Oslo kammermusikkfestival: En dag viet Bachs kammermusikk, 16.08.09

Disse heldagskonsertene med musikk av én og samme komponist, er et genistrek. Hvor ofte kan man sitte en hel dag og høre vakre komposisjoner av sin yndling? For fem år siden var det Brahms. Så var det Mozart, Schubert (muligens omvendt), og for to år siden var det Schumann. I fjor var det Beethoven. Jeg har vært på mest mulig disse årene, og det er en fryd hver gang. Mine forventninger var store i år da jeg hørte det skulle være Bach - min absolutte favoritt - kanskje litt vel høye, repertoarmessig sett. Treg som jeg av og til er, gikk jeg glipp av billetter til konsert nr. 1 i Slottskirken - men jeg fikk med meg de tre siste.



Kl. 16 spilte Guro Kleven Hagen partita BWV1004 i d-moll, så ubeskrivelig nydelig. De første fire satsene er tradisjonelle barokke dansesatser, Allemande, Courante, Sarabande og Gigue, men den femte satsen er en Ciaconna, altså en chaconne. Denne ene satsen er et av Bachs største mesterverk for fiolin, den sprenger alle rammer, varer lenger enn de andre satsene tilsammen (13-14-15 minutter?) og blir nesten suggererende i sin korte repeterende harmoniske progresjon som danner grunnlaget for alle variasjonene. Et stykke uti går den over i D-dur, et nokså rolig parti som modulerer litt hit og dit, før den er tilbake i d-moll igjen - så utrolig vakkert! Kleven Hagen er bare 15 år, og imponerte stort med sin fine og modne tolkning.



Jakob Lindberg spilte deretter luttsuite BWV 995 i g-moll, et annet verk jeg er veldig glad i. Bachs luttsuiter går jevnt og trutt på spilleren hjemme hos meg, i denne innspillingen. Suiteformen klinger så godt i lutten. Lindberg ble mikket opp, da en motordur fra et cruiseskip i havna ble litt for tydelig - men jeg klarte fint å lukke ørene for duren og heller vie Bach min fulle oppmerksomhet.

Kl. 18 var det klart for mer lutt - og sang; Anna Magdalenas andre notebok hvor Bach samlet egne og andres sanger til sin kjære hustru. Anna Emilsson sang med lys, lett og ung sopran, og Jakob Lindberg akkompagnerte. Litt forsiktig i starten, man burde kanskje sitte nærmere utøverne så man hørte bedre, men etterhvert ble balansen mellom vokal og lutt bra. En liten instrumental-avdeling fulgte så, Bachs preludium BWV 999 i c-moll og fuge BWV 1000 i g-moll, og jeg fikk plutselig et minne om å ha prøvd meg på preludiet en gang.. men jeg kunne isåfall ikke ha kommet veldig langt. Nydelig. Til slutt flere sanger fra Anna Magdalenas samling.

Klokka 20 var det klart for Brandenburgerkonserter med Norsk Barokkorkester under ledelse av Gottfried von der Goltz. Tidligere på dagen ble nr. 2 og nr. 3 framført (av TrondheimSolistene), og nå var det nr. 4 og nr. 5 som stod på programmet. Jeg blir alltid like overrasket når jeg kommer på Bach-konsert og skal høre "orkesterverker" - for så å oppdage at "orkesteret" består av continuogruppen og et par til. Dette er jo kammermusikk tross alt, orkestrene i barokken var ikke akkurat av symfonisk størrelse. Den første de spilte var nr. 5, der concertinogruppen bestod av tverrfløyte, fiolin og cembalo. Cembaloet må nevnes spesielt her, da det går fra å være et typisk akkompagnementinstrument til å kaste seg ut i en solokadens på over seksti takter mot slutten av førstesats- det er så man får lyst til å bryte ut i spontan applaus når kadensen er over, til ære for cembalisten som endelig får briljere også i samspillsammenheng.

Deretter fiolinkonserten i E-dur, BWV 1042, kjent og kjær og vakker. Sist jeg hørte den, i Roma i september i fjor, syntes jeg det var morsomt med et såpass lite orkester på ti - og denne gangen var de enda færre, kun sju. Jeg fikk faktisk litt Vivaldi-assosiasjoner i blant, hvilket jeg veldig sjelden gjør når jeg hører Bach, men det var kanskje spillestilen? Veldig flott i allefall, og det er alltid så fint når solisten utfyller melodilinjene litt i repetisjonen av tema mot slutten av første sats.

Til slutt: Brandenburgerkonsert nr. 4, med de karakteristiske blokkfløytene. Veldig morsomt å høre live. Fiolinens stemme er krevende, kanskje mer enn i fiolinkonsertene, samtidig som de to fløytene gir et lett, dansende og folkelig preg - eller som det står i programmet for konserten, det er nærmest som en pastoral sats. Det er en fryd å høre blokkfløyter på denne måten, altså i barokkmusikk. Alle som synes blokkfløyte er en uting etter å ha hatt svært upedagogiske obligatoriske kurs på barneskolen, bør lytte til denne konserten og vil da sannsynligvis se at fløyten har flere fasetter!

Digresjon 1. Det minner meg om noe Woody Allen skrev i sin kurskatalog til et fiktivt folkeuniversitet han gjerne skulle sett i virkeligheten:

Sommersemesteret:

Musikkteori III: Blokkfløyten. Eleven lærer å spille "Yanke doodle" på rett trefløyte og går raskt over til Brandenburgerkonsertene, deretter langsomt tilbake til "Yanke doodle". (Getting Even/ Without Feathers)

Digresjon 2. Denne konserten var en av oppgavene på eksamen i musikkhistorie da jeg var 17, av kontrapunkttypen "Hva hører vi her?". Og, skjebnens ironi, ingen av lytteeksemplene på denne eksamen var musikk som vi hadde lagt opp som pensum. Ergo: Man måtte tenke og eliminere og være litt logisk. Mine tanker var omtrent sånn: "Det MÅ være Bach, helt klart. Og det er en concerto grosso, for det er en instrumentgruppe mot orkester. Ergo er det en Brandenburgerkonsert, for han skrev ikke andre concerto grossi enn de seks Brandenburgerkonsertene. Og det er ikke en av de tre første, for de har jeg på plate hjemme. Denne har jeg ikke på plate. Det er blokkfløyter, ergo er det nr. to el nr. fire, men det er jo ikke nr 2, det har jeg jo allerede avklart. Da er det nr. 4. Det er en hurtig sats, ergo er det ikke andresats, men første eller siste. Jeg synes det høres ut som sistesats." - men det var førstesats. Dog synes jeg fremdeles det høres ut som sistesats! Morsomt å huske tilbake til.

