Gamle helter skuffer evt. imponerer

Når jeg nå først er inne på gamle helter og konsertopplevelser, kan jeg jo nevne et par eksempler til som er i hver sin ende av skalaen. Min barndoms favorittband var Toto, og den store helten Jeff Porcaro som spilte trommer der, døde i 1992 - to måneder før jeg skulle høre dem for første gang. Toto dro allikevel på turné med ny trommis, hvilket var en lykke for meg den gang i og med at jeg fikk møte dem (det første av flere møter). Dog var jeg ikke så fan av musikken lenger da; altfor rocka og gitarbasert og ikke så groovy og melodisk som på 80-tallet. Jeg har vært på noen konserter med dem etter dette også, men det har ikke vært annet enn skuffelser. De har tatt en helt annen retning, og det er ikke morsomt å høre dem spille gamle hits en gang. I sommer skal de utrolig nok på Norgesturné, men selvsagt uten trommis Jeff, og uten bassist Mike (sykmeldt pga operasjon i armen), uten keyboardist David (sluttet i fjor) - så hvem står igjen? Jo, gitarist Luke og vokalist Bobby - og ingen av dem er jeg særlig begeistret for. Naaaah. Jeg skal i allefall ikke på konsert. Man blir litt flau der man står.

Så har vi noe helt annet: Crosby, Stills & Nash i Frognerbadet i 2005. En solfylt søndagskveld fant vi oss en plass oppi bakken foran scenen, vi hadde blaffen i hva som ble spilt tidligere på kvelden (Ane Brun og Jim Stärk og andre småtråkige greier) og møtte opp seint, men fikk allikevel gode plasser. Og hvilken konsert! Stephen Stills var noe rusten i stemmen og holdt seg til de nedre oktaver, men de to andre kompenserte noe voldsomt - Graham Nashs fløyelsrøst + David Crosbys falsett (eller er det egentlig falsett?) på toppen av enhver treklang. De er utrolig dyktige til å arrangere sine låter med flotte harmonier i vokalen; det har de alltid vært. Alle hitsene var med; Chicago / We can change the world, Love the one you're with, Carry on osv. Prikken over i'en hadde selvfølgelig vært om Neil Young dukket opp, men det tenkte man liksom ikke over - de er så fullkomne i seg selv. En av mine topp ti konserter ever.

Var de ikke søte?