søndag, juli 17, 2011
Paul Simon, Zitadelle, Berlin 11.07.11
Først litt om mine uante krefter. Da jeg i vinter satt og grublet på om jeg noensinne skulle få se en Beatle eller en BeeGee live, og videre tenkte at nå er det jammen på tide å se Crosby, Stills & Nash igjen, og hva med James Taylor; skal ikke han turnere i Europa i sommer? - for så å få høre de påfølgende ukene at Ringo skulle komme til Frognerbadet, Robin Gibb til Spektrum (senere ble den dessverre avlyst), Crosby & Nash til Konserthuset og James Taylor til Irland (ikke skandinavia som jeg ba om, men Irland er nært og ikke for dyrt) - ja, da trodde jeg jeg hadde magiske evner. Jeg tiltrekker meg mine gamle mannlige helter. Billetter til samtlige ble bestilt, bortsett fra James, da jeg måtte sjekke at jeg fikk ferie først.
Så begynte jeg å teste mine krefter. Hvem av mine andre gamle mannlige helter har jeg aldri hørt på konsert? Elvis Costello. "La Elvis Costello komme til Norge," tenkte jeg, og noen dager senere: En mail fra Rockefeller/Sentrum Scene. Costello kommer i november. Og det var da jeg forstod at jeg nå måtte være taktisk; jeg måtte begynne å tenke på Paul Simon. Jeg ante ingenting om hans turnéer, turnerer han lenger? Men jeg sendte bønner i hans lei, og ganske riktig: uka etter slapp han en ny plate, og annonserte europaturné! Billetter til Berlin ble så bestilt. Ironisk nok var denne konserten samtidig som James skulle komme til Irland, så da måtte jeg velge, gitt. Paul Simon er eldst av de to, og jeg har aldri hørt han live før. James har jeg hørt to ganger de siste årene, og han kommer nok helt sikkert tilbake. Altså: Paul Simon, Berlin, juli 2011. En solfylt og varm sommerkveld midt i juli, midt i Berlin, i en festning fra middelalderen. Her er min opplevelse:
Den beskjedne lille mannen entret scenen presis kl. halv åtte, som annonsert. Med jeans, svart skjorte og solbriller - og sin personlighet - er han Mr. New York Coolness himself, og selv om man ikke skulle tro at man kunne få New York-stemning i en middelalderfestning i Berlin omgitt av en relativt stor tonnasje av middelaldrende currywurst-spisende tyskere med kronisk bad hair day, så var det nettopp det man fikk. Han åpnet med en av Graceland-låtene, passende nok i og med at årets utgave av backingband - og den nye plata - har mange av de samme elementene som superalbumet Graceland.
Videre fortsatte han og det åtte mann sterke bandet med låta "Dazzling blue" fra det nye albumet "So beautiful or so what", hvor kamerunske og legendariske gitarist Vincent Nguini får vist fram sitt gitarspill som han er så kjent for.
Så - enhver trommis' guttedrøm, som gjør at enhver trommis ville ha sagt "clear my schedule!" hvis Paul hadde ringt og spurt om han ville bli med på turné - nemlig "50 ways to leave your lover". Tenk å få sitte der og spille Steve Gadds KLASSISKE trommegroove, en av tidenes mest kjente, sammen med selveste Paul Simon. Og det var så vakkert, så vakkert. Publikum danset og jublet.
Videre kom flere låter fra det nye albumet, deriblant den vakre "Questions for the angels" og den catchy "The afterlife", flere låter fra Graceland, en medley bestående av nydelige "Hearts and Bones" + to coverlåter (Elvis og Chet Atkins), "Slip Slidin' Away" (som var en stor hit for han i 1977), noen få låter fra helt tidlig solokarriere, og plutselig en Simon & Garfunkel-yndling for min del: "The only living boy in New York." Kjempefin!!! Deretter en miks av Graceland og den nyeste, et par låter fra "Rhythm of the Saints" (Gracelands oppfølger) før de vinket farvel og gikk av scenen - for så å komme inn igjen, naturligvis, bare feiginger dropper ekstranumrene.
"The sound of silence" var først ut, og selv om det absolutt ikke er påkrevd eller nødvendig at han spiller låter fra tiden med Garfunkel, så er jo disse en betydelig del av hans store låtskriverkunst - og derfor helt klart like velkomne som noe annet. En hyllest til George Harrison ("Here comes the sun") ble jeg også glad for, han er jo en av mine hjertehelter som jeg dessverre aldri fikk oppleve. Paul Simons tolkning var fin og følsom. "Late in the evening" ble eneste låt fra "One trick pony", som jeg gjerne skulle hørt enda mer av, men da de siste to låtene (etter å ha tatt farvel nok en gang) viste seg å være "Still crazy after all these years" og "You can call me Al", tror jeg ikke en eneste person i publikum kan klage på hva man ikke fikk høre.
Paul introduserer sin kjære venn og trofaste bassist gjennom et kvart århundre, sør-Afrikanske Bakithi Kumalo...
...og den legendariske Vincent Nguinu, gitarist i bandet siden 1991, med klassisk afrikansk gitarspill.
Bandet er svært samspilte og profesjonelle - og multiinstrumentalister, alle sammen. Trekkspillmann Tony Cedras spilte keyboard og trompet. Gitarist Mark Stewart spilte barytonsax og irsk fløyte. Saksofonist Andy Snitzer spilte tverrfløyte og synth. Trommis Jim Oblon spilte gitar. Bassist Bakithi Kumalo spilte perkusjon. Pianist Mick Rossi spilte også perkusjon. Perkusjonist Jamey Haddad spilte... vel, perkusjon. Og gitarist Vincent Nguini spilte og spilte og spilte gitar. Alle koret.
Paul Simon fyller 70 år til høsten, og det er ganske spesielt at man faktisk ikke kan høre på stemmen hans - i det hele tatt - at den tilhører det vi nå kan kalle en godt voksen mann. Han høres ikke en dag eldre ut enn han gjorde for førti år siden. Å gå på konsert med han, med det bandet, og vite at man får to timer spekket med noe av det fineste i popens låtskriverkunst, praktfullt fremført av en laidback og trygg stemme - som aldri feiler - det er intet mindre enn magisk.
Jeg håper, fra dypet av min sjel, at jeg får oppleve Paul Simon live in concert igjen. Men hvis ikke, vet jeg i allefall at han gjorde en opptreden - og jeg fikk en opplevelse - som vanskelig kan overgås.
-------------------------------------
Set-liste, etter hva jeg vet:
The Boy In The Bubble
Dazzling Blue
50 Ways To Leave Your Lover
So Beautiful Or So What
That Was Your Mother
Hearts And Bones - Mystery Train - Wheels
Slip Slidin' Away
Rewrite
Peace Like A River
The Obvious Child
The Only Living Boy In New York
The Afterlife
Questions For The Angels
Diamonds On The Soles Of Her Shoes
Gumboots
---
The Sound Of Silence
Kodachrome - Gone At Last
Here Comes The Sun
Crazy Love, Vol. II
Late In The Evening
---
Still Crazy After All These Years
You Can Call Me Al
Avslutningsvis var det et gigantisk fyrverkeri, med smell i en desibelhøyde som forundret meg litt her i en by som har opplevd å bli bombet sønder og sammen. Kanskje det bare er jeg som er skuddredd. Men det var litt fint også. Så gikk vi hjemover i den varme sommerkvelden.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
8 kommentarer:
Åh, for en fantastisk settliste!! Hadde stor glede av å se Simon and Garfunkel for en del år siden (2004?) i Oslo Spektrum, men kunne mer enn gjerne sett bare Paul også. Takk for god rapport!
Genial Gammelmannifestasjon!
Åh. Kan du værsåsnill å ønske deg Joni Mitchell hit? Og rope høyt når hun kommer.
Joni står på min liste, helt klart! Ellers har det ikke funka så bra å lokke til seg folk på vegne av andre, det må visst komme fra meg personlig. Men Joni er helt klart innenfor!
Jeg regnet med at Joni ville være godt innenfor din ønskeliste, ja. Man har da fulgt _litt_ med;-)
Men hun er jo ikke en mannlig helt, og jeg så på jonimitchell.com at hun tilogmed har takket nei til å medvirke til en dokumentar fordi hun i følge managementet "...doesn't do anything regarding her career any longer". Så det spørs om det blir flere konserter. *sukk*
Nettsiden linker for øvrig til Jane Fondas blogg, med omtale av og bilder fra en middag med Joni og Bonnie Raitt, og Joni fremstår som en flott, eldre dame som ikke prøver å se tjue år yngre ut. Godt!
Aha. Synd at hun ikke er så aktiv lenger. Ellers kan jeg tilføye at mine evner ikke bare gjelder mannlige helter lenger - jeg har klart å få Stacey Kent til Oslo neste helg!
Da fortsetter jeg å krysse fingrene for at Joni får litt spillekløe.
Du önskade så högt att han fick Polarpriset! Firar med att höra The Obvious Child på repeat.
Legg inn en kommentar