Risør kirke kl. 17.30, 26.06.10

Årets siste konsert for vår del. Marc-André Hamelin åpnet konserten med å spille Stefan Wolpes Passacaglia, op. 23, komponert i 1936. Wolpe var svært inspirert av kunstsynet til Bauhaus-miljøet, og måtte i likhet med dem flykte fra Tyskland da nazistene tok over. Han reiste til Wien og studerte med Anton Webern, og denne passacagliaen er et eksempel på hans tilnærmelse til tolvtoneteknikken. Mange fine klanger, mye dynamikk og intensitet - det er flott å sitte såpass nært en mester som Hamelin når han tolker et verk.

Så var det tid for aftenens liederavdeling. Tyske Juliane Banse framførte fem lieder av Franz Schubert og fem av Gustav Mahler, akkompagnert av Roland Pöntinen.

Til slutt kom det som for min del ble høydepunktet på årets festival: Arnold Schönbergs "Verklärte Nacht", op. 4, fra 1899. Schönberg blir som regel assosiert med sin tolvtoneteknikk og ekspresjonisme, men han var aktiv komponerende i mange tiår før han begynte å utforske atonaliteten. Han var sterkt inspirert av Wagner, Brahms og Mahler, og ville gjerne overføre denne klassiske romantikken over i det nye århundret. "Verklärte Nacht" er et slags Wagner-inspirert senromantisk verk for strykesekstett (det er også arrangert for strykeorkester), over et dikt av Richard Dehmel. Schönberg var selv svært forelsket på dette tidspunkt. Verket er det første kjente programmusikkstykke for kammerbesetning.

Når man utvider den tradisjonelle strykekvartetten med en ekstra bratsj og cello, slik at det blir to av hvert instrument, får lydbildet en enda dypere klang. Denne musikken er så inderlig og ladet, og jeg tror sekstettversjonen gir et enda nærere uttrykk enn arrangementet for strykeorkester - som også er veldig vakkert, men der hører man ikke alltid hvert enkelt instrument. Ebènekvartetten hadde med seg Brett Dean på bratsj og Audun André Sandvik på cello, og denne fremførelsen vil jeg aldri glemme - den var så full følelser, så energisk og intens, så inderlig vakker - man måtte bare holde pusten i blant og tørke en liten tåre. Jeg har bare én ting å si: BRAVO!!

Fine dager i Risør i år også. Måtte det bli flere i årene som kommer! Takk for meg.

Fullmåne over Lyngør, 26.06.10

Bakgården, Risør, 25.06.10

En litt spontan gratiskonsert ble holdt i restauranten Bakgården i Risør i ettermiddag. Per Arne Glorvigen spilte forskjellige argentinske tangoer, primært av Astor Piazzolla, og fortalte om bandoneonets opprinnelse og reise fra Tyskland til Argentina - og at hans eget ble laget i Tyskland på 20-tallet og kjøpt på et antikvariat i Buenos Aires for 350 dollar.

Nettopp slike konserter er et sjakktrekk for å få festivaler som denne ut blant folket, gjøre lokalbefolkningen bevisst på hvilket musikalsk sentrum byen deres faktisk er denne uka, og for å skape mer blest på alle måter. Handelsstanden bør delta - kaféene bør holdes åpne lenger enn til bare klokka seks, butikkene bør ikke stenge klokka fire, og torget og brygga burde være full av konserter og liv - samt at en infotavle om arrangementenes tid og sted burde være på en tilgjengelig plass. Festivalen fortjener et enda større publikum!

Risør kirke kl. 12.30, 25.06.10

Kunstnerisk leder Tomter intervjuer festivalkomponist Dean

Dagens første verk var av årets festivalkomponist Brett Dean. ”Voices of angels” er en tosatsig komposisjon inspirert av Rainer Maria Rilkes diktning, og besetningen er fiolin (Henning Kraggerud), bratsj (Brett Dean), cello (Audun André Sandvik), bass (Marius Flatby) og klaver (Roland Pöntinen). Dean tar i bruk instrumentenes muligheter med en dynamikk som går fra den svakeste pianissimo til fortissimo og tilbake igjen. Strykerne spiller både pizzicato og glissando, sistnevnte mye nedadgående. De summet omkring en klang, bisverm-aktig, av og til i en tonal grunnstemning, men med en melodiføring som brøt med det tonale bildet.

Så Mozart! Klarinettkvintetten er blant hans aller vakreste komposisjoner for kammerbesetning, og igjen – her skulle jeg veldig gjerne hørt Martin Fröst, men vikaren Pascal Moragues var ikke en dårlig erstatning, heldigvis. Kvintetten bestod ellers av Henning Kraggerud (fiolin), Maria Angelika Carlsen (fiolin), Lars Anders Tomter (bratsj) og Torleif Thedéen (cello). Dette er et sent verk av Mozart, og et viktig repoertoarstykke for klarinettister – i likhet med klarinettkonserten, som jeg hørte med Fröst i konserthuset i 2008. Klarinetten glir fint inn blant strykerne, skiller seg nok ut til at man lar den være hovedperson, men gir samtidig de andre instrumentene deres moments to shine også. Særlig fiolinen har mange vakre partier, og andresatsen er ett av Mozarts absolutte mesterverker etter min smak. Det er ren luksus å høre så vakker musikk med så dyktige utøvere på en fredags formiddag.

Risør kirke kl. 22.00, 23.06.10

Bartóks kontraster for klarinett (Pascal Moragues), fiolin (Øyvind Bjorå) og klaver (Marc-André Hamelin) ble i sin tid bestilt av Benny Goodman, som spilte det inn på plate sammen med Bartók selv på piano og Joseph Szigeti på fiolin (utgitt på Naxos Historical). Satsene er kontrastfylte, derav tittelen, og det er en hel del bartókske trekk – som tonespråk fra ungarske folkemelodier, lydiske skalaer og synkopert og avansert rytmikk. Få komponister er så gjenkjennelige som Bartók. De to første satsene ble komponert som et eget verk først, men så føyde han til en rolig midtdel. Musikere fra Kork spilte dette verket på en kammerkonsert i fjor høst.

Chopin fylte 200 år i mars, og det har kommet en hel del innspillinger av hans verker i år. Roland Pöntinen valgte å spille fem av hans mazurkaer først. Deretter kom en av de vakre nocturnene, den virkelig stemningsskapende op. 27 nr. 1 i ciss-moll, og det minnet meg om Chopin-konserten til Ingrid Fliter for tre år siden da regnet trommet mot rutene i kirka. Regn og Chopin har alltid hørt sammen for meg. I kveld regnet det ikke, men det var skumring og det var fint å sitte inne og høre på den vakre klavermusikken. Til slutt spilte han en scherzo som ble en voldsom og flott avslutning på denne delen av programmet, med store kontraster i styrkegrad og hvor han virkelig fikk briljere.

Så var det tid for åpningskonsertens store stjerne – Measha Brueggergosman. Denne gangen ble hun akkompagnert av Marc-André Hamelin, og repertoaret bestod av romantiske lieder. Først to sanger av Henri Duparc som for meg var ukjente, og det ble et interessant førstemøte. Fransk er et vakkert språk for sang, og jeg fikk assosiasjoner til den praktfulle plateutgivelsen til Sandrine Piau for et par år siden – Évocation. Deretter en tysk lied av Brahms, ”Ständchen”, kjent og kjær og vips var den over. Så kom en lied av Richard Wagner – og den har jeg heller ikke hørt før. Disse må jeg utforske nærmere. Til slutt ble hun akkompagnert av en klaverkvintett, en besetning som i seg selv har så utrolig store muligheter i klanger og harmonier, og de spilte Chaussons ”Chanson Perpétuelle”, op. 37 - aldeles nydelig. Chausson som døde så altfor tidlig da han kolliderte med en murvegg på velociped... Men han rakk å komponere mye vakker musikk, blant annet flere sanger som også finnes på den tidligere nevnte Évocation-platen til Piau.

En perfekt avslutning på denne fine konserten, og jeg gleder meg til å komme tilbake på jobb – Brueggergosmans nye plate ligger klar på kontoret til katalogisering.

Risør kirke kl. 18.00, 23.06.10

Gideon Klein var blant musikerne som satt i konsentrasjonsleiren Theresienstadt under 2. verdenskrig. (Det er forøvrig gitt ut en plate på Deutsche Grammophon med musikk av disse Theresienstadt-komponistene, som herved anbefales.) Han fikk mulighet til å komponere og spille sammen med likesinnede, men til slutt ble han deportert og drept. Hans stryketrio ble framført av Henning Kraggerud (fiolin), Ida Bryhn (bratsj) og Audun André Sandvik (cello). Den første satsen er en kort allegrosats med litt jagende tema, delvis lydisk skala, folkelig preg. Andresatsen er roligere, mer vemodig, med en litt raskere midtdel og relativt dystre klanger. Det intense spillet og de tette klangene gjør at de høres ut til å være flere enn bare tre musikere. Sistesats, molto vivace, er livlig og frisk med full gass i styrke og intensitet. Dette er melodisk musikk, ikke atonal i melodiføringen, men den hopper stadig mellom ikke-beslektede tonearter og det gir den et moderne og litt urolig preg. Mye kan minne om Bartók, særlig i rytmikken.

Messiaens ”Kvartett til tidens ende” har en tilsvarende historie – den ble komponert i fangeleiren Messiaen satt i som fransk soldat. Jeg hadde gledet meg til å høre Martin Fröst i denne kvartetten, men han ble dessverre syk etter kronprinsessebryllupet sist helg, og måtte avlyse hele Risørfestivalen for sin egen del. I hans sted steppet Pascal Moragues inn. De andre musikerne var Øyvind Bjorå (fiolin), Torleif Thedéen (cello) og Roland Pöntinen (klaver). Kvartetten er uvanlig nok delt i åtte satser, og besetningen varierer fra sats til sats – noe som heller ikke er typisk. Det er flere vakre partier hvor strykerne spiller unisont, med lange toner, mens pianoet ligger under med faste rytmiske akkorder på hver fjerdedel, evt. åttendedel, og bare endrer seg med en halvtone opp eller ned nå og da. Andre steder bryter pianoet akkordene, én og én tone. Solosatsen for klarinett er kanskje ekstra sår. Særlig imponerende blir de lange tonene som kommer fra intet, og ender i en kjempecrescendo. En rytmisk og rask dans hvor alle fire spiller unisont med mange synkoper følger deretter. Hele kvartetten ender med en vakker og intens følelsesladet fiolinmelodi hvor pianoet slår ned samme akkord igjen og igjen før den endres med én tone i gangen. Til slutt toner det stille ut. Et gripende verk, som jeg har hatt gleden av å høre tidligere – da med musikere fra Kork.

Åpningskonsert Risør Kammermusikkfest, Risør Kirke, 22.06.10

Det er fint å være tilbake i denne vakre byen! Jeg kan knapt tenke meg bedre måte å få faglig påfyll og inspirasjon på, så tusen takk til min arbeidsgiver som gir meg denne muligheten.

Risør Festival Strings under ledelse av Henning Kraggerud (ny kunstnerisk leder til neste år) åpnet hele festivalen med å spille det symfoniske diktet "Exil!" av Eugène Ysaÿe. Eksil er også festivalens tema i år, og for Ysaÿes del handlet det om å se hjemlandet Belgia bli revet i fillebiter under 1. verdenskrig mens han selv satt i utlandet og komponerte. Verket er gripende og vakkert, nesten romantisk til tross for de mer moderne klangene, og en voldsom crescendo gjør inntrykket bare sterkere. Som vanlig spilte orkesteret veldig flott. Kraggerud har gitt ut flere Ysaÿe-plater de siste årene, både solosonatene (Simax) og duosonatene + stryketrioen (Naxos).

Deretter var det tid for litt tango. Piazzollas "Le Grand Tango", opprinnelig skrevet med Rostropovitsj i tankene, er arrangert for bratsj, bandoneon og orkester av Sverre I. Joner. Ikke uventet var det Per Arne Glorvigen som dro i gang sitt lille trekkspill, og kunstnerisk leder Lars Anders Tomter spilte bratsj. Rytmisk og klangfullt, ekte argentinsk tango, og det er alltid fint å høre mesteren selv traktere bandoneonen. Etterpå spilte han et lite ekstranummer, en egenkomponert vals i tangostil.

Så ble årets festivalkomponist presentert - Brett Dean, australier og bratsjist. Han fremførte sitt eget stykke "Intimate Decisions" for solo bratsj, og det var et spennende verk som både var melodisk og atonalt. Avslutningsvis spilte han svakere og svakere, den siste tonen hadde antagelig 5 p'er (piano pianissimo pianissimo?). Fint virkemiddel.

Til slutt var det klart for Mahlers sangsyklus "Lieder eines fahrenden Gesellen", som jeg sist hørte på konsert med Peter Mattei i operaen i fjor. Her i Risør kirke var det kanadiske Measha Brueggergosman som sang, og det gjorde hun på en uforglemmelig måte. Nydelig stemme, uanstrengte toner, høye og lave, kraftige og milde - hun har et enormt talent og en stor utstråling på scenen. Vakre, vakre melodier, fin lyrikk, og versjonen vi fikk høre her, var instrumentert av Arnold Schönberg en del år senere for å kunne spilles i hans "forening for privatoppføringer" i Wien på 20-tallet. Det fyldige pompøse i orkesteret er dermed endret til en mer intim kammermusikk-klang, og det er minst like vakkert. Heldigvis må man ikke velge enten eller, man kan nyte begge variantene.

Årets første konsert ga mersmak, og nå gleder jeg meg til i aften hvor det blir to til.

Salem al Fakir, John Dee, 02.06.10

Endelig. Dette har jeg lengtet etter i tre år, helt siden jeg fikk hans debutplate "This is who I am" i bursdagsgave. Med unntak av en kort konsert på Bylarm for to år siden, har han kun spilt en håndfull ganger i Norge - men nå har jo til og med P3 oppdaget han, og det er gledelig at han får så mye spilletid på radio for sin Grand Prix-schlager "Keep on walking" (som ville ha sendt Sverige høyt til topps i den internasjonale finalen om den hadde vunnet i Sverige).

På John Dee stilte han med sin kvartett som i tillegg til gitar, bass og trommer består av han selv på keyboard / synth med mange flotte 80-talls-lyder. Publikum tok godt i mot han, Salem var lykkelig over å spille i Norge, og veldig spent på hvilke låter folk kunne og ikke kunne. Allsangen på "lalala"-delen av "Good song" viste at mange hadde fulgt han siden debuten.

Setlista inneholdt låter fra alle de tre albumene (Dream Girl, It's Only You, It's True, Roxy, Brooklyn Sun, Keep on Walking) , og ble en herlig blanding av groovy 70-talls soulpop og synthpop tatt rett ut fra 80-tallet. Han er klassisk skolert, svært musikalsk, og behersker mange instrumenter (mange!). Og det aller beste er spillegleden, den er ekte, og han utstråler den så intenst. Man kan få mange assosiasjoner, Steely Dan, Stephen Simmonds, Pat Metheny i instrumentalpartiene, vestkystpop/soul fra 70-tallet (Michael McDonald, f.eks), og ikke minst Stevie Wonder. Er dette midt i blinken for meg? JA.

Salem, kom tilbake!!