"Par i hjerter", Risør kirke 01.07.11

Fredagen er marathondagen under Risør kammermusikkfest, med konserter fra tidlig ettermiddag til godt over midnatt. Min første konsert i dag var "Par i hjerter" kl. 15, og deretter laaaang pause til kveldskonsert kl. 22 - og midnattskonsert kl. 23.30. Heldigvis er det strålende vær, så man kan sitte på brygga og blogge i mellomtiden!

Første verk var Mozarts klaverkvintett i Ess-dur, K.452. En daværende nokså uvanlig besetning - det er faktisk blåsekvartett og klaver. Fløyta er fraværende, istedet blir denne representert av de lyseste tonene i klaveret. Mozart kunne dette med blåseensembler, tenk bare på adagioen fra Gran Partita - det absolutt vakreste verket for blåseinstrumenter. Blåserne klinger vakkert sammen, og har hver sine små solopartier, gjerne i sekvenser. Klaveret holder orden i rekkene og er vel et slags hovedinstrument her; verket kan minne om en klaverkonsert i formen til tider. Leif Ove Andsnes (klaver), Nicholas Daniel (obo, og nyforlovet!), Chen Halevi (klarinett), Audun Halvorsen (fagott) og Marie-Luise Neunecker (horn) spilte.

Endring i programmet førte til at vi fikk høre en Händelarie, "Yet, can I hear that dulcet lay" fra enakteren "The choice of Hercules", sunget av den australske kontratenoren David Hansen som hoppet inn på kort varsel. Veldig vakkert! Det er som regel Händels repertoar jeg liker aller aller best når det gjelder kontratenorer, uten at jeg vet hva det er som gjør det. Men det samme tenkte jeg jo på Andreas Scholl-konserten i mai.

Deretter: To kvartetter av Darius Milhaud - framført samtidig! Disse ble komponert i 1948-49, og er skrevet som to helt selvstendige verk - men de er altså skrevet slik at de kan spilles samtidig. Clever! Spennende musikk, mye dissonanser men slett ikke uten tonalitet.

Sist, men på ingen måte minst - Bacharach. Åååååååh. Dette MÅ BLI PLATE, Hilde Marie Kjersems stemme passer så perfekt til Bacharachs vidunderlige melodier! Jeg er sikker på at Burt selv ville ha tatt i mot dette med åpne armer, for det er helt i hans ånd. Nydelige strykearrangementer og en tolkning som fremhever teksten og vektlegger de vakre vendingene i melodien, what's not to like!?

Jeg ser fram til avslutningskonserten søndag - da skal Bacharach/Costellos høydepunkt "God give me strength" framføres. Den hørte jeg live med Burt himself for to år siden, og intet øye var tørt.