Matteuspasjonen med Werner Güra og Oslo domkor, Oslo domkirke, Oslo kammermusikkfestival 23.08.14

Medvirkende: 

Werner Güra (evangelist) - Njål Sparbo (Jesus) - Magnhild Korsvik (sopran) - Anne-Carolyn Schlüter (alt) - Paul Kirby (tenor) - Johannes Weisser (bass) - Oslo domkor - Domkirkens guttekor - Festivalorkester - Arve Tellefsen (konsertmester) - Terje Kvam (dirigent)

Matteuspasjonen fullstendig off-season! Helt ypperlig for oss som synes det er for lang tid mellom hver påske. Ute var det sensommer, inne var det påske, på håndleddet mitt var det jul (hadde vært innom Hermès og prøvd en parfyme, men det er en annen historie), så jeg var temmelig sesongforvirret - men det gjorde ingen verdens ting. I det øyeblikket orkestret dro i gang åpningskoret var jeg i Bach-transe uansett. 

Man kan jo være spent på et orkester som er sammensatt for anledningen, særlig når det gjelder barokkmusikk - som så mange andre orkestre man har hørt før i denne sammenhengen, er veldig samspilte og spesialiserte på - men jeg vil absolutt si det klang bra. To orkestre mot hverandre, det ene litt mer veterantungt enn det andre noe yngre. Solid continuo, Rolf Lislevand på lutt, vi var i trygge hender. 

Aftenens store helt var naturligvis vår tids aller aller dyktigste evangelist-tenor, Werner Güra. Som jeg har lengtet etter å høre han live i Bachs pasjoner! Det var han jeg ønsket meg aller høyest da jeg i mitt hode satte sammen stjernelag-drømmen med Herreweghe som gikk i oppfyllelse i Concertgebouw i april i år.  Istedet fikk jeg altså høre han nå. Hans evne til å formidle historien med klang, vibratobruk, dynamikk, diksjon, tempo, genrekunnskap, følelse - finnes det ikke maken til. Anthony Rolfe Johnson er nok den som kan måle seg. James Gilchrist er hakk i hæl. Mark Padmore likeså. Men Güra er på toppen av de nålevende. 

Koret og dirigent Terje Kvam er de neste jeg vil framheve. Koralene var NYDELIG tolket. Dynamikk, pauser, betoninger av ord. Teksten skal fram. De kan dette så godt, jeg har jo hørt dem synge Matteuspasjonen mange ganger før. Oslo Domkirkes guttekor stod på galleriet og kom inn med sin koral i åpningskoret, og tårene trillet. Hva er det Bach gjør, som funker så inderlig hver eneste gang?! (guttestemmene får mye av æren her også, de er som et englekor)

Sopranen Magnhild Korsvik håper jeg de vil booke inn i alle sammenhenger heretter. Hun har den perfekte Bach-stemmen, den klare lyse Carolyn Sampson- / Hana Blazikova-stemmetypen som jeg liker aller best. Jeg var spent da "Blute nur" kom, siden jeg ikke kjente navnet hennes fra før, men good lord som hun forsikret meg om at dette var helt riktig. Det samme i duetten mot slutten av del 1, og ikke minst i "Aus Liebe" i del 2. Fram med tårene igjen. Det var på nivå med de aller største. Denne skal ikke bare synges rett igjennom altså, den skal formes og formidles med hjertet. Det klarte hun bedre enn de fleste jeg har hørt. Akkompagnert av landets beste fløytist, Tom Ottar Andreassen, og de to oboene. Ingen continuo, ingen stryk.

Johannes Weisser var sterkt deltagende som Peter, Judas og Pilatus, samt i bass-ariene, som han naturligvis framførte med bravur. Av alt han har gjort synes jeg han gjør Bach aller best. Det hadde jo vært enda morsommere å høre han som Jesus i tospann med Güra, sånn som på René Jacobs' innspilling fra i fjor, men da hadde vi gått glipp av ariene hans igjen.

Jeg synes domkoret kan sette opp minst én Bach-pasjon hvert år. Og gjerne med Werner Güra, hver gang.

Kveldens tre beste: Magnhild Korsvik, Werner Güra, Oslo domkor.