høre! Han har en fin, behagelig stemme og er veldig nedpå sammenlignet med de tradisjonelle Toto-vokalistene, noe vi også kan høre på "It's a feeling" og "Takin' it back" fra platene i gamle dager.  Denne gangen sang han sin egen låt "Bend", bonusspor på Japan-utgaven av forrige Toto-album, og derfor ny for meg. Veldig fint! Han kommer med ny soloplate nå snart, det gleder jeg meg til. 

Georgy Porgy ble dedisert til nylig avdøde Earth, Wind & Fire-mann Maurice White, og de kjørte den samme versjonen som de sikkert alltid har gjort de siste tjuefem åra - den som også er på Paris'90-videoen, hvis komp definitivt må være inspirert av Earth, Wind & Fires "Can't hide love". 

Lee Sklar ser ut som en trollmann her!

Og best av alt: Etter konserten traff jeg Steve Porcaro igjen, for første gang siden jeg var 19 og var hjemme hos Porcaro-familien i LA! Det var et hyggelig gjensyn, jeg kan ikke fatte at det er så lenge siden sist, og han ba meg holde kontakten og ga meg helt uoppfordret mailadressen sin. What a nice guy. 

Fin konsert altså, de er virkelig et veldig bra liveband, og kjører ikke bare gamle hits (som i og for seg er morsomt nok), de gir ut nye plater med låter som er veldig bra live. Jeg har hørt dem mange ganger, med ulike vokalister, men jeg synes faktisk de låter aller best nå. MEN Mike skulle jo ha vært med på bass så klart, ingen slår han. Jeg er glad for å ha fått opplevd Mike Porcaro. 

Setliste: 

• Running out of time
• I'll supply the love
• Burn
• Stranger in town
• I won't hold you back
• Hold the line
• Georgy Porgy
• Afraid of love
• Bend
• Pamela
• Paich-solo
• Great expectations (med en liten touch av "Can you hear what I'm saying")
• Without your love
• Bridge of sighs (cover)
• Holy war
• The road goes on
• Orphan
• Rosanna

Encore: 

• On the run / Goodbye Elenore
• Africa

Anderson .paak på Parkteatret, Oslo 16.02.2016

Moro! Up-and-coming soul/hiphop-artist fra California på en knøttliten scene i Oslo. Tipper det blir større venues for han på neste turné! Anderson .paak har fin stemme, han spilte trommer og har fine låter. Kunne gjerne tenkt meg å høre han en gang med fullt band a la d'Angelo. 

Parkteatret var stappfullt, men det hindret han ikke i å hoppe ned fra scenen og danse med publikum. En liten hommage til nettopp D'Angelo ("Brown Sugar") ble det også, samt et lite sitat fra David Bowie ("Let's Dance"). 

Jazz frå skogom, Hellviktangen, Nesodden 05.02.16

En snøtung fredagskveld i februar, glatt og kaldt ute, lunt inne, med folketoner fra Midt-Norge i jazzarrangement, fin vokal, utsøkt pianospill, varm saksofon og myk bass. Akkurat det vi trengte. 

Heidi Skjerve - sang 

John Pål Inderberg - barytonsax 

Vigleik Storaas - piano 

Trygve Waldemar Fiske - kontrabass