Matteuspasjonen med Werner Güra og Oslo domkor, Oslo domkirke, Oslo kammermusikkfestival 23.08.14

Medvirkende: 

Werner Güra (evangelist) - Njål Sparbo (Jesus) - Magnhild Korsvik (sopran) - Anne-Carolyn Schlüter (alt) - Paul Kirby (tenor) - Johannes Weisser (bass) - Oslo domkor - Domkirkens guttekor - Festivalorkester - Arve Tellefsen (konsertmester) - Terje Kvam (dirigent)

Matteuspasjonen fullstendig off-season! Helt ypperlig for oss som synes det er for lang tid mellom hver påske. Ute var det sensommer, inne var det påske, på håndleddet mitt var det jul (hadde vært innom Hermès og prøvd en parfyme, men det er en annen historie), så jeg var temmelig sesongforvirret - men det gjorde ingen verdens ting. I det øyeblikket orkestret dro i gang åpningskoret var jeg i Bach-transe uansett. 

Man kan jo være spent på et orkester som er sammensatt for anledningen, særlig når det gjelder barokkmusikk - som så mange andre orkestre man har hørt før i denne sammenhengen, er veldig samspilte og spesialiserte på - men jeg vil absolutt si det klang bra. To orkestre mot hverandre, det ene litt mer veterantungt enn det andre noe yngre. Solid continuo, Rolf Lislevand på lutt, vi var i trygge hender. 

Aftenens store helt var naturligvis vår tids aller aller dyktigste evangelist-tenor, Werner Güra. Som jeg har lengtet etter å høre han live i Bachs pasjoner! Det var han jeg ønsket meg aller høyest da jeg i mitt hode satte sammen stjernelag-drømmen med Herreweghe som gikk i oppfyllelse i Concertgebouw i april i år.  Istedet fikk jeg altså høre han nå. Hans evne til å formidle historien med klang, vibratobruk, dynamikk, diksjon, tempo, genrekunnskap, følelse - finnes det ikke maken til. Anthony Rolfe Johnson er nok den som kan måle seg. James Gilchrist er hakk i hæl. Mark Padmore likeså. Men Güra er på toppen av de nålevende. 

Koret og dirigent Terje Kvam er de neste jeg vil framheve. Koralene var NYDELIG tolket. Dynamikk, pauser, betoninger av ord. Teksten skal fram. De kan dette så godt, jeg har jo hørt dem synge Matteuspasjonen mange ganger før. Oslo Domkirkes guttekor stod på galleriet og kom inn med sin koral i åpningskoret, og tårene trillet. Hva er det Bach gjør, som funker så inderlig hver eneste gang?! (guttestemmene får mye av æren her også, de er som et englekor)

Sopranen Magnhild Korsvik håper jeg de vil booke inn i alle sammenhenger heretter. Hun har den perfekte Bach-stemmen, den klare lyse Carolyn Sampson- / Hana Blazikova-stemmetypen som jeg liker aller best. Jeg var spent da "Blute nur" kom, siden jeg ikke kjente navnet hennes fra før, men good lord som hun forsikret meg om at dette var helt riktig. Det samme i duetten mot slutten av del 1, og ikke minst i "Aus Liebe" i del 2. Fram med tårene igjen. Det var på nivå med de aller største. Denne skal ikke bare synges rett igjennom altså, den skal formes og formidles med hjertet. Det klarte hun bedre enn de fleste jeg har hørt. Akkompagnert av landets beste fløytist, Tom Ottar Andreassen, og de to oboene. Ingen continuo, ingen stryk.

Johannes Weisser var sterkt deltagende som Peter, Judas og Pilatus, samt i bass-ariene, som han naturligvis framførte med bravur. Av alt han har gjort synes jeg han gjør Bach aller best. Det hadde jo vært enda morsommere å høre han som Jesus i tospann med Güra, sånn som på René Jacobs' innspilling fra i fjor, men da hadde vi gått glipp av ariene hans igjen.

Jeg synes domkoret kan sette opp minst én Bach-pasjon hvert år. Og gjerne med Werner Güra, hver gang.

Kveldens tre beste: Magnhild Korsvik, Werner Güra, Oslo domkor. 

Werner Güra og Christoph Berner, Slottskapellet, Oslo kammermusikkfestival 20.08.14

Werner Güra er blant mine absolutt yndlingstenorer, han har besøkt kammermusikkfestivalen flere ganger, jeg har hørt han synge Schumann et år og Schubert et annet - og naturligvis h-moll-messa i Nidarosdomen i sommer. I ettermiddag holdt han og pianist Christoph Berner konsert i kapellet på slottet, mens tordenen rullet over himmelen i sensommer-Oslo. 

Aller først sang han Beethovens eneste sangsyklus, "An die ferne Geliebte", op. 98. Han har en kraftig stemme med en utsøkt klang, nyanserer mye, bruker dynamikk og luft, hvisker og sukker, helt pianissimo i "Wo die Berge so blau". Christoph Berner spilte veldig fint i innledningen til den siste romansen, "Nimm sie hin denn diese Lieder". Han fortsatte alene med tre bagateller fra Beethovens opus 126: Nr. 2 i g-moll, nr. 3 i Ess-dur og nr. 4 i H-dur. 

En liten endring i programmet - Lied aus der Ferne, WoO 137 utgikk til fordel for "An die Hoffnung" op. 42. Deretter "Resignation" WoO 149, "Adelaïde" op. 46, "Wohne der Wehmut" op. 83 nr. 1 og "Der Kuss" op. 128. Güra formidler tekstene veldig fint, og han har bra diksjon. Særlig på "Adelaïde" fikk han vist hvor høyt han går uten å anstrenge seg overhodet. Jeg får ofte assosiasjoner til Fritz Wunderlich. Uanstrengt, lett, naturlig. Lyst, men ikke så tandert og følsomt som f.eks. Ian Bostridge og kanskje derfor mer allsidig enn han. 

Så et solostykke ved Christoph Berner igjen: Nr. 2 fra Drei Klavierstücke, D.946 i Ess-dur av Franz Schubert. Et nydelig stykke, nesten med noen pastorale kvaliteter og Mendelssohn-korsang-innslag (terser, sekunder, sekster, jeg hører damekor på en piknik i de grønne enger!). Man kan også høre Mozart inni der. 

Til slutt en avdeling med Schubert-lieder, "Heidenröslein" aller først. Sannsynligvis den første lieden jeg kjente til og kunne fra barndommen, og senere hadde jeg den muligens på en sangtime? Deretter den nydelige "Im Frühling", D.882, med vakkert pianomellomspill av Berner. Så "Geheimes" D.719, "Der Fischer" D.225, "Bei dir allein" D.866, "Der Schiffer" D.536, og til slutt "Willkommen und Abschied" D.767. Det vil si, vi fikk "Der Fischer" som encore. 

Sammenligningen med Wunderlich er nok ganske treffende, og selvfølgelig et stort kompliment til Güra, men jeg synes han fortjener det - han er en svært dyktig sanger og har evnen til å treffe en i hjertet. Den første strofen, eller til og med bare den første linja, eller bare ordet "Stern" i hans tolkning av Schumanns "Mein schöner Stern" fra "Minnespiel", op. 101, er til å gråte av. Så nydelig. 

Å sitte hjemme hos Dronningen - vertskapet var forøvrig også tilstede - i et nydelig og smakfullt innredet lite kapell med rosa marmorvegger i koret og grønne vegger på galleriet, med blomster, levende lys i vinduene, levende musikk av Schubert og Beethoven framført av top notch utøvere, mens regnet plasker ned og tordenen buldrer over himmelen, er veldig koselig!

Werner Güra (foto: Monika Rittershaus)

Mayuko Kamio og Håvard Gimse, Gamle Logen, Oslo kammermusikkfestival 19.08.14

Kveldens konsert bestod av fiolinsonater, primært romantiske, med unntak av den første: Ludwig van Beethovens sonate nr. 7 i c-moll, op. 30 nr. 2. Kjente toner, ganske fyrrig førstesats, mye kraft og styrke, forsåvidt lite dynamikk. Andresatsen er mer følsom, en Adagio cantabile med veldig fin pianoinnledning. Gimse spiller som vanlig flott. Tredjesatsen var en litt mer spretten scherzo i tretakt, og til slutt en finale med mye kraft. 

Deretter kom Robert Schumanns fiolinsonate nr. 1 i a-moll, op. 105, som jeg er veldig glad i. Jeg har nok hørt den bedre spilt enn dette, jeg lurer på om det er Gidon Kremer og Martha Argerich sin innspilling jeg har hørt mest på. En nydelig sonate! I det hele tatt: Schumanns kammermusikk ligger mitt hjerte nær. 

Etter en liten pause fikk vi høre Christian Sindings opus 10, Suite im alten Stil. Sinding har skrevet mye fin kammermusikk for fiolin og klaver. Førstesatsen i suiten er Presto noe så intenst, man kan bli litt andpusten av å høre på - her krever det at man er samspilt. Adagiosatsen er vemodig og lyrisk, jeg synes spesielt Henning Kraggerud og Christian Ihle Hadlands innspilling er fin. Kamio spilte også fint, kanskje litt mye vibrato i blant. Opp i tempo i tredjesats igjen, dog litt mer behagelig enn førstesatsen. 

Til slutt Richard Strauss sonate i Ess-dur, opus 18, som jeg ikke kjenner så godt fra før. Han var i tidlig tjueårene da han komponerte den, og forelsket, hvilket man muligens kan høre? Fin er den i allefall. 

(Et ekstranummer fikk vi også, et eller annet som gikk så fort at vi bare ble litt slitne.)

Ny konsert i morgen, hurra for kammermusikkfestival i byen vår!

Akademie für alte Musik Berlin, Universitetets Aula, Oslo Kammermusikkfestival 18.08.14

Det er alltid moro å gå på konsert med ensembler man har hørt på plate i årevis. Når jeg ser Akademie für alte Musik sin diskografi på Harmonia Mundi, kan jeg krysse av ganske mange som står i hylla mi - og enda flere som jeg har kjøpt inn, hørt på og katalogisert på jobben. Den som utmerker seg er kanskje Juleoratoriet under René Jacobs, med Röschmann, Scholl, Güra og Häger - en av referanseinnspillingene, den jeg alltid anbefaler i tillegg til Gardiner sin innspilling. 

Konserten i kveld var i regi av Oslo Kammermusikkfestival og fant sted i Universitetets Aula, et fint lokale for denne typen konserter. Temaet var Venezia, og vi fikk høre åtte verk/sonater/konserter av sentrale italienske barokk-komponister. Orkestret bestod denne gang kun av strykere og continuogruppe, i tillegg til en solist-obo på noen av verkene. Tre førstefiolin, tre andrefiolin, to bratsj, og continuogruppe bestående av cembalo (evt orgel), lutt, cello, fagott og kontrabass. Konsertmester og fiolinsolist var Georg Kallweit, andre-konsertmester og solist var Mayumi Hirasaki, og orkesterets faste oboist som var solist på konsertene - Xenia Löffler. 

Først en overture i D-dur av Carlo Tessarini, op. 4 fra "La Stravaganza", ukjent for meg - men det var en flott åpning og orkesteret sprudlet fra første stund. Deretter Vivaldis obokonsert i C-dur, RV 450, hvis yttersatser gikk i et forrykende tempo, de freste avgårde, og oboisten hang med uten problemer i raske løp. 2. sats var langsom og vakker og ga god plass til oboens varme klang og runde tone. Det er så viktig med originalinstrumenter i slike konserter, særlig når det gjelder obo. En moderne obo har helt annen klang. Vemodige partier med maj-akkorder, moll-tonika med ters i bass (grunnet oppad/nedadgående bassgang), jeg tror kanskje jeg liker de langsomme satsene aller best i den italienske barokken, og aller best de i moll.. 

Så kom Antonio Caldaras sinfonia for strykere og continuo nr. 12, "Vår herre Jesu lidelseshistorie", et kort lite verk på tre små satser som delvis hang sammen. Fort ferdig. Siste verk før pause var Tomaso Albinonis sonate op. 2 nr. 3 i a-moll (litt usikker her, i følge oppslagsverk går denne i C-dur). Her byttet musikerne plass, Hirasaki overtok som konsertmester (noe hun gjennomførte med glans). Det var en nydelig sonate, korte satser (langsom-hurtig-langsom-hurtig), siste sats hadde sterkt fugepreg.  

Etter en kort pause var det klart for andre avdeling, som rett og slett var en highlights-runde! Først Vivaldis dobbeltkonsert i a-moll, RV 522 (fra L'Estro Armonico), ofte koblet med enten De fire årstider eller kanskje enda oftere Bachs dobbeltkonsert i d-moll, BWV 1043, på plater. Den er flott! Konsertmestrene var solister. Deretter mer Vivaldi, konsert for strykere og continuo i C-dur, RV 114, også godt kjent, og denne kan dukke opp på plater blant andre typer verker. Jeg har den på en utgivelse fra Harmonia Mundi med Ensemble 415 og Chiara Banchini, der hovedverket egentlig er Vivaldis Stabat Mater. 2. sats er en variasjonssats, lutten starter og flere henger seg på. 

Så en av oboens standardverker: Alessandro Marcellos konsert i d-moll. Adagiosatsen herfra er brukt i filmer og på tv, fin illustrasjonsmusikk til litt av hvert. Löffler spilte trygt og flott, med kraftig og fin klang i oboen. Strykerne spilte nesten ekstra korte strøk i introduksjonen, og fortsatte egentlig sånn gjennom hele satsen. Oboen har lange toner, legato, i kontrast til strykerne. Fin effekt. 

Det siste hele verket vi fikk høre var Vivaldis konsert for fiolin, obo, strykere og continuo i B-dur, Anh. 18 etter RV 364 (litt usikkerhet omkring opphavet, men 1.sats er i allefall et arrangement av RV 364). En verdig avslutning!

Det vil si, vi fikk en encore - en adagio av Marcello for obo, to fioliner og pizzicato-komp. Da gikk de to konsertmestrene ned i salen, og stod på hver sin side bakerst og spilte fram mot podiet der oboisten og resten av orkestret stod. Veldig morsomt å bli omringet av musikk på den måten!

En kjempefin konsert med et verdensberømt ensemble som jeg alltid har likt godt. Ti poeng av ti mulige herfra. 

Paul Lewis og Vertavo, Gamle Logen, Oslo kammermusikkfestival 17.08.14

Hurra! Kammermusikkfestivalen er i gang! I år skal jeg på mange konserter, og først ut: Vertavo og Paul Lewis, Mozart, Beethoven og Ruders. (Oppvarming fikk vi i går kveld i min søsters bursdagsselskap, der Vertavo var husband og spilte Dvorák i stua!) 

Beethovens sonate for cello og klaver nr. 4, op. 102 nr. 1, C-dur (1815) stod først på programmet. Bjørg Værnes Lewis har en nydelig tone i celloen, varm og fyldig klang, og Paul Lewis er jo blant mine yndlingspianister, så det sier seg selv at denne sonaten alene var verdt konsertbilletten. Helt praktfullt. Jeg liker cellosonatene til Beethoven veldig godt, kanskje aller best av kammermusikken hans (som ikke er klaversonater). 

Øyvor Volle, fiolin * Annabelle Meare - fiolin, * Berit Cardas - bratsj * Bjørg Lewis - cello

Så var det klart for Mozart, og hans dissonanskvartett - k.465, nr. 19, C-dur. Tilnavnet kommer av den langsomme introen som har noen (svært behagelige) dissonanser; ellers er det ikke mye som skjærer i ørene akkurat. Den er kanskje han aller mest kjente, og sjelden har jeg hørt den så godt spilt som i kveld. Vertavokvartetten er så inderlig samspilte, lyttende, kommuniserende - de er både et helt orkester og ett eneste instrument. Det er virkelig en fryd å høre på hvordan hver og en får frem gløden i sitt instrument på best mulig måte. Den lyse tindrende førstefiolinen, andrefiolinen som ligger rett under og harmoniserer, den varme klangen i bratsjen som er som en menneskelig stemme, og celloen som ligger underst med de fine basstonene og av og til har noen soloer som gjør at gåsehuden kommer til syne. 

Så fikk vi høre et ganske nytt bestillingsverk av den danske komponisten Poul Ruders, hans strykekvartett nr. 4, ikke tidligere framført i Norden. Den er femsatsig, og et tema i celloen går igjen i alle satsene. Det var mange flotte tette harmonier, melodier i celloen, mye glissando, helt stille pianissimo i slutten av 3.sats. Fine flagolettstrøk i 5.sats. En veldig variert kvartett i stil, tempo og tonalitet. Spennende! 

Så konsertens høydepunkt for min del (om man skal rangere, og det vil jeg egentlig ikke): Mozarts klaverkonsert nr. 12 i A-dur, K.414, i arrangement for klaver og strykekvartett. Denne konserten kjenner jeg godt, og akkurat dette arrangementet spilte en venninne av meg på sin debutkonsert for noen år siden. Jeg synes det fungerer helt utmerket med å la en kvartett spille orkesterdelen. Forskjellen fra en vanlig klaverkvintett er at pianoet er mer solistisk her enn i en kvartett, siden det jo er en konsert. Pianoet fyller også ut orkesterpartiene her og der med akkorder som legges. 

Paul Lewis spiller som vanlig som en gud. Dette er for meg Mozart bortimot på sitt beste. Det er partier i førstesatsen, f.eks. sekvenseringa i gjennomføringa, som framkaller klaprende hjerte og øyne som går i kryss - det er så FINT!! Og førstefiolinen i andresatsen... og pianoet!! Den nydelige melodien, trillene, skala-løpene, så lett og luftig. Alt stemmer. Jeg gleder meg til hver kadens, når kvartetten legger tonikaakkorden med kvint i bass - og pianoet begynner forsiktig helt alene. Dette treffer meg i hjertet. 

Bravo!

Sun Ra Arkestra, Nasjonal Jazzscene, Oslo Jazzfestival, 14.08.14

Det er i år hundre år siden Sun Ra kom til denne jord, fra planeten Saturn, og den nåværende leder i Sun Ra Arkestra, Marshall Allen, har akkurat fylt 90. Vi har med veteraner å gjøre. Sun Ra forlot jorda igjen i 1993, men orkesteret lever i beste velgående, og serverte oss to timer med energisk galaktisk sirkus torsdag kveld. We're gonna take a journey to Saturn, Space is the place, We travel the spaceways from planet to planet. Temaet var ganske klart! 

Allen er leder, men Knoel Scott (altsax, sang og perkusjon, medlem siden 1979) hadde også mye av regien. Bandet var som vanlig iført glitrende fargerike flagrende antrekk med matchende hatter, og danset rundt i lokalet - det er ikke hver dag man nesten blir tråkka på tærne av intergalaktiske musikere!

Det er mye spennende musikk, veldig underholdende, det er dyktige musikere, innimellom ganske surt (men med overlegg), et underlig storband, og absolutt en happening verdt å få med seg om man kan. 

En liten encore til slutt, a cappella-sang. 

Michel Legrand, Den norske opera og ballett, Oslo Jazzfestival 11.08.14

Hei!

Mandag kveld spilte selveste Michel Legrand i operaen! En av Europas fineste filmmusikk-komponister, og en habil jazzpianist. Vi hadde billetter på fremste rad og var fulle av forventninger, som absolutt ble innfridd. Han er 82 år, men fingrene er overhodet ikke stive - han spilte veldig bra. Med seg hadde han Francois Laizeau på trommer og Pierre Boussaguet på bass. Flere av melodiene endret tempo og stil underveis, noen modulerte mye, det var fine improvisasjoner og virkelig fint å høre på samspillet deres. Så har de også omtrent den mest praktfulle setlista i manns minne!

Først en blues til ære for Ray Charles, som han spilte en del med. Deretter temaet fra filmen "Summer of '42", "The summer knows".  Fint og vemodig! Så en frisk fuge; jeg satt og lyttet etter dux og comes men de var ikke forskjellige (tonearten var allerede endret når melodien kommer inn på kvinten). Så kom Karin Krog inn og sang "You must believe in spring" helt nydelig. Hun har akkurat den litt mørke stemmekvaliteten som kler denne melodien så godt - en av hans aller beste og melankolske. Deretter en swinglåt, helt improvisert der og da, og så fikk vi høre en ballade for Miles. Han sang Miles' trompetstemme selv, og Karin Krog kom inn igjen midt under låta og bidro. Neste låt var "Watch what happens", som hun også sang veldig bra. Tilbake til Miles Davis og "Dingo Rock" fra filmen "Dingo" (1992) - de skrev soundtracket sammen, og det var kanskje kveldens mest groovy innslag. 

Deretter introduserte han Solveig Slettahjell, hvis navn han slet med å uttale, og hun fikk synge "What are you doing the rest of your life". SÅ fint!! Virkelig! Og etterpå - "Once upon a summertime". Hun har også denne dype stemmen som passer så innmari fint til hans musikk. Da hun gikk ut etter applausen, ropte han henne inn igjen - "Sållwaaay, come back please..." - også gjorde de "The windmills of your mind", som jeg har hatt på hjernen i to uker, som duett. To linjer hver, så annenhver linje, så en halv linje hver på slutten. Rørende og vakkert, Slettahjell har bra diksjon og stor musikalitet, og improviserte på slutten da kompet kom inn up-tempo. 

"I cannot visit Oslo for the first time in my life without playing Parapluies de Cherbourg," sa han, men forklarte at de måtte gjøre noe festlig ut av den ellers blir de bare lei. "We move it up half a note on each chorus, and then destroy it!" - og de modulerte virkelig for hver runde. Halvtoneknepet er smart, man fikk jo gåsehud hver eneste gang. Innimellom bytta de tempo også - jazzvals, bossanova, tango, kjapp 30-talls-jungle-rhythm-swing, veldig morsomt!

Så var det over, uten ekstranumre. En strålende konsert med en stor legende! Alle de fine melodiene, servert på rekke og rad - av geniet som har laget dem. 

"Har du sett Per sjuspring danse??"