Paul Lewis og Vertavo, Gamle Logen, Oslo kammermusikkfestival 17.08.14

Hurra! Kammermusikkfestivalen er i gang! I år skal jeg på mange konserter, og først ut: Vertavo og Paul Lewis, Mozart, Beethoven og Ruders. (Oppvarming fikk vi i går kveld i min søsters bursdagsselskap, der Vertavo var husband og spilte Dvorák i stua!) 

Beethovens sonate for cello og klaver nr. 4, op. 102 nr. 1, C-dur (1815) stod først på programmet. Bjørg Værnes Lewis har en nydelig tone i celloen, varm og fyldig klang, og Paul Lewis er jo blant mine yndlingspianister, så det sier seg selv at denne sonaten alene var verdt konsertbilletten. Helt praktfullt. Jeg liker cellosonatene til Beethoven veldig godt, kanskje aller best av kammermusikken hans (som ikke er klaversonater). 

Øyvor Volle, fiolin * Annabelle Meare - fiolin, * Berit Cardas - bratsj * Bjørg Lewis - cello

Så var det klart for Mozart, og hans dissonanskvartett - k.465, nr. 19, C-dur. Tilnavnet kommer av den langsomme introen som har noen (svært behagelige) dissonanser; ellers er det ikke mye som skjærer i ørene akkurat. Den er kanskje han aller mest kjente, og sjelden har jeg hørt den så godt spilt som i kveld. Vertavokvartetten er så inderlig samspilte, lyttende, kommuniserende - de er både et helt orkester og ett eneste instrument. Det er virkelig en fryd å høre på hvordan hver og en får frem gløden i sitt instrument på best mulig måte. Den lyse tindrende førstefiolinen, andrefiolinen som ligger rett under og harmoniserer, den varme klangen i bratsjen som er som en menneskelig stemme, og celloen som ligger underst med de fine basstonene og av og til har noen soloer som gjør at gåsehuden kommer til syne. 

Så fikk vi høre et ganske nytt bestillingsverk av den danske komponisten Poul Ruders, hans strykekvartett nr. 4, ikke tidligere framført i Norden. Den er femsatsig, og et tema i celloen går igjen i alle satsene. Det var mange flotte tette harmonier, melodier i celloen, mye glissando, helt stille pianissimo i slutten av 3.sats. Fine flagolettstrøk i 5.sats. En veldig variert kvartett i stil, tempo og tonalitet. Spennende! 

Så konsertens høydepunkt for min del (om man skal rangere, og det vil jeg egentlig ikke): Mozarts klaverkonsert nr. 12 i A-dur, K.414, i arrangement for klaver og strykekvartett. Denne konserten kjenner jeg godt, og akkurat dette arrangementet spilte en venninne av meg på sin debutkonsert for noen år siden. Jeg synes det fungerer helt utmerket med å la en kvartett spille orkesterdelen. Forskjellen fra en vanlig klaverkvintett er at pianoet er mer solistisk her enn i en kvartett, siden det jo er en konsert. Pianoet fyller også ut orkesterpartiene her og der med akkorder som legges. 

Paul Lewis spiller som vanlig som en gud. Dette er for meg Mozart bortimot på sitt beste. Det er partier i førstesatsen, f.eks. sekvenseringa i gjennomføringa, som framkaller klaprende hjerte og øyne som går i kryss - det er så FINT!! Og førstefiolinen i andresatsen... og pianoet!! Den nydelige melodien, trillene, skala-løpene, så lett og luftig. Alt stemmer. Jeg gleder meg til hver kadens, når kvartetten legger tonikaakkorden med kvint i bass - og pianoet begynner forsiktig helt alene. Dette treffer meg i hjertet. 

Bravo!