Jeg hadde håpet at det skulle være mer soloinstrumenter denne dagen - cellosuitene, kanskje mer for solo fiolin, de franske suitene for klaver/cembalo, de engelske suitene kanskje, partitaene, eller gambesonater, triosonater... Men man har bare én dag og det er så mye å ta av. Jeg kan ikke klage.

Milton Nascimento, Den norske opera & ballett, 14.08.09 (Oslo Jazzfestival)

Milton Nascimento, svært prominent sanger, gitarist og låtskriver fra Brasil gjennom de siste førti år, er et slags bindeledd mellom brasiliansk musikk og jazz, men ikke i bossanova-retning sånn som f.eks. Antonio Carlos Jobim. Hans låter er sunget av mange vidt forskjellige artister, og han har samarbeidet med jazzmusikere som Wayne Shorter, Paul Simon, Quincy Jones og til og med Duran Duran. En allsidig mann. Jeg kjenner han best fra gamle LPplater fra slutten av 60tallet som vi hadde hjemme, med Sergio Mendes og Bossa Rio og Milton og flere andre brasilianske storheter. Og da særlig "Travessia", på engelsk "Bridges", som kanskje må sies å være hans aller største hit.

Milton er blitt 67 år og litt dårlig til beins, men stemmeprakten har han i behold, ikke mye tegn til alderdom der. Klar og kraftig stemme, myk med en liten twist, og høy falsett som titt og ofte sang duett med enten sopransax eller trompet/flygelhorn. Han trakterte gitar, litt piano, og et bittelite trekkspill. Med seg i bandet hadde han franske musikere - Lionel Belmondo (sopran- og tenorsax samt altfløyte), Stephane Belmondo (trompet&flygelhorn), Eric Legnini (piano), Thomas Bramerie (bass) og Andre Ceccarelli (trommer). (Sistnevnte gjorde forøvrig en fin versjon av West Side Story i 1997 husker jeg, med DeeDee Bridgewater, Richard Galliano m.fl.)

Konserten åpnet med en instrumentallåt der alle musikerne fikk presentert seg med hvert sitt kor, også kom Milton inn til stor applaus. Han begynte alene sammen med sopransax og trompet å synge en av sine signaturlåter "Ponta de Areia", en låt som åpner plata "Native dancer" som han gjorde med Wayne Shorter i 1974, og som med sin melodikk og brasilianske preg helt klart peker fram mot Pat Methenys prosjekter mot slutten av åttitallet, "Still life (talking)" og "Letter from home". Både instrumentmessig og i vokalen - Pat bruker også vokalistene som instrumentalister, med lange toner uten ord, og gjerne i falsett. Mon tro om Milton er en gudfar for akkurat dette. Han er i allefall veldig glad i sekst-sprang, gjerne fra grunntonen og opp til seksten akkompagnert av en subdominant-maj-akkord, etterfulgt av en durmediant-plussfem, for eksempel... Veldig mye vakkert harmonisk sett.

Deretter kom en annen av hans store hits, også covret av mange andre, nemlig "Cancao do Sal". Denne fantes også på en av våre gamle brasil-LPer, dog med Bossa Rio. Etterpå fulgte noen for meg ukjente låter, men så kom den mest etterlengtede - nemlig Travessia. Her spilte han ikke gitar, men ble vakkert akkompagnert av piano og komp. Blåserne fikk også slippe til, så Milton sang refrenget bare én gang - men til gjengjeld ble de høye tonene virkelig høye, og lange, og hvis noen i salen trodde at stemmen var falmet med årene, fikk han jammen motbevist det her.

Kveldens store allsang ble "Maria Maria", med intensiv klapping på to og fire (noen forsøkte seg på en og tre men ble øyeblikkelig irettesatt), og et omkved som sitter i hodet fremdeles. Publikum vaiet med store brasilianske flagg, Milton tok tak i flagget og flakset litt med det han også, før han subbet tilbake til plassen sin og avsluttet konserten. Men ekstranumre ble det naturligvis - først ett med hele bandet, og til slutt - etter minst fem minutter med klapping og plystring og høye rop, kom han tuslende fram igjen, alene med gitaren, og fortalte en historie på gebrokkent engelsk som jeg ikke helt fikk tak i. Mens han snakket og famlet med ordene, tok han et par grep på gitaren som var blitt ganske ustemt i løpet av kvelden, og stønnet vantro "oh my GOD..." før han stemte den. Så fortsatte han historien, og sang en siste låt mens han klimpret fint og forsiktig, og den velkjente stemmen tonet etterhvert ut mens han labbet av scenen og vinket til fansen.

En fattiglus som meg var plassert ut på sidelinja, altså tredje balkong venstre, men jeg synes det var helt ok å sitte der. Man ser så å si hele scenen om man bøyer seg litt ut, og i dette tilfellet var jo musikerne samlet midt på. Av de som satt på 2. balkong, fikk jeg hørte at sikten var enda bedre. Det lover bra, da operaen stadig tilbyr billige billetter på disse plassene. Det kan absolutt komme til nytte, særlig fordi jeg har tendensen til å klynkende måtte slå fra meg konserter jeg egentlig vil gå på, fordi det koster over 500 på parkett.

Det eneste jeg har å utsette på konserten, var at lyden ble litt voldsom - ikke i høyde, men i klang. Det er svært god akustikk i operaen, virkelig noe helt annet enn tilsvarende konserter i Konserthuset, og i dette tilfellet var det av og til litt vanskelig å skille ut instrumentene fra hverandre - lydbildet ble instenst tett og klangfullt til tider. Men det var ikke plagsomt. Kanskje var det på grunn av plasseringa mi. (Men musikerne slet litt med monitoringa til tider, så lydmannen hadde nok å gjøre under konserten)

Det er fint å oppleve slike påler i musikkhistorien.

Burt Bacharach på Wrightegaarden, Langesund, 13.07.09

Burt!!

Burt Bacharach er melodienes mester, maj-akkordenes mester, og de myke flygelhornenes mester. Det kan kalles pop, det kan kalles easy-listening, og uansett hva det kalles - han er ener i sin klasse, ingen gjør det som Burt, og han har inspirert musikere og komponister i et bredt spekter av genrer. Han har samarbeidet med de største navn, og listen over personen som har sunget hans låter er så lang og kvalitetsspekket at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. The Beatles, Stan Getz, Dusty Springfield, Isaac Hayes, Dionne Warwick... Til og med Dr. Dre har han samarbeidet med. Les mer i denne Wikipedia-artikkelen om du trenger å oppdatere din Bacharach-kunnskap.

I allefall var det aldri snakk om å gå glipp av denne konserten i Langesund i går. Jeg legger opp ferien etter sommerens konserter, og når barndomsheltene dukker opp en etter en, drar man ganske enkelt dit.

Wrightegaarden var full av alle slags mennesker i alle aldre, unge og gamle, hattekledte damer, skipsreder-typer, ølvommer og røde neser, musikere, barn og ungdom. Bred appell har vært Bacharachs linje hele veien, og etter en periode hvor det ikke var offisielt helt politisk korrekt å like velproduserte vakre melodier (grungetiden, behøver jeg å utdype nærmere?), kom det for ti-tolv år siden en voldsom easylistening-bølge, ikke minst i forbindelse med AustinPowers-filmene, der Burt også deltok som skuespiller i tillegg til å ha bidratt på soundtracket.

Burt stilte med stort band, med blåsere og strykere - i tillegg til tre dyktige sangere som fremførte låtene i 100% Bacharach-ånd. John Pagano hørtes ut som en blanding av Luther Vandross og Gino Vannelli, Josie James og Donna Taylor hadde begge to denne softe&smoothe stemmen med akkurat passe langsom vibrato, som Bacharachs korister har hatt til alle tider. Perfekt! Bandet klarte å gjenskape soundet fra platene, til tross for at mye av orkesterklangen ble erstattet av synthesizere - og den helt nødvendige flygelhornlyden var naturligvis tilstede. Dynamisk bruker han virkemidler som vi sjelden hører på dagens popkonserter. Burt og bandet ligger et hakk under "normalen", for så å bryte ut i et kjempecrescendo som får hårene til å stritte på armer og ben. Magisk!

Han har oftest hatt andre mennesker til å synge sangene sine, med noen unntak der han har sunget selv - men noen stor stemme har han ikke. Allikevel, den er kjent og kjær og koselig, og selv om den har gradvis blitt svakere og mistet klangen, var det veldig fint å høre han synge litt innimellom i går. Ikke minst på "Alfie", der han kun ble akkompagnert av eget piano og en musiker på synth.

Det var ikke langt mellom høydepunktene, alle var de med, og jeg var spesielt glad for at de framførte en av låtene på den underbare "Painted from memory"-plata Burt gjorde med Elvis Costello for omkring ti år siden - nemlig "God give me strength". John Pagano sang knallbra! Gåsehud!

Ellers var det fint å høre "Arthur's theme" og "That's what friends are for" også - man skal ikke glemme at Burt gjorde store ting også på 80tallet.

"Wives and lovers" ble en flott jazzlåt, med storbandfølelse og trøkk. Og en av mine største favoritter kom helt til slutt - "A house is not a home" - melodien først spilt av saksofon, deretter delvis sunget av Burt selv med pianoet sitt.. og til slutt full gass med koristene og bandet. Gåsehud igjen!

Jeg vil si vi har flere som kan kalle seg "The King of Pop"!

Låtliste:

• 30-sekunders intro basert på What the world needs now"

Deretter en medley over følgende hits:

• Don't make me over
• This guy's in love with you
• I say a little prayer
• Trains and boats and planes
• Wishin' and hopin'
• Always something there to remind me

Så følgende låter så å i i sin helhet:

• One less bell to answer
• I'll never fall in love again
• Only love can break a heart
• Do you know the way to San Jose
• Anyone who had a heart
• God give me strength
• In our time
• Waiting for Charlie to come home

Ny medley over noen av de første låtene hans:

• Magic moments
• The story of my life
• The blob
• Tower of strength

Deretter:

• Go ask Shakespeare
• Make it easy on yourself
• On my own
• (They long to be) Close to you
• Every other hour

Så en filmmusikk-medley:

• The look of love
• Arthur's theme (best that you can do)
• What's new pussycat
• April fools
• Raindrops keep falling on my head
• The man who shot liberty valance
• Making love

Deretter

• Wives and lovers
• Alfie
• A house is not a home
• That's what friends are for

Ekstra:

• Baby it's you
• Any day now
• Raindrops keep falling on my head (reprise)

Outro:

• What the world needs now

James Taylor, Tivolis konserthus, København 08.07.09

James Taylor; skulle det bli atomkrig ville jeg løpt til James så jeg kunne sitte sammen med han og han kunne spille og synge for meg. Da hadde jeg vært trygg uansett. Den stemmen når fram til dypet av mitt hjerte og gjør meg harmonisk.

Han er dessverre ikke så ofte i Norge, kanskje tre ganger de siste femten åra, men i fjor fikk jeg oppleve han i en uforglemmelig konsert i Oslo Konserthus. Da bestod bandet av Taylor selv, Larry Goldings på piano, og den gigantiske mekaniske trommemaskinen Bigfoot. Denne gangen stilte han med fullt band og tre korister: Steve Gadd på trommer (mao min tredje Gadd-konsert på under 8 måneder), Michael Landau på gitar, Jimmy Johnson på bass, Larry Goldings på piano, orgel og trekkspill, Andrea Zonn på fele og kor, og Kate Markowitz og Arnold McCuller koret også. Veldig morsomt å høre han live med såpass stort band.

Flere av låtene fra hans nyeste album "Covers" var med, som f.eks. The Temptations "It's growing", Glen Campbell/Jimmy Webbs "Wichita Lineman" og "Oh what a beautiful morning" fra Rodgers&Hammersteins "Oklahoma".

Genremessig strekker han seg langt i mange retninger, samtidig som alt liksom stemmer - han setter dette James Taylor-preget på hver låt som gjør at definering av genre blir irrelevant. Jeg tar meg selv i å sitte og nikke med hodet i takt til en blues. Og jeg er vanligvis ikke en særlig stor bluestilhenger. Men James gjør det interessant. Renspikka country var det også. Steve Gadd vispet avgårde som et taktfast tog. Den ene koristen spilte fele.

Landau og Gadd i full gang

James selv trakterte både munnspill, akustisk gitar og el-gitar i løpet av konserten. Og han dro sin gamle vits da han løftet opp sin elektriske gitar; "This is a great improvement.. an improvement from more primitive instruments such as the gas- and the steam guitars!" Han signerte autografer flere ganger under konserten da noen blant publikum plutselig gikk fram og strakk ut en lapp til han, og noen ga han en lapp han skulle gi videre til Steve Gadd. Oppdraget ble utført. James la merke til sikkerhetsvaktene i tivoli som løp rundt som gale under konserten for å kjefte på de som forsøkte å ta bilder, og mellom to låter sa han at publikum gjerne måtte fotografere - det var helt i orden for han. Respekt!! (Det er jo mye mer forstyrrende med vakter som løper rundt, enn en og annen blits.) Han holdt opp den store meny-aktige setlista for oss, leste noen titler fra sett to, publikum ropte titler og han sa "let's see... yeah! We'll do that one!" "Sure! We'll do that one too!" og til slutt "..and today's special is chicken and vegetable soup.."

"You've got a friend", låta som James virkelig slo igjennom med, komponert av Carole King, ble nydelig framført med praktfull flerstemt sang. James' versjon er virkelig nydelig, med fine maj-harmonier i koret, og selv om man har hørt denne låta en milliard versjoner - dessverre også en hel del redselsfulle - så kan man alltid lene seg tilbake når James synger den. Back to the roots. Og rett fra hjertet.

"Wichita lineman" er den låta jeg liker best fra coverplata hans, ikke uventet, og denne ble også framført med troverdighet og den klassiske James Taylor-stemningen som av og til kan få meg helt på gråten. Michael Landau spilte den velkjente gitarsoloen på de dypeste strengene.

"Sweet baby James", en annen av de tidlige låtene hans, handler om da han kjørte hjem for å møte sin lille nevø for første gang - oppkalt etter han selv. Fin.

"Fire and rain" - her kjørte Steve Gadd på med en nær slektning av sin verdenskjente "50 ways to leave your lover"-beat - morsomt å høre den live!

"Shower the people" var ikke ulik den fra live-konserten i 1998 som man kan se f.eks. her, med Arnold McCullers fine koring. Denne låta er så å si nær James Taylor-kjernen som man kan komme.

"Your smiling face" ble siste låt før ekstranumre, men da visste vi allerede at "How sweet it is" skulle komme etterpå - for det hadde han jo røpet da han leste høyt fra menyen rett før pausen. En fullstappet konsertsal reiste seg og danset med, godt voksne og unge mennesker side om side, og da James sa "There is always time for some Wilson Pickett" og dro i gang "In the midnight hour" fortsatte moroa. Da begynte hoppinga...! Helt til slutt, siste gang de var inne, roet James og koristene det hele ned med å synge "You can close your eyes" fra "Mud slide slim"-plata.


Også gikk alle ut i julinatten, ut blant Tivolis fargede lanterner og duften av belgiske vafler, mens en ensom svarttrost satt høyt i et tre og sang en jublende melodi. Fin avslutning på en hjertevarmende kveld.

låtliste:

• It's growing
• Sea cruise
• Country road
• I've got to stop thinking about that
• Wichita lineman
• Why baby why
• Oh what a beautiful morning
• Everyday
• You've got a friend
• Mexico
• Shed a little light

pause

• Hound dog
• Down in the hole
  
• Roadrunner
• Sweet baby James
• Fire and rain
• Up on the roof
• Steamroller
• Carolina in my mind
• Shower the people
• Your smiling face

ekstranumre:

• Walking man
• How sweet it is
• In the midnight hour
• You can close your eyes
  

Risør Kammermusikkfest: Konsert på Stangholmen, 27.06.09

Årets utekonsert på Stangholmen hadde de aller beste kår, da hele uka var velsignet med varmt vær og solskinn fra morgen til kveld.  

Slik så Stangholmen ut da vi ankom, og ennå kom det omtrent dobbelt så mange ut dit før det hele startet. Konserten åpnet (og avsluttet) med en lokk - tre blåsere var plassert på tre forskjellige steder blant publikum, og spilte mot hverandre. 

Flere av festivalens kunstnere deltok. Christianne Stotijn sang to russiske sanger, Oslo Strykekvartett spilte Abba, messingblåserne spilte Gammal Fäbodpsalm, Ilya Gringolts og Eldar Nebolsin spilte Tsjajkovskij - og Andsnes spilte Beethoven: 

At sola gikk ned bak åsen akkurat da de siste klangene fra Beethovens måneskinnsonate tonet ut, var jo en fin effekt. Publikum-fugleberget var musestille mens Andsnes spilte, og ingen gjorde forsøk på å klappe mellom satsene.

Etterpå var det uhøytidelig quiz. De kunstneriske lederne Andsnes og Tomter stilte med hvert sitt lag av festivalens musikere, Kjell Hillveg var dommer, og Per Sundnes programleder. Oppgavenes lytteeksempler bestod blant annet av Mary Schneider som jodler seg gjennom bl.a. Wilhelm Tell-overtyren, Oslo strykekvartetts fiffige versjon av Pink Panther, en medley overutdrag fra fem ulike operaer, og en vakker trompetversjon av "Bess you is my woman now" spilt av Tine Thing Helseth. 

Dette ble festivalens siste happening for min del, og jeg må atter en gang bøye meg i støvet for en vellykket uke med utrolig mye flott musikk, dyktige musikere og bra gjennomførte arrangementer. 

Risør Kammermusikkfest: Diabellivariasjonene, Risør kirke, 27.06.09

Kunstnerisk leder Leif Ove Andsnes fortalte litt om stykkene vi skulle få høre og gjorde samtidig litt stand-up i det han fortalte en liten morsom historie omkring Beethoven og variasjonsverk: En annen komponist/pianist tok et tema fra Beethoven og improviserte over det på en konsert der Beethoven var publikum. Beethoven ble så rasende at han marsjerte fram på scenen, røsket til seg cellist-stemmen fra en akkurat framført strykekvartett komponert av denne komponisten, snudde den opp ned, og satte seg ned og improviserte over det underlige opp-ned-temaet i en time. Beethoven viste med dette hvem som var konge, og den andre måtte etterhvert emigrere til St.Petersburg. 

Et lite orkester bestående av strykere, blåsere og harmonium og ledet av Christian Eggen framførte Arnold Schönbergs fem stykker for orkester, op. 16, arrangert av Schönbergs svigersønn Felix Greissle. Den nye musikken hadde vanskelige kår i Wien, men Schönberg stiftet en forening hvor man kunne fremføre verkene sine privat, uten slemme kritikere tilstede, uten publikum som buet. Kun interesserte fikk høre på, ingen skulle applaudere, musikken skulle tale for seg selv. Av praktiske hensyn var det først og fremst kammermusikk som ble fremført. De fem stykkene av Schönberg fikk titler, mot Schönbergs vilje, for han ville ikke gi lytteren en idé om hva musikken "handlet om". Allikevel er det morsomt å vite at f.eks. "Farben" handler om solens fargespill i sjøen, siden man da godt kan høre nettopp dette i de nærmest impresjonistiske klangene som strømmer ut av orkesteret. Bruken av harmonium vil jeg personlig applaudere. Det gir en veldig spesiell effekt, og minner meg om helt andre retninger innen musikken - klavinettbruken til Stevie Wonder, for eksempel, eller orgelbruken til litt mer psykedeliske rockeband på slutten av 60-tallet. Kjempefint!

Deretter kom Beethovens store variasjonsverk, Diabellivariasjonene, op. 120 i C-dur. Severin van Eckardstein framførte dem i ganske nøyaktig femti minutter, et tema med 33 variasjoner. Og varierte er de virkelig. Små menuetter, store fuger, mye dynamikk, og naturligvis spilt helt uten noter. Imponerende. Verket regnes som et av Beethovens største for klaver, og selv om jeg personlig foretrekker klaversonatene, ser jeg absolutt storheten i dette. 

Risør Kammermusikkfest: Midnattskonsert, Risør kirke, 26.06.09

Midnattskonsertene under Risør Kammermusikkfest er magiske. Det er alltid omkring sankthans og netterne blir jo ikke lysere enn nettopp da, men allikevel er det litt skumring og trolsk stemning, særlig når man kjører hjem etterpå og passerer små vann i skogen.

Konsertens tema var døden, noe som faktisk ble litt vemodig da dette var samme dag som Michael Jacksons bortgang ble kjent. Men da vi gikk ut av kirken rundt klokka 02.00, var vi i allefall overbevist om at dette ikke var The Day That Music Died. 

Første verk var Sjostakovitsj' bratsjsonate, framført av Lars Anders Tomter og Eldar Nebolsin. Denne sonaten  var det siste Sjostakovitsj skrev før han døde, og han legger ikke skjul på at han vet at det går mot slutten. Dette er mørkt, dystert, vemodig, både intenst og rolig, og denne fremførelsen var kanskje enda mer naken og "brutal" enn forrige gang jeg hørte den - med Julian Rachlin i Bærum i vinter. (Det kan også skyldes klangen - akustikken i Risør kirke er nok noe tørrere enn i Bærum kulturhus.) Sistesatsen siterer Beethovens måneskinnsonate, den er langsom, vemodig og vakker, og når man tenker på Sjostakovitsj' liv, virke og slit i forhold til Sovjetunionen, samt at dette er hans aller siste komposisjon, er det sterkt å høre på.  

Deretter sang Christianne Stotijn to romanser av den unge Richard Strauss, også med døden som tematikk, men med en litt annen og mer romantisk vinkling. "Ruhe meine Seele" med tekst av Karl Henckell, fra "Vier Lieder" op. 27, var Strauss' morgengave til sin fru Pauline, sangerinne, som han giftet seg med i 1894. "Befreit", op. 39 nr. 4, handler om hvordan et elskende par kan overvinne alle prøvelser på grunn av sin kjærlighet - også døden. Teksten er skrevet av Richard Dehmel. Stotijn sang følsomt og vakkert, med stor kontroll, og har en nydelig varm mezzosopran. 

Til slutt: Richard Strauss' sorgtunge Metamorphosen, AV 142, komponert etter de alliertes bombing av Dresden i 1945, da Strauss plutselig fikk kjenne krigen på kroppen. I sorg og i frykt for de mange ødeleggelser skrev han dette ensatsige verket, opprinnelig for 23 strykere, her framført i septettversjon arrangert av Rudolf Leopold. Dette er så dypt, så vakkert, så følelsesladet - og besetningen, altså kun strykere, gjør alt enda mer intenst. Lytteren blir nærmest paralysert, dratt inn i musikken, og slipper ikke ut før det hele er over. Nydelig.  

Risør Kammermusikkfest: Konserter kl. 17.30 og 21.30, Risør kirke, 26.06.09

Er det helt utsolgt, får man sitte ute. Særlig om man attpåtil kommer løpende akkurat når de stenger hoveddørene. Men man hører ganske godt hva som skjer når en bakdør står på gløtt, og fra min vinkel kunne man også se litt - på bildet ovenfor ser vi Francoix Leleux spille Schumanns romanser for obo og klaver, op. 94. 

Kl. 17.30 sang nederlandske Christianne Stotijn romanser av Schumann, op. 40, akkompagnert av Leif Ove Andsnes. Disse sangene har i hovedsak tekst av H.C. Andersen. Schumann er min absolutte favorittkomponist når det er snakk om lieder, og Stotijns varme mezzosopran gjorde dette til en vakker opplevelse selv fra utsiden av kirken. Nydelig. Deretter sang hun Sjostakovitsj' sanger, op. 43, som jo er noe helt annet - men absolutt vakkert, og mørkt og ganske tungt. Etter pause spilte Ilya Gringolts og Eldar Nebolsin Beethovens fiolinsonate i c-moll, op. 30 nr. 2. Kirketrappa var god som gull, jeg følte at øret mitt stakk langt inn i kirkerommet som om det var et av Beethovens gamle høreapparater (som ser ut som en grammofontut).

Kl. 21.30 var kirka fullere enn noensinne, og vi som stod i optimistkø måtte se realiteten i øynene - det var ikke plass til oss. Nok et Schumann-opus måtte lyttes til i friluft akkompagnert av et og annet måkeskrik, nemlig romansene for obo og klaver (op. 94). Francois Leleux spilte vakkert, akkompagnert av Leif Ove Andsnes. Oboen er ikke det mest brukte soloinstrumentet i romantikken, men Schumann eksperimenterte litt med både den, hornet og klarinetten. Så spilte Vertavokvartetten Arnold Schönbergs kvartett nr. 2, op. 10, og dette er fra før han hadde eksperimentert seg fram til tolvtoneteknikken. Men han er på vei, tonaliteten er i ferd med å oppløses her og der. Birgitte Christensen sang i tredje og fjerde sats - også ganske uvanlig i en strykekvartett. 

Også, etter pause, kom det som sannsynligvis de fleste hadde gledet seg aller mest til - skuespillerinnen Barbara Sukowas tolkning av ymse lieder av Schumann og Schubert, samkomponert/arrangert av Reinbert de Leeuw, som også ledet orkesteret bestående av seks strykere, seks blåsere, harpe og klaver. Å høre utdrag fra Dichterliebe, Schwanengesang, Winterreise osv arrangert for denne besetningen var veldig flott - nydelige små partier i klarinetten, vakre melodilinjer i fiolinen. Fra utsiden så vi ikke så mye til Sukowas framføring, og nettopp det å se henne med egne øyne tror jeg var essensielt i dette verket. Gjennom vinduene kunne vi av og til skimte henne når hun flakset forbi, kastet seg hit og dit og virkelig levde seg gjennom tekstene, ropte og hvisket og bad og gråt; Schubert og Schumann møter Kurt Weill og Bertolt Brecht. Jeg tviler ikke på at hun ga tekstene nytt liv, aktualitet og nerve. Men å høre "Ich grolle nicht" på den måten - når man ikke fikk 100% utbytte av forestillingen fordi man bare kunne ta ørene til hjelp - var som å bli stukket i hjertet med en kniv, i allefall for en Dichterliebe-elsker som meg selv. Skjærende falskt og hvinende som i en mellomkrigstid-cabaret i Berlin. Jeg skulle ønske jeg var på innsiden av kirka istedet. 

Risør Kammermusikkfest: Eroica, Risør kirke, 25.06.09

Selveste Heinrich Schiff dirigerte Risør Festival Strings denne kvelden, og han fikk det lille kammerorkesteret til nærmest å høres ut som et fullt symfoniorkester. Beethoven utvidet orkesteret ganske mye i sine symfonier, med betydelig flere musikere enn hva f.eks. Haydn benyttet seg av. I Risør kirke fikk vi høre at det fungerer veldig bra med lite orkester også - i allefall når de er dyktige og samspilte og blir ledet av en energibunt av en dirigent - som før konserten viftet iherdig med partituret mot sine strykere for at varmen ikke skulle ta livet av dem.

Først fikk vi høre symfoni i Ess-dur, op. 33, av Anton Eberl - en komponist som levde samtidig som Mozart og Beethoven, men størsteparten av hans produksjon har gått tapt. Denne symfonien ble forøvrig uroppført på samme konsert som Beethovens Eroica i 1804 - Eberl først, Beethoven etterpå, akkurat som her. Begge går også i Ess-dur. Eberls symfoni var flott og sprudlende, variert og ikke kjedelig ett sekund. Helt klart noe man kan høre om og om igjen. Den passet veldig godt sammen med Beethovens Eroica, som kom etter pause. Eroica hørte jeg sist med Zubin Mehta og Orchestra del Maggio Musicale Fiorentino i Roma i fjor, og det er en av de symfoniene jeg virkelig har lyttet mye til gjennom årenes løp. Opprinnelig tilegnet Napoleon som Beethoven så opp til, men ble desto mer skuffet over da han lot seg krone til keiser. Den er revolusjonerende på sin måte, dobbelt så lang som samtidige symfonier, og full av overraskende hendelser og brudd på det man vanligvis venter av en klassisistisk symfoni - som f.eks. at en virvlende tretakt preger både første og tredje sats. Beethoven peker helt klart framover mot romantikken her. Satsene er likeverdige, mellomsatsene er selvstendige og skal ikke bare "fylle ut". Tredjesatsen, scherzoen, var kanskje det største høydepunktet i all sin dynamikk, og det føltes som om taket løftet seg i det bittelille kirkerommet når det lille orkesteret dundret avgårde, mens svetten silte på Schiff. Bravo!

Risør Kammermusikkfest 2009: Bilder fra en utstilling, Holmen, 24.06.09

Kveldens siste konsert foregikk på Holmen, den store hallen ved fiskemottaket i Risør. Beethoven åpnet igjen, denne gangen klavertrio nr. 3 i c-moll fra hans opus 1. Berit Værnes Cardas hoppet elegant inn på kort varsel for en syk Lisa Batiashvili. Bjørg Værnes Lewis spilte cello og Leif Ove Andsnes piano, og disse tre klarte med sitt perfekte samspill å bevise - iallefall for meg - at klavertrioformatet er noe av det ypperste innen kammermusikk. Instrumentene utfyller hverandre så perfekt klangmessig, alle tre er solistiske, ingen føles som utelukkende akkompagnerende. Tenk på Mendelssohns trio i d-moll, Dvoráks Dumky, Schumanns d-moll, Debussys ungdomsverk i G-dur, Griegs Andante con moto, Brahms' nydelige trio i H-dur ikke minst.. Denne trioen av Beethoven er en av mine personlige favoritter i genren (i tillegg til de nevnte), og det var en sann fryd å høre den bli fremført av så profesjonelle musikere, hvor teknikken mestres så uproblematisk og all fokus derfor blir lagt på det musikalske. Så lett og vakkert.

Deretter Wallin igjen - "Boyl" fra 1995. Et ganske annerledes verk enn bestillingsverket fra tidligere på kvelden, fine små gester hos strykerne, glissando opp og ned, stille stille, før plutselige utbrudd kom fra blåsere og slagverk som kom inn mer og mer etterhvert. Klangene fra celesta, xylofon og klaver blandet seg i hverandre, og overtok helt mot slutten - xylofonen og klaveret i nydelig samspill. Celesta er forøvrig et flott instrument som man ikke hører så ofte - Bartók har jo udødeliggjort det i sin "Musikk for strengeinstrumenter, slagver og celesta", men jeg synes absolutt det kan brukes oftere.

Til slutt konsertens hovedverk: Musorgskijs "Bilder fra en utstilling", i originalversjon for klaver solo. Leif Ove Andsnes har samarbeidet med den sør-afrikanske kunstneren Robin Rhode i denne konsertinstallasjonen hvor levende bilder illustrerer musikken med dagens teknologi og effekter. Dette er egentlig programmusikk, skrevet av en sørgende Musorgskij til bilder fra en utstilling av hans kunstnervenn Victor Hartmann, som døde ung. Rhodes bilder kjennes veldig passende til den tidløse musikken. Her var idéer fra Hartmanns samfunnskritiske bilder fra Polen på 1800-tallet blandet med fragmenter fra Sør-Afrikas mørke og veldig nylige fortid, hvilket forøvrig påminner oss om at historien gjentar seg selv, at mennesket aldri lærer. Det gjentagende promenade-temaet ble illustrert av beslektede små filmer, og gjorde faktisk musikken enda mer sammenhengende.

Videoinstallasjonen er et kunstverk i seg selv, musikken er naturligvis også det og har vært det i 130 år, og sammen ble de et tredje - og veldig spennende - kunstverk. Andsnes spilte briljant og flott som alltid, og dette ble en svært fin opplevelse som man sent vil glemme.

Andsnes og videokunstner Robin Rhode

Risør Kammermusikkfest 2009: Årets bestillingsverk, Risør Kirke, 24.06.09

Den første konserten denne kvelden åpnet med en av Beethovens siste strykekvartetter, fremført av Oslo Strykekvartett. Beethoven er en av hovedkomponistene i år, noe jeg naturligvis er veldig glad for.

Den andre hovedkomponisten er Rolf Wallin. Årets bestillingsverk "Under City Skin" er komponert av han; en konsert for bratsj, strykere og bylyder hvor Lars Anders Tomter var solist. Et veldig spennende verk, mange gjenkjennelige lyder fra byrommet, og miksen med livemusikken føltes veldig naturlig. På mange måter peker det bakover i tid harmonisk og melodisk, noe av det kanskje helt tilbake til den annen wienerskole. Det var veldig fin klangbehandling, klangene kom ut av bylarmen, strykerne lå som et teppe som både fremhevet og utfylte solistens partier. Varm tone i bratsjen, praktfullt spilt av Tomter.

Etter pause fikk vi høre et verk komponert av obovirtuosen Antonio Pasculli - variasjoner over "La Favorita" av Donizetti for obo og orkester. Francois Leleux spilte virtuost og mottok bravorop og stående applaus.

Til slutt en Clementi-symfoni som helt klart pekte mot Beethoven - litt mer firkanta i stilen, litt forutsigbar på mange måter (harmonisk ikke minst), men absolutt verdt å lytte til - det er morsomt å høre orkesterverker av Clementi, som man kanskje helst kjenner fra pianopedagogikken.

Risør Festival Strings spilte som vanlig usedvanlig flott - kudos for fleksibilitet, musikalitet og teknisk briljanse.

Lang Lang i Stockholms konserthus, 13. 06.09

En liten beundrer løper av scenen etter å ha forært sin helt en diger blomsterbukett.

Lang Lang har gjort kometkarriere de siste årene, og fylte 27 i går. Han sier selv at han fikk lyst til å spille piano som toåring etter å ha sett den fabelaktige tegnefilmen der Tom spiller Liszts ungarske rapsodi nr. 2 på konsertflygelet som huser Jerry... Jeg klandrer han ikke.

I Stockholm holdt han to konserter. Kvelden før hadde han spilt Brahms første klaverkonsert, men på lørdag var det en recital, altså en solokonsert, vi fikk oppleve. Repertoaret var variert, han spilte både mykt og hardt, følsomt og brutalt, melodisk og atonalt, og man kunne tro det var mer enn bare hundre år mellom da det første og det siste stykket ble komponert.

Før pause spilte han Schuberts kjente sonate i A-dur, D.959 (1828), en av de siste han komponerte. Den er nokså variert i seg selv - opp og ned både i tempo og dynamikk, nesten symfonisk til tider. Fjerdesatsen er variasjoner over et tidligere komponert og sangbart tema.

Etter pause begynte han med noe helt annet - Bartóks sonate Sz 80 (1926), med kraft og energi og en bladlus som hadde nok å gjøre med å følge med i partituret. Lang Lang minner meg til tider om en MuppetShow-figur, sannsynligvis på grunn av håret som danser mens han kaster hodet hit og dit (en blanding av pianist Rowlf og trommeslager Animal?). Tidvis oppheving av tonaliteten, mye dynamikk og dissonanser i førstesats. Andresatsen er roligere, fremdeles full av dissonanser, men allikevel mer meditativt. I sistesatsen kunne vi kjenne igjen typiske ungarske folkemelodier behandlet på Bartoksk vis, og med en typisk Bartoksk utnyttelse av pianoets muligheter, kraft og omfang.


Deretter kom utdrag fra Debussys Préludes, både bok I og II (1910-13). Han åpnet med La fille aux cheveux de lin (Piken med linhåret) og fortsatte med "Les Collines d'Anacapri", "La Cathédrale engloutie" og "Minstrels" - fire ganske forskjellige preludier fra bok I. Fra bok II spilte han "Bruyères", "Feux d'artifice", og "La terrasse des audiences du claire de lune". Debussys preludier er tidvis svevende og drømmende i form og uttrykk, med mye pentatonikk og skalaer som gradvis distanserer seg fra romantikkens og tidligere tiders dur- og moll-system. Disse vakre klaverstykkene ble skrevet det siste tiåret av Debussys liv.

Programmets siste stykke var en polonese av Chopin, nemlig op. 53, Ass-dur (1842-43). Et ekstranummer i seg selv, perfekt å avslutte en slik konsert med. Kjente toner, et briljerende og
energisk akkompagnement, og en nynnbar melodi. Lang Lang headbanget seg gjennom stykket og framkalte en stående applaus fra det glade og takknemlige publikummet, som responderte med å synge "ja må han leva" da det ble kjent at han allerede hadde fylt 27 i de kinesiske tidssoner.

Ekstranummeret var Chopins etyde i E-dur, op. 10 nr.3, kjent og kjær for mange av oss.

Les mer hos Kulturdelen og hos Dagens Nyheter.

p.s. Snaue 200 norske kroner for en billett på fjerde rad, få meter unna solisten. Noe sier meg at prisen i Norge hadde vært en smule høyere...

What you won't do for love

OI som jeg forsømmer denne bloggen. Det er ikke meningen. Som plaster på såret: Her er Bobby Caldwell og hans "What you won't do for love" fra 1978.

Bobby Caldwell - What You Won't Do for Love

La Sonnambula på The Met via Gimle kino, 21.03.09

Bellinis opera La Sonnambula (søvngjengersken) var musikalsk sett en nedtur etter Butterfly to uker tidligere. Historien er så tynn, så tynn - og musikken er relativt kjedelig. En eller to fine arier, ellers ganske meningsløs... MEN The Met hadde sikret seg superparet Natalie Dessay og Juan Diego Florez som gjorde stor suksess i La Fille du Régiment i fjor på denne tiden. Det reddet forestillingen for min del. Dessay har et helt unikt kroppsspråk, og kombinert med en stemme som for oss virker helt uanstrengt om hun danser eller spretter eller snurrer rundt - i tilfeller der hvem som helst ellers ville hikste andpustent - er hun virkelig en stor, stor stjerne.  
I tillegg hadde de gjort forestillingen til en slags meta-forestilling - handlingen var lagt til bak scenen i et operahus. Sånn sett kan man absolutt si at de hadde gjort mest mulig ut av et svært, svært tynt utgangspunkt. 

Madama Butterfly på The Met via Gimle Kino, 07.03.09

Åh.

Dette er tredje gangen jeg ser Madama Butterfly. Jeg har sett den én gang i Den Norske Opera, én gang i New York City Opera, og nå på HD-overføring fra The Met. Historien er gripende og Cio-Cio-San er så ung og lykkelig og trofast mot sin amerikanske ektemann, som nærmest glemmer henne straks båten hans seiler mot USA. Men hun venter og venter, forteller sin lille sønn om hans far som snart kommer tilbake...

Patricia Racette var veldig flott i rollen som Cio-Cio-San, Madama Butterfly. Hun er en glimrende skuespiller. Suzuki, hennes maid, spilte også utrolig ekte. Og den lille gutten var ikke et levende barn som det pleier å være - det var en dokke som ble styrt av tre mennesker (en hadde bena, en hadde ryggen og høyrearm, en hadde venstrearm og hodet), og bevegelsene var så livaktige og naturlige for en liten toåring at det ble mer ekte enn når det faktisk er en liten gutt som spiller rollen.

Det er selvpining å se Madama Butterfly. Det er så nydelig vakkert alt sammen, men historien er så grusom at hele tredje akt ses gjennom et slør av tårer, og i siste scene kan i allefall ikke jeg gjøre annet enn å lukke øynene og forsøke å glemme hva som faktisk skjer.

Schwanengesang

Aaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaah. Lovely. En av de fineste sangsyklusene med en av de fineste tenorene jeg vet. Nydelig tolkning. Dette blir mitt neste kjøp, garantert.

Kjære Blossom

Min store heltinne Blossom Dearie, som burde være kjent for trofaste lesere av denne bloggen, døde for to uker siden. Jeg er veldig lei for at jeg aldri fikk hørt henne live. Mine forsøk på å spore henne opp i New York var nytteløse, men det var nok fordi hun hadde sluttet å spille på den restauranten hvor hun holdt til en periode for noen år siden.

Her skrev jeg litt om henne i fjor. Hennes kombinasjon av formidling, humor, musikalitet og timing var unik. Det var også hennes stemme.

Her er N.Y.Times' artikkel. ("Ms. Dearie didn’t suffer fools gladly and was unafraid to voice her disdain for music she didn’t like; the songs of Andrew Lloyd Webber were a particular pet peeve." Hehe. Right on, Blossom!!)

Men platene lever i beste velgående, jfr sist fredags platetips, og til ære for Blossom: Her er "Surrey with the fringe on top" fra "Oklahoma" av Rodgers&Hammerstein, et gammelt og nokså sjeldent opptak:





Flere låter, med litt bedre lyd:

Quiet nights of quiet stars
I wish you love
The best is yet to come

og sist men ikke minst:
I'm hip (live m/piano)


"...for a little jazz bird is in heaven when it's singin' blue..."

Dagens iPod 23.02.2009

Når man hører på podcasts til og fra jobb hver dag i månedsvis, innser man plutselig at man ikke har skrevet en Dagens iPod-post på aldri så lenge. Derfor: I dag ble det musikk og ikke radio.

*Sylvie Lewis: "Of course, Isabelle"

*Kings of Convenience: "Toxic girl" (Monte Carlo 1963)

*Mickey Rooney: "Manhattan"

*Zuco 103: "Outro lado"

*Airplay: "Nothin' you can do about it"

*Peggy Lee: "The lady is a tramp"

*D'sound: "Gaining back my faith"

*Stevie Wonder: "Master blaster (jammin')"

*Chris Montez: "Call me"

En gang for en del år siden spurte jeg Steve Porcaro, tidlig. keyboardist i Toto og nå filmmusikk-mann, om hvilken sang han mente var det ypperste innen amerikansk vestkyst-pop. Han svarte øyeblikkelig Airplays "Nothin' you can do about it" - den har alle elementer som skal til. Og jeg kan langt på vei si meg enig, den er virkelig en klassiker. Såvidt jeg vet var han med på innspillingen selv, sammen med bror Jeff naturligvis, og resten av datidens Toto + den typiske blåserekka (Jerry Hey og co).

Peter Mattei, Paul Daniel og Den Norske Operas orkester i Operaen, 21.02.09

Det er moro å høre operaorkesteret på konsert og ikke bare på forestillinger. I kveld hadde de besøk av den svenske superbarytonen Peter Mattei og den britiske dirigenten Paul Daniel.

Konserten åpnet med Mendelssohns konsertouverture "Hebridene", et fint stykke inspirert av et besøk han gjorde i Skottland. Særlig vakkert er det ca ti minutter inn i stykket der klarinettene kommer forsiktig inn etter litt større dønninger i orkesteret. Dette er en slags programmusikk, siden det er såpass knyttet til naturen på Hebridene med huler og grotter og bølger som slår mot klippene.

Så kom Peter Mattei inn, og framførte Mahlers første sangsyklus "Lieder eines fahrenden Gesellen" til tekst av Mahler selv. Fire sanger om den reisende som tenker på tapt kjærlighet - ikke så ulikt Schuberts Winterreise (Wilhelm Müllers dikt) i tematikk. Mattei synger med stor innlevelse, lite anstrengelse, mye dynamikk og følelser og vakker lys klang. Det var en nytelse å høre på. Lieder med fullt orkester er veldig annerledes enn klaver - alt til sin tid og begge typene akkompagnement er bra på hver sin måte, men ettersom det er sjeldnere man hører denne typen orkesterlieder blir det en spesiell opplevelse - særlig når det er såpass profesjonelt fremført. Det dynamiske blir ekstra virkningsfullt.

Til slutt Mahlers første symfoni, opprinnelig tenkt som det symfoniske diktet Titan. Førstesats langsom, med tema fra en av sangene i "Lieder eines fahrenden Gesellen". Naturfølelse, trompetene var langt unna (bak scenen), det var fugleimitasjoner. Andresats var litt mer humoristisk preget, folkemusikk, en munter sak som jeg kjenner godt fra et eller annet sted. Tredje sats var en slags kanon over Fader Jakob - men i moll - og kontrabassen begynte med temaet i sitt høyeste register, hvilket jeg trodde var en skalmeie (!) eller lignende. Deretter kom fagotten inn, og det ene instrumentet etter det andre. Sistesats er en ordentlig finale, "Stürmisch bewegt", de svært dyktige hornistene reiste seg og spilte stående for å overdøve orkesteret, og det ble en feiende flott avslutning på en svært vakker symfoni.

Dirigenten var et kapittel for seg selv - han hoppet, trippet, fløy, flakset, bokset og poserte - og av og til hevet han hendene på en måte så man kunne tro han ville skremme vettet av musikerne. Jeg fikk assosiasjoner til denne dirigenten (fra 3.16 og utover).

Hurra for at operaen og dens glimrende orkester også kan brukes på denne måten!

Steve Gadd & Richard Bona & Sylvian Luc, Cosmopolite, 05.02.09

Hvor mange trommiser trengs for å skru i en lyspære? Én, hvis man er så heldig å få tak i noen i det hele tatt - for alle de tre hundre andre var på Cosmopolite for å høre Steve Gadd. Trommiser overalt hvor man snudde og vendte på seg. Sånn er det når Steve Gadd er i byen. Dette var min andre konsert med han på litt over tre måneder, moro! Den mannen har spilt på så utrolig mange av min barndom/ungdoms favorittplater, og mye av det jeg hører på i dag også. En guru.

Richard Bona har jeg også hørt før, da med Pat Metheny Group, på perkusjon. (Men plutselig grep han bassen og spilte Bright Size Life med Pat og Antonio Sanchez, noe som ikke var gjort særlig mye siden Jaco Pastorius-dagene..) Han er også en habil sanger, nydelig falsett, noe han fikk vist mye i kveld - i tillegg til at han er en fabelaktig el-bassist.

Sylvian Luc har jeg ikke hørt live før, så det var moro. Veldig fint gitarspill.

De åpnet med Tequila, en easylisteninglåt gjort av alle fra Wes Montgomery til James Last, og fortsatte med mange fine egenkomponerte låter av Bona og Luc.

Jeg liker nye Cosmopolite